Viola d'amore

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Viola d’amore
Viola d'amore
Klassifikasjon
Kordofon
Strykeinstrument
Toneomfang
standard stemming
(standard stemming)
Beslektede instrumenter
gambe, bratsj, fiolin, violino d'amore,
hardingfele, viola all’ inglese, sarinda
Lydeksempel
Ariosti: The Stockholm Sonatas
for Viola d’amore Vol. II
Detalj fra et tidlig 1700-talls instrument hvor man ser begge strengesettene.
Samme instrument med et utskåret hode som forestiller blind kjærlighet.
Den eldste kjente viola d'amore,
Raphael Möst (1643)[1]

Viola d'amore (italiensk: kjærlighetsgambe) er et strykeinstrument som hovedsakelig ble brukt i barokktiden. Den spilles på fem til syv overstrenger (syv er vanligst) og spilles på samme måte som en fiolin, dvs ved at den holdes under haken.

Oppbygging og lyd[rediger | rediger kilde]

En viola d'amore er noe lengre og bredere enn en bratsj, og er liksom instrumenter i fiolinfamilien uten tverrbånd på gripebrettet. Konstruksjonen er derimot nærmere viola da gamba-familien: sverdformede eller C-formede lydhull, hengende skuldre og vanligvis en flat klangbunn (kan være buet på noen instrumenter). Hodet er rikt utskåret, og til forskjell fra gambene gjerne utstyrt med et bind for øynene som et symbol på blind kjærlighet.

De fem til syv overstrengene lages ofte av sauetarm, de dypeste strengene er som regel omspunnet. I tillegg har den resonansstrenger av messing eller stål som ligger under stolen og klinger med på samme måte som hos hardingfela. Selv om resonansstrengene er det viktigste kjennetegnet ved en viola d'amore manglet disse på de tidligste instrumentene.

En viola d'amore har en lys og varm klang, først og fremst takket være resonansstrengene. På 1600- og 1700-tallet kunne man beskrive klangen slik:

«Jeg har aldri hørt et mer sødmefylt eller overraskende instrument enn den nye viola d'amore med fem metallstrenger. Jeg hørte den spilt av en tysker som brukte en bue som på en fiolin, men holdt den som en lyra…[2][3][4]
«Den amorøse viola d'amore, fr. viole d’amour, bærer sitt vakre navn med rette, og kan uttrykke mye lengsel og ømhet. ... Dens klang er argentin eller sølvskimrende og derigjennom overordentlig behagelig og elskelig...».[5][6]
«Det er en egen type fiolin som spesielt i stille aftener klinger riktig vakkert».[7][8]

En viola d'amore ble vanligvis stemt for det stykket som skulle spilles, se skordatur. Mot slutten av 1700-tallet ble den normale stemmingen D-dur: A-d-a-d’-fiss’-a’-d’’.

Historie[rediger | rediger kilde]

Blomstringstiden var fra begynnelsen på 1600-tallet til omtrent slutten av 1700-tallet. Etter dette falt instrumentet mer og mer i glemsel etterhvert som fiolinfamiliens volum og kraft ble foretrukket framfor gambefamiliens delikate og sødmefylte klang. Noen instrumenter ble til og med bygd om til bratsjer.

Instrumentet fikk en ny vår fra begynnelsen av 1900-tallet. Bratsjistene Henri Casadesus og Paul Hindemith spilte begge viola d'amore tidlig på 1900-tallet, og filmskaperen Bernard Herrmann brukte instrumentet i flere filmer. Det er verd å legge merke til at på samme måte som for fiolinfamilien er oppbyggingen av den moderne viola d'amore noe endret i forhold til barokkversjonene, hovedsakelig for å kunne motstå spenningen fra omspunnede strenger.

Viola d'amore brukes idag jevnlig i orkestre som har spesialisert seg i å framføre barokkmusikk på autentiske instrumenter.

Violino d'amore[rediger | rediger kilde]

Violino d'amore er en mindre utgave av viola d'amore som skiller seg fra fiolinen ved at den er utstyrt med resonansstrenger som gir en lengre etterklang. Instrumentet er på samme måte som viola d'amore et historisk strykeinstrument.

Noen verk med viola d'amore[rediger | rediger kilde]

Musikk fra blomstringsperioden på 1600 og 1700-tallet:

Viola d'amore ble brukt i enkelte operaer på 1900-tallet:

Også noen moderne komponister har brukt viola d'amore:

  • Paul Hindemith: Kleine Sonate für Viola d’Amore såvel som Kammermusik Nr. 6 for viola d’amore og kammerorkester
  • Frank Martin: Sonata da Chiesa for viola d’amore og orgel

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tiroler Landesmuseum pr. 8. januar 2009
  2. ^ Sannsynligvis gambevarianten lyra, et akkordinstrument som ikke var kjent utenfor England.
  3. ^ «for its swetenesse & novelty the Viol d'Amore of 5 wyre-strings, plaid on with a bow, being but an ordinary violin, play'd on Lyra way by a German, than which I never heard a sweeter Instrument or more surprizing...»
  4. ^ John Evelyn's dagbok (20. november, 1679).
  5. ^ „Die verliebte Viola d’Amore, Gall. Viole d’Amour, führet den lieben Nahmen mit der That / und will viel languissantes und tendres ausdrücken ... Ihr Klang ist argentin oder silbern / dabey überaus angenehm und lieblich ...“.
  6. ^ Johann Mattheson i Das neu-eröffneten Orchestre (1713)
  7. ^ „Es ist eine besondere Art der Geigen, die, sonderlich bey der Abendstille, recht lieblich klinget.“
  8. ^ Leopold Mozart, Versuch einer gründlichen Violinschule

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Viola d'amore – bilder, video eller lyd

Noter på nett[rediger | rediger kilde]