Volund smed

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Volund)
Gå til: navigasjon, søk
En moderne illustrasjon av Volund smed.

Volund (norrønt Völundr, gammelhøytysk Walant/Wiolant, tysk Wieland, angelsaksisk Veland, engelsk Wayland) er en legendarisk mestersmed i germansk og norrøn mytologi.

Kildene og tradisjonene[rediger | rediger kilde]

Volund er bevitnet i norrøne kilder som Volundkvadet (norrønt Volundarkviða, Volundkvida), et dikt i Den eldre Edda («Poetiske Edda»), og «Velent-tåtten» i Saga om Didrik av Bern (norrønt Þiðreks saga af Bern). Legenden om Volund smed er også avbildet på den største av de gotlandske runesteiner.[1]

I angelsaksiske kilder opptrer han i gammelengelske dikt som Deor, Waldere og Beowulf, og legenden er også avbildet på elfenbeinkisten Franks Casket som ble tilvirket en gang på 650-tallet. Det eneste tyske kilden er en benevnelse i Den store rosehagen (Der grosse Rosengarten), et av diktene i Das Heldenbuch (eller Buoch Der Helden, «Heltenes bok»), en gruppe heltedikt fra 1200-tallet med motiver av historisk eller legendarisk opprinnelse.

Volunds smie i midten, Niduds datter Bodvild til venstre, og Niduds døde sønner skjult til høyre for smia. Mellom Bodvild og smia kan Volund bli sett avbildet som en ørn som flyr av sted. Fra runesteinen på Gotland, Ardre VIII.

I Frankrike var den samme tradisjonen kjent som Galans, Galant eller Galland, og på latin som Guielandus eller Galannus. Ifølge fransk tradisjon var Galant en smed som smidde sverd som ble brukt av Karl den store.

Den germanske legenden om den kunstneriske smeden har også paralleller i andre legender og mytologier. Den finnes i antikkens greske gud Hefaistos (romersk variant var Vulkan), en populær gud, som var hjelpsom og rettferdig, og han som smidde gudenes våpen, deriblant lyn for Zevs. Innenfor samme tradisjon er det greske sagnet om Daidalos (navnet betyr «dyktig arbeider»), en håndverker som var så hendig at hans bilder ble levende og han lagde vinger for seg selv og sin sønn Ikaros slik at de kunne flykte fra Kreta.

Volunds nådeløse hevn på kongen Nidud har klare ekko til den greske myten om Tantalos som stjal gudenes gull og ble slengt ned i underverden. Hans dyktighet som håndverker og gullsmed gjør ham til en parallell til Seppo Ilmarinen, mestersmeden i det finske nasjonaleposet Kalevala og som ble født en natt av jomfruen Iro og allerede samme morgen var en utlærd smed.

Den norrøne tradisjonen[rediger | rediger kilde]

Bodvild rekker den forkrøplede Volund sitt ødelagte smykke, (1883).
Myten om Volund var populær over hele den germansktalende verden, og ble feiret i utskjæringer som på denne store runesteinen på Gotland (detalj lengre oppe).

Volund smed kom østfra og var sønn av en finsk konge, «synir finnakonungs», noe som også kan være en henspilling på en samisk eller trolsk avstamming. Han blir kalt for «alvedrotten», at han hersket over alvene. Han hadde to brødre, Egil og Slagfinn. Brødrene bygde seg hus i Ulvdalar ved Ulvsjø. Her gikk de på ski, jakt og smidde enestående gjenstander. En dag kom de over tre kvinner som satt ved stranden og spant lin. De tre kvinnene var valkyriene Ladgunn Svankvit, Hervor Alvit og Olrun. De to første var døtrene til kong Lodve, og den siste av kong Kjar i Valland.[2]

De tok kvinnene til sine ektemaker og levde sammen med dem i syv eller åtte år, men brått forsvant kvinnene: «fløy de bort for å besøke sine valplasser og kom ikke tilbake». Brødrene lette etter sine kvinner: Egil dro østover etter Olrun, Slagfinn dro sørover etter Svanhvit, mens Volund ble igjen og smidde ringer for sin kjære. Volund hadde en sønn med sin kvinne, Heime, og i begge versjoner etterlot hun ham en magisk ring da hun dro. I den ene versjonen lagde han syvhundre kopier av denne ringen.[3]

Ingen av brødrene fant igjen sine kvinner, men Volunds vakre smykker trakk til seg kong Nidud[4] i Svitjods oppmerksomhet. Han lot Volund bli holdet fanget på en holme nær et land som het Sævarstad etter å ha skåret av ham senene i knærne slik at han ikke kunne flykte. Her måtte han smi kostbare smykker for kongen og hans familie. Den magiske ringen etter Hervor Alvit ga Nidud til sin datter. Ringen hadde den evne at den som bar den kunne fly.

Etter en tid kom kongens to sønner til holmen for å beundre smykkene. Volund slo dem i hjel og av deres kranier tilvirket han sølvskåler for kongen, av deres øyne lagde han edelsteiner til dronningen og av deres tenner spenner til kongens datter Bodvild (Bodil). Da Bodvild tok sin ring til ham for å få den reparert tok han ringen, drakk henne under bordet og lå med henne slik at hun ble med barn før han avslørte sine dåder eller ugjerninger for kongen. Deretter forsvant han opp i himmelen på vinger han selv hadde smidd, men det var den magiske ringen som gjorde det mulig å fly.

«Vel meg!» sa Volund,
«eg vert ikkje fotlaus
om sener vart skorne
av Niduds sveinar.»
Leande Volund
seg lyfte til vers;
gråtende Boldvild
gjekk or øyi.[5]

Volund smidde også det mytologiske sverdet Gram, også kalt for Balmung og Nothung, som Sigurd Fåvnesbane brukte for å drepe dragen Fåvne, og den magiske ringen som Torstein i sagaen Torstein Vikingssons saga (Þorsteins saga Víkingssonar) vant.

En tradisjon på sørlandet i Norge plasserer en sønn av Volund smed (Volund stavet Velent/Verland) og en kongsdatter: Vidrik Verlandsson. I folketradisjonen er han en av kjempene til Didrik av Bern i den norrøne fortellingen Didrikssagaen fra 1200-tallet. En holme der blir kallet Vidringsholmen kan være et stedsnavnbevis på denne koblingen i Lyngdal. «Gårdsnavnet Vidringstad i Kvås kommer av samme navn – og det kan tidligere ha eksistert sagn om at dette var Vidrik Verlandssons gård».[6]

Den angelsaksiske tradisjonen[rediger | rediger kilde]

Avbildning av smeden Volund med avskårne knehaser på fronten av den dekorerte angelsaksiske kisten Franks Casket.

Volund smed, som «Weland smith», smidde også ringbrynjen som Beowulf hadde i henhold til linjene 450-455 av det episke diktet av samme navn:

«No need then
to lament for long or lay out my body.
If the battle takes me, send back
this breast-webbing that Weland fashioned
and Hrethel gave me, to Lord Hygelac.
Fate goes ever as fate must.»[7]
«Ingen trenger da
la sorgen vare ved eller la meg ligge
Om striden tar meg, gi tilbake
denne bryst-veven som Weland gjorde
og Hrethel ga meg, til herre Hygelac
Lagnaden går slik lagnaden må»[8]
«Då blir det ei lenge
du treng meg mette med mat og drykk.
Send heim til Hygelac, um i hernad eg stuper
bjarte brynja som brystet mitt vernar,
ringserken gjævesom frå Hredel eg ervde,
Welands verk. Som Wyrd vil går alt!»[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ardre billedstein VIII, jf The Picture Stone from Ardre & Guldålderns bildsten Gotland
  2. ^ Navnene er i henhold til Ivar Mortensson-Egnunds oversettelse i Edda. Oslo 2002. ISBN 82-521-5961-3.
  3. ^ Syvhundre er en henspilling på uhorvelige mange og var et rundt tall
  4. ^ Niðhad, Níðuðr eller Niðung: navnet hentyder på det nedsettende ordet niding, en særs ussel fyr.
  5. ^ Vers 30, side 123 i «Volundskvida», Edda, Oslo 2002.
  6. ^ Stylegar, Frans-Arne: Arkeologi i nord: Kongshauger og kongstradisjon, 15. februar 2005
  7. ^ Seamus Heaneys oversettelse av Beowulf
  8. ^ Norsk oversettelse ved Wikipedia
  9. ^ Oversatt fra angelsaksisk til nynorsk av Henrik Rytter

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Edda. Den eldre Edda og Den yngre Edda. Oversatt av Ivar Mortensson-Egnund. Samlaget Oslo 2002. ISBN 82-521-5961-3.
  • Beowulf: A New Verse Translation. Oversatt av Seamus Heaney. W. W. Norton 2000. ISBN 978-0-393-32097-8.
  • Seim, Karin Fjellhammer: Mestersmeden Volund/Velent – menneske eller alv? En sammenlikning av eddadiktet om Volund og Velent-tåtten i Sagaen om Didrik av Bern. NTNU 2005

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]