Viktimologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Viktimologi er læren om offeret, der formålet er å finne ut hvorfor noen mennesker er utsatt for kriminelle handlinger, og hvordan en persons livsstil påvirker mulighetene for å bli utsatt for kriminalitet. Viktimologi dekker et bredt spekter av områder som sosiologi, psykologi, politiarbeid, strafferett og rettsvitenskap.

Viktimologi som vitenskap oppstod i etterkant av andre verdenskrig. Fra å være en ren kriminologisk disiplin, dekker den nå også læren om aggresjoners virkning på offeret. Læren skiller mellom studier på den akutte krisereaksjon på vold og senvirkninger, såkalt posttraumatisk stresslidelse.[1]

Læren er ofte sentrert rundt overgrep og voldtekt, men den kan også ta for seg temaer utenom kriminalitet som ulykker, for eksempel trafikkulykker og brannulykker, men også naturulykker samt krigskriminalitet og maktmisbruk.

Et eksempel på en gruppe mennesker som synes å være særlig utsatt for ulike former for voldskriminalitet er de prostituerte. Denne gruppen blir det forsket på i forbindelse med viktimologi, både i forhold til å finne forebyggende tiltak og for å lage profiler over gjerningsmennene. Viktimologiske studier av denne gruppen kan f.eks. undersøke samfunnsnormer (forventninger, roller, sosial status, osv), prostituertes juridiske status, livs- og arbeidsvilkår, statistisk analyse av den faktiske økede risiko og sekundære risikofaktorer, samt de prostituertes økonomiske aktivitet.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) er senter lokalisert på Ullevål universitetssykehus i Oslo. NKVTS formål er å styrke kunnskap og kompetanse om vold og traumatisk stress, ikke minst blant dommere. Viktimologi er en sentral del av dette arbeidet.[2]

En annen interessegruppe som nytter viktimologi i sitt arbeid er forsikringsbransjen, som nytter viktimologisk statistikk (sammen med annen type statistikk) til å beskrive og definere risikoatferd.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanse[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ingunn Eriksen ((ukjent)). «Kan hun ikke bare gå?». krisesenter.com. Besøkt 3. juli 2007. 
  2. ^ NKVTS (27. oktober 2005). «HØRINGSUTTALELSE TIL ”Æ E ITJ FORNÆRMA, Æ E FORBANNA”.». NKVTS. Besøkt 3. juli 2007.