Volga-Østersjøkanalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over Volga-Østersjøkanalen.
En oppsynsmann ved en sluse i Mariinskijkanalsystemet, ca. 1910.
Kart over Mariinskijkanalen og slusene i elvene Vytegra og Kovzja.
Volga-Østersjøkanalen (i boksen), vist i forhold til hele Volga og dens forbindelser til det Kaspiske hav og Svartehavet.

Volga-Østersjøkanalen (russisk:Волго-Балтийский водный путь), tidligere kjent som Mariinskijkanalsystemet (russisk: Мариинская водная система), er en serie kanaler og elver i Russland som forbinder Volga med Østersjøen. Den samlede lengden mellom Tsjerepovets og Onega er 368 km.

Vannveien blir mye brukt til frakt av blant annet olje, malm, kull, korn og tømmer. I de siste årene har Volga-Østersjøkanalen også fått økt viktighet som en turistrute.

Historie[rediger | rediger kilde]

Etter at Peter den store vant Finskebukta fra Sverige ble det nødvendig å sørge for et pålitelig system for elvetransport mellom havna i Sankt Petersburg og det russiske innlandet. Den tidligste kanalen over Vysjnij Volotsjok, fullført i 1709, hadde dette som formål. Den ble fulgt av det ambisiøse prosjektet Ladogakanalen.

Under Alexander I av Russland, ble den tradisjonelle vannveien over Vysjnij Volotsjok komplementert av en kanal via Tikhvin (1811) og Mariinskijkanalsystemet (1810), hvorav den sistnevnte ble den suverent mest populære av de tre.

Mariinskijkanalsystemet[rediger | rediger kilde]

Mariinskijkanalsystemet var et fremragende monument over 1800-tallets vannbyggingsteknikk, og det viste seg å være av vital betydning for nasjonens økonomi. Kanalsystemet startet på Volga-siden ved Rybinsk og gikk derfra opp elva Sjeksna, over Belojesjøen, opp elva Kovzja, gjennom den kunstige Mariinskijkanalen (russisk: Мариинский канал, senere Novomariinskijkanalen) som krysset vannskillet mellom Volga og Onega, og endelig ned elva Vytegra til Onega. Derfra seilte fartøyene via Onegakanalen, elva Svir, Ladogakanalen, og elva Neva ned til Finskebukta. Kanalens høyeste punkt på vannskillet mellom Volga og Onega (etter ferdigstillelsen av Novomariinskijkanalen i 1886) lå 119 moh.[1][2]

I 1829 ble Nordre Dvina-kanalen åpnet, som via Kubenskojesjøen forbandt kanalsystemet med Nordre Dvina og Kvitsjøen. I de påfølgende tiår ble systemet utvidet med ytterligere tre kanaler – Belozerskij, Onezjskij, Novoladozjskij. Disse kanalene ledet båtene rundt de store og stormfulle sjøene i systemet. De ble innviet mot slutten av århundret.

Via Onega har vannveien også forbindelse til den beryktede Kvitsjøkanalen, som ble bygget på 1930-tallet av gulagfanger, til en enorm kostnad i menneskeliv.

Mariinskijkanalsystemet var hele tiden under forbedring under sovjettiden, og to sluser ble bygget på elva Svir (i 1936 og 1952), og tre sluser ble bygget i Sjeksna-elva. Men tross forbedringene ble det klart at systemet ikke lenger var i stand til å tilfredsstille landets transportbehov, og at noe måtte gjøres.

Ombygging 1960-1964[rediger | rediger kilde]

Mellom 1960 og 1964 ble det derfor foretatt en større ombygging og utvidelse av kanalsystemet, og kanalen ble etter ombygningen var fullført omdøpt til Volga-Østersjøkanalen. Den nye Volga-Østersjøkanalen ble åpnet 5. juni 1964. 39 gamle tresluser ble erstattet av syv nye sluser, og en parallellsluse ble senere bygget i 1995. Det ble også bygget en demning over Sjeksna nær Tsjerepovets, noe som økte dybden på vannveien helt opp til Kovzja-elva og muliggjorde bruk av større fartøyer.

Maksimaldimensjonene på de nye slusene er 210 m lengde, 17,6 m bredde og 4,2 m dybde, noe som tillater skip opp til 5000 tonn å trafikkere kanalen. Slike skip kunne seile direkte over de store sjøene Ladoga og Onega, noe som var for farlig for mindre båter, som måtte ta omveien via kanalene som ledet rundt sjøene. Typisk reisetid for ruten Tsjerepovets-Sankt Petersburg gikk ned fra 10-15 dager til 2,5-3 dager.

Den nye kanaltraséen følger noen steder traséen til det gamle Mariinskijkanalsystemet, mens den andre steder avviker fra den. Seks av kanalens åtte sluser ligger langs 35 km av nordhellingen mot Onega, med en samlet løftehøyde på 80 meter. På sørsiden er det bare to (parallelle) sluser, med løftehøyde på 13 meter, som ligger nær byen Sjeksna ved Sjeksna-elva, 50 km oppstrøms fra Tsjerepovets. Kanaltraséen på nordsiden følger elva Vytegra's oppdemte elveleie. Kanalens toppnivå, mellom Pakhomovo-slusene på Vytegra og demningen til Sjeksna-reservoaret er 278 km langt. Det omfatter en 40 km lang kunstig kanal, elva Kovzja, Belojesjøen og elva Sjeksna. Traséen på sørsiden følger Sjeksna-elva ned til Rybinsk-reservoaret. Kanalens høyeste punkt er senket til 113 moh.

Se også[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Vladimir Jevgenjevitsj Marlej: Mariinskijkanalsystemet, GUVK (russisk)
  2. ^ Mariinskijkanalsystemet, Monumenter av arkitektur og kultur (russisk)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]