Vikna

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Vikna kommune»)
Vikna
Tidligere norsk kommune

Våpen

Kart over Vikna Tidligere norsk kommune

FylkeTrøndelag
InnbyggernavnViknaværing
Grunnlagt1. juli 1869
Avviklet31. des. 2019
Adm. senterRørvik
Areal318,69 km²[1]
Befolkning4 387[2] (2016)
Bef.tetthet13,77 innb./km²
Antall husholdninger1 917
Høyeste toppVattafjellet (173,6 moh.)[3]
Kart
Vikna
64°54′42″N 11°01′55″Ø
Vikna på Commons

Vikna (sørsamisk: Vïkne) er en øygruppe og tidligere kommune i Ytre Namdalen i Trøndelag, som fra 1. januar 2020 er en del av Nærøysund kommune. Vikna består av nærmere 6 000 øyer, holmer og skjær, hvorav de største er Ytre Vikna, Mellom-Vikna og Indre Vikna. Øygruppen har rundt 4 400 innbyggere, hvorav 3 100 i småbyen Rørvik, et viktig handelssted og den største fiskerihavnen på Trøndelagskysten. Rørvik ligger langs skipsleden gjennom Nærøysundet, som skiller Vikna fra Nærøy og fastlandet i øst. I nord er det sjøgrense til Leka. I sør ligger det åpne havstykket Folda.

Skreifisket i Viknaværene har tradisjonelt vært blant de viktigste langs kysten etter lofotfisket. Fiskerbøndene i Vikna drev vekselbruk mellom jordbruk og kystnært fiske, men disse næringsveiene har blitt utviklet mer hver for seg. Vikna er blant de største fiskeri- og havbrukskommunene i Trøndelag med store oppdretts-, mottaks- og slakteribedrifter. På begge sider av Nærøysundet finnes det rederier, leverandørindustri og faghandel for fiskeriene og havbruket. Rørvik har over 15 000 skipsanløp hvert år. Ytre Namdal videregående skole har fagtilbud innen fiske og sjøfart samt en maritim fagskole. Mange arbeidsplasser på Rørvik er også knyttet til kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting, eller til kommunen. Kystkultursenteret Norveg og de vernede fiskeværene Sør-Gjæslingan og Nordøyan er kjente turistmål.

De tre største øyene er knyttet sammen med broer på Fylkesvei 770. Det er også bro mellom Indre Vikna og Løvøya. Kommunen er forbundet med fastlandet med Nærøysund- og Marøybroene, også på Fylkesvei 770. Rørvik er anløps- og møtested for Hurtigruten, mens Rørvik lufthavn, Ryum er lokal lufthavn for Ytre Namdalen med avganger til Namsos, Værnes og Gardermoen. Fra Rørvik er det også hurtigbåtforbindelse sørover til Namsos og nordover til Leka.

Vikna og Nærøy kommuner ble slått sammen til Nærøysund kommune den 1. januar 2020, som et ledd i kommunereformen.

Navn[rediger | rediger kilde]

Solnedgang over Viknas skjærgård.
Foto: Nils Tamlag

Navnet Vikna uttales med trykk på første stavelse, på lokal dialekt Vekkna. Innbyggerne kalles viknaværinger. Øyene nevnes som Vikna allerede i den yngre Edda, senere som Wigtenn og Vikten. I 1918 fikk kommunen navnet Vikna. Språkforsker Sophus Bugge mente at den opprinnelige formen måtte ha vært Víkn, i dativsform Víknu, og islandske kilder kan ha antatt en nominativsform Víkna. Navnet viser til hele øygruppen. Navnet er avledet av «vik», ifølge stedsnavnsgranskerne Oluf og Karl Rygh «en hentydning til den uendelighet av bukter og viker som skjærer inn i øyene».[4] Navn som er avledet på samme måte, er Halsna av «hals» og Nesna av «nes».[5]

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Den som ikke vet noe om Vikna, skal vite at det er et underlig sted. På disse store og små øyene, holmene og skjærene leves et underlig liv av folk og fe, fugler og dvergvokste planter og trær … Og den som elsker farvespill over moset myr og spraglete lyngheier kan fare dit og erfare at slikt har han aldri sett før i livet … Og utenom alt går havet – og det kan gi lyd fra seg som intet annet i verden en fossende svart vinternatt. Vikna, velsignede øyverden uti havet, du er alt det myke, milde – og alt det hårde, grufulle som livet kan romme – det er du det.

Magnhild Haalke, romanforfatter fra Vikna.[6]

Landskap og geologi[rediger | rediger kilde]

Landgeneralkart over Ytre Namdalen fra 1960. Vikna lengst nordvest.
Kart: Statens kartverk
Utsikt fra Indre Vikna nordover mot Løvøya og Leka.
Utsikt mot skjærgården fra Valøytinden (158 moh.) på Ytre Vikna. I forgrunnen vokser multe og røsslyng.
Nakne fjellknauser med kystfuru- og ospeskog i dalsenkningene.

Vikna ligger nord på Trøndelagskysten, ytterst i Namdalen, og består av rundt 6 000 øyer, holmer og skjær, til sammen 318,66 km², inkludert 7,52 km² ferskvann. På det meste måler Vikna ca. 46,5 km fra nord til sør, og 49 km fra øst til vest.[7] Den samlede kystlinjen er 2 460 km lang, mest bergstrand og svaberg.[8] Viknas sjøareal er ti ganger så stort som landarealet. I vest ligger Norskehavet. Sør for Gjæslingan fyr og Grinna fyr ligger havstykket Folda.

Øyene er lave og berglendte; 85 % av arealet ligger under 60 moh.[9] Høyeste punkt er Vattafjellet på 173 moh., men det finnes flere fjellknauser på 120–150 moh.[10] De største øyene er Ytre Vikna, Mellom-Vikna og Indre Vikna. Indre Vikna skilles fra Nærøya, Marøya og fastlandet ved Nærøysundet, som skjærer seg nordover fra Folda. Nordvest for Ytre Vikna ligger de forholdsvis store øyene Kvaløya, Kalvøya og Borgan.[7]

Mellom knausene er det lavtliggende, kalkfattige myrstrekninger. Løsmassene under myrene er mest marine strandavsetninger; under dem er det ofte marine leirer. De nedre skråningene er ofte gresskledde, mens de øvre er nakne eller sparsomt mosegrodde, ettersom isbreene skrapte dem rene for løsmasser under siste istid.[7][8][11] Det er funnet 30–40 000 år gamle skjell og mørke sedimentlag i noen mindre moreneavsetninger.[12] Det er betydelige forekomster av skjellsand.[7][13]

Vikna er en del av den kaledonske fjellkjedefoldingen, som gir en karakteristisk strøkretning sørvest–nordøst. Berggrunnen er mest granodiorittiske og amfibolittiske gneiser. Gneisene tilhører et større grunnfjellsområde, det sørvestnorske gneisområdet, som strekker seg fra Vikna til Bergen.[14] Havbunnen som er undersøkt vest for Vikna, viser at finkornede sedimenter av sandholdig slam, samt grus- og slamholdig sand, finnes oftest i de dypeste områdene. Inn mot kysten blir sedimentene mer grovkornede med store områder med sand, grus, stein eller bart fjell i den undersjøiske delen av skjærgården.[15] I Viknas skjærgård, som ved Borgan, finnes noen av Trøndelags mest typiske eksempler på strandflatelandskap.[16]

Det finnes 314 innsjøer på til sammen 7,52 km², flest på Ytre Vikna.[7][8] Det finnes en del bekkefar, men fallet og vannmengden er liten, og mange av dem er tørre om sommeren.[17] Særlig fra Langsundet og vestover finnes det utnyttbare grunnvannsforekomster.[11]

Plante- og dyreliv[rediger | rediger kilde]

Multe på Bondøya.
Foto: William Lee-Wright
Krabbefangst på Bondøya.
Foto: William Lee-Wright

Vikna ligger i sørboreal vegetasjonssone og i sterkt oseanisk vegetasjonsseksjon.[18]

Kystlynghei har vært en vanlig landskapsform.[19][20] Det finnes rundt 30 000 dekar produktiv skog, hvorav 11 000 dekar er kulturskog av gran og furu.[21] Den naturlige skogveksten er liten og overveiende av løvskog, som bjørk, osp, selje, hegg og rogn, men også noe furu. I myrene finnes det rester av gammel barskog.[7] Det er en stor tetthet av storvilt, særlig elg og rådyr. Det er også noe småvilt, som lirype, grågås og orrfugl.[22]

Gruntvanns- og skjærgårdsområdene er viktige leveområder for hekkende, fjærfellende, trekkende og overvintrende sjøfugl.[8][23] Ti enkeltlokaliteter i skjærgården inngår i et vernet våtmarksområde, Vest-Vikna kystlandskap, som er hekke- og rasteområde for teist, lundefugl og krykkje. Den største rovfuglen er havørn. Sjøpattedyr som gråsel og steinkobbe er vanlige, mens oter og falsk spekkhogger forekommer i noen grad.

Havområdene ved Vikna er gyteområder for nordøstarktisk gytetorsk (skrei) og norsk vårgytende sild. De er også gytevandringsområder for norsk vårgytende sild mot sørligere gytefelt, og fødeområder for vanlig uer. I sommerhalvåret er det beiteområder for vågehval. Det finnes også noen mindre rekefelt.[24]

I innsjøene er det ofte mye, men små fisk. Det er også noen små vassdrag med sjøørret.[22]

Klima[rediger | rediger kilde]

Klimaet er sterkt kystpreget med milde vintre og kjølige, fuktige somre. Vintrene kan være delvis snøbare. Alle havner er isfrie om vinteren, men noen fjordbunner kan fryse til. Vikna er mest utsatt for vind fra sørvest. Årsmiddelnedbøren er rundt 1 200 mm på Rørvik, og ned mot 800 mm på Nordøyan fyr. Nordøyan er blant de mest nedbørsfattige målepunktene i Trøndelag.

Klimadata for Vikna (Nordøyan fyr)
Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Normal maks. temp. °C 2.4 2.4 3.4 5.6 14.6 11.8 8.9 5.3 3.4 4,82
Døgnmiddeltemp. °C 0.5 0.5 1.7 3.7 7.6 10.2 12.0 12.5 10.1 7.3 3.7 1.6 5,95
Normal min. temp. °C -1.4 -1.1 0.1 2.1 11.0 8.7 6.0 2.0Q499704 -0.2 {{{år2}}}
Nedbør (mm) 82 62 64 49 38 39 56 64 89 94 77 86

Demografi[rediger | rediger kilde]

Befolkningsutvikling
År Bef. ±%
1610 744 —
1815 953 +28,1%
1865 1 749 +83,5%
1875 2 098 +20,0%
1890 3 050 +45,4%
1910 3 407 +11,7%
1920 3 557 +4,4%
1946 3 968 +11,6%
1955 3 920 −1,2%
1960 3 880 −1,0%
1970 3 765 −3,0%
1980 3 758 −0,2%
1990 3 747 −0,3%
1995 3 768 +0,6%
2000 3 867 +2,6%
2005 4 013 +3,8%
2010 4 122 +2,7%
2015 4 363 +5,8%
2018 4 523 +3,7%
Kilde: Statistisk sentralbyrå[25][26]

Den 1. januar 2018 hadde Vikna kommune 4 523 innbyggere.[25] Befolkningen hadde følgende alderssammensetning:[27]

0–5 år 6–15 år 16–19 år 20–44 år 45–66 år 67+ år Totalt
Menn 189 283 134 724 650 319 2 299
Kvinner 149 307 112 708 555 362 2 193
Totalt 338 590 246 1 432 1 205 681 4 523
Utsikt over Rørvik fra Byåsen.
Foto: Erik Fløan

Etter 1950 har det vært en sentralisering fra Ytre Vikna og veiløse øyer, og inn til tettstedet Rørvik. I 1950 hadde Rørvik rundt 860 innbyggere og knappe 25 % av kommunens befolkning. I 2017 hadde Rørvik hadde rundt 3 100 innbyggere eller 70 % av befolkningen. Resten av befolkningen var bosatt i spredtbygde strøk. Den største befolkningskonsentrasjonen på Ytre Vikna, men som ikke er et tettsted, finnes på Austafjord.[28][29][30]

Mellom 2010 og 2018 økte folketallet i Vikna med 9,7 %, noe som gjorde den til en av de raskest voksende kommunene i Trøndelag. Kommunen hadde fødselsoverskudd hvert år og nettoinnflytting i nesten hele denne perioden.[25]

I 2018 var flertallet av boligene i kommunen fortsatt eneboliger. Den største veksten fordelt på boligtype mellom 2006 og 2018, skjedde i rekkehus- og blokkbebyggelse.[31]

I 2018 var 90,7 % av kommunens innbyggere norske statsborgere. 10,4 % av befolkningen var innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre. De største gruppene av innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre fra Europa utenom Norden, var litauere, polakker og tyskere. De mest tallrike gruppene av ikke-vestlige innvandrere var eritreere, somaliere, syrere og thaier.[32]

Historie[rediger | rediger kilde]

Forhistorisk tid og bondekulturen[rediger | rediger kilde]

Skifersmykke funnet i en myr på Ytre Vikna. Smykket kan ha vært en offergave.
Foto: Åge Hojem/NTNU Vitenskapsmuseet i samarbeid med Halldis Nergård/Adresseavisen

Arkeologiske funn påviser menneskelig bosetting i Vikna siden Fosna-kulturen, like etter isens tilbaketrekning under siste istid.[33] De eldste boplassene i Vikna ligger 50–80 moh. og går trolig tilbake til 7–8 000 år f. Kr., noe som følge av landhevingen skulle bety at boplassene lå i strandkanten. Det var antageligvis en fangstkultur. Fra yngre steinalder 3–2 000 f. Kr. er det påvist boplasser på både Indre og Ytre Vikna.[26][34] Det er funnet flintdolker på Fjukstad, Lissula og Rørvik. I yngre steinalder begynte også formingen av Viknas landskap med helårsbeite med sau, lyngbrenning, lyngslått og torvdrift, noe som fortrengte skogen og skapte kystlynghei.[35][36]

Bondekulturen med fast bosetning på gårder og i fiskevær fikk antageligvis et virkelig innpass på Viknaøyene i vikingtiden mellom år 600 og 1000 e. Kr. At det er gjort få gravfunn fra eldre jernalder, støtter en slik antagelse. Sammensatte naturnavn som Rørvik og usammensatte øynavn som Vikna er nok de eldste stedsnavnene. Gårdsnavn dannet av heim på Ryum (Ryem) og stad på Evenstad, Ofstad, Vikestad, Garstad, Hunnestad, Ramstad og Fjukstad, vitner om sentrale gårder i henholdsvis eldre og yngre jernalder.[37][38]

På Tjønnsøyhåven, med vidt utsyn over havet, er det avdekket en stor steinsetting som kan ha hatt en astronomisk eller mytologisk betydning. Det er også registrert hellere, offersteder, bautasteiner og en bygdeborg på Varpafjellet på Mellom-Vikna. Funn tyder på forbindelser med svensk kultur, idet det var et viktig marked for skinn og pelsverk, og noe senere med hanseatenes bergenshandel med utførsel av tørrfisk og innførsel av brødkorn.[26][39] Utflyttere fra Vikna på Island er nevnt i Landnåmabok.[40]

Svartedauden medførte at halvparten av jernaldergårdene i Vikna ble liggende øde.[41]

Havet gir, og havet tar[rediger | rediger kilde]

Fra Nordøyan, ca. 1920–1924.

På 1400- og 1500-tallet opplevde Viknaværene godt innsig av skrei og god avsetning, og kystbygder som Vikna ble de rikeste i Namdalen. Jektefarten til Bergen var betydelig. Det største været var Nordøyan. Det var også fast bosetting på Sørøyan, Gjæslingan, Frelsøya og Haraldsøya.[26][39] Mens kirken på Nærøya har vært sentrum for hele distriktet, var det, ifølge Namdalens beskrivelse, også fiskerkapell i fem av Viknaværene.[42][43] Mange øyer som lå gunstig til ved fiskefeltene og som tillot noe jordbruk, ble bosatt for første gang i denne perioden. I 1610 hadde Vikna anslagsvis 740 innbyggere. Mellom 1650 og 1850 lå bosetningsmønstret i Vikna nokså fast, til tross for en del dårlige fangstår.[26][29][44]

DS «Falken» var Nord-Trøndelags første fiskedampskip. Skipet ble overlevert i 1897. Blant kjøperne var Christian Ulsund på Austafjord og åtte andre viknaværinger.
Foto: Wilhelm Thome
Fiskebåter og oppkjøpsfartøyer på Sør-Gjæslingan, i havnen rutebåten «Herlaug». I forgrunnen henger fisk til tørk.
Foto: NTNU Universitetsbiblioteket

I 1625 skal rundt 700 fiskebåter ha blitt overrasket av uvær ved Gjæslingan, og 210 mann skal ha omkommet. Barbro Hasfjord ble brent som heks i 1647 eller 1648; i tradisjonen blir hun knyttet til den store ulykken, selv om denne forestillingen nok har oppstått etter hennes død.[45]

Fiskeriene fulgte samme mønster i flere hundre år med vinterfiske etter skrei; «plogfiske» etter torsk, lange, brosme og kveite i de ytterste fiskeværene frem Q499704til pinse; sommerfiske etter småtorsk og sei på grunner og tarer frem til slåttonn eller Nærøymartnan i juli; sildefiske utover høsten; og adventfiske etter torsk.[43][46] Rorbuene ble på 1800-tallet knyttet til sesongfisket etter skrei fra januar til april. Det har sannsynligvis vært sammenhengende rorbubebyggelse i Viknaværene siden middelalderen. Mens antall fastboende oppsittere var noenlunde stabilt i hele perioden med fast bosetting, var det en betydelig oppsving i rorbuene mellom 1900 og 1935.[47] Vinterfisket etter skrei var det viktigste sesongfisket. På denne tiden av året var det liten aktivitet i jordbruket, i motsetning til under sommerfisket og sildefisket.[48]

Det var stor tilstrømning av fiskere til Viknaværene i sesongene, særlig de årene da lofotfisket slo feil og skreien gikk sørover. Det kunne komme opptil 5 000 fiskere til Sør-Gjæslingan.[26][49] I 1875 sørget dagspressen for å spre ryktet om det gode sildefisket i Vikna til hele landet. Dette året ble det fisket 354 000 tønner sild i Namdalen, hvorav 215 000 i Vikna. Fra 1876 til 1891 opplevde Vikna stor tilflytting; folketallet økte med over 41 %. Dette til tross for at 600 viknaværinger utvandret til Amerika mellom 1859 og 1933. Storsildåret 1875 gjentok seg ikke, men i årene etter kunne det ligge opptil 60 kjøpefartøyer på Rørvik.[29][50] Det siste storinnrykket på Sør-Gjæslingan var i 1931, da det kom over 3 500 fiskere. Fiskerflåten ble raskt motorisert. Den første motorbåten kom til Vikna i 1907. I 1911 utgjorde åpne motorbåter og motoriserte dekksbåter over halvparten av fiskerflåten i Namdalen.[26][51]

Farvannene rundt Vikna har sett mange forlis og havarier.[52] I 1876 fikk Rørvik telegrafforbindelse, idet linjen ble forlenget nordover fra Namsos til Bodø. Telegrafen gjorde at meldinger om vær og fiskeinnsig kunne formidles raskt.[53] Fra 1936 til 1986 var også Rørvik base for en kystradiostasjon som forbedret sikkerheten til sjøs. Rørvik radio ble innhentet av den tekniske utviklingen, som gjorde at Ørlandet radio i 1986 begynte å fjernstyre den. I 1989 ble Rørvik radio nedlagt for godt.[54]

Allerede under felttoget i Norge i 1940 merket Vikna krigen. 1. mai 1940 ble Rørvik bombet av tyske fly, som så ut til å ha radio-, telefon- og telegrafstasjonene der som sine viktigste mål. Fem personer ble skadet i angrepet. 86 hus ble påført materielle skader, hvorav 6 ble totalskadet. I dagene etterpå ble befolkningen evakuert.[55] Det tyske marine artilleriet bygde ut tre kystbatteri i Vikna, og Rørvik ble hovedkvarter for en kystartillerigruppe.[56] Vikna ble et av de stedene der nordmenn som virket som agenter for det britiske Secret Intelligence Service ble landsatt.[57] En lokal motstandsgruppe ble infiltrert av Rinnanbanden. I september 1944 ble over 40 personer arrestert av Gestapo i den såkalte Vikna-affæren. En mann som ikke tilhørte motstandsgruppen, ble torturert til døde og to ble skutt.[58][59]

I 1962 inntraff en av de største skipskatastrofene langs norskekysten i fredstid, da hurtigruteskipet «Sanct Svithun» feilnavigerte og forliste ved Nordøyan fyr. Besetningen forvekslet fyret med Grinna fyr, så hjelpemannskapene som mottok nødsignalene, lette på feil sted. 41 personer omkom i forliset.

Kystbyen Rørvik som regionssentrum[rediger | rediger kilde]

Rørvik i 1890-årene. Berggården er midt i bildet; dampskipskaien ute mot sundet.
Foto: Wilhelm Thome/NTNU Universitetsbiblioteket

Ved folketellingen i 1701 var det bare fire husstander på Rørvik. Da staten opprettet ei post- og passasjerrute på Nord-Norge i 1838 betjent med dampskip, ble de ekspedert ved Kråkøya. Da Rørvik ble skyss-skaffersted i 1859, ønsket handelsmannen på Kråkøya at det også ble opprettet et skyss-skaffersted på Nærøy-sida av sundet, men kommunestyret gikk ikke med på det, i stedet anbefalte de at anløpsstedet for dampskipene ble flyttet til Rørvik, noe som skjedde i 1863. Posthuset ble også flyttet dit i 1866. Rørvik vokste føgelig fram som et tettsted knyttet til sjøen og kommunikasjonene. I tillegg ble det et handelssted med handelsmenn som Johan Berg og Paul Anzjøn og noe senere Holand- og Fossaa-familiene som de største handelsmennene. Staten trakk seg ut av dampskipstrafikken på 1860-tallet og private rederier tok over med båter bygd for godstrafikk. Rørvik ble anløpt av Hurtigruten fra oppstarten i 1893. [26][60][61] Dessuten kom en mengde overnattings- og serveringssteder. Den tsjekkiske forfatteren og journalisten Karel Čapek skildret stedet på gjennomreise i 1936: «Rørvik, den første, lille byen på en øy; bortimot tyve små trehus, derav tre hoteller, ti kafeer og en redaksjon for stedets avis.»[62]

Vikna hadde vært en del av Nærøy herred siden innføringen av formannskapslovene av 1837, men ble i 1869 utskilt som eget herred med 1 750 innbyggere.[63] Vikna og Nærøy fortsatte å dele sparebank, lensmann, distriktslege og andre institusjoner i mange år. Rørvik ble også egen bygningskommune.[10] I 1889 ble øygruppen Gjæslingan overført fra Fosnes til Vikna, etter ønske fra øyboerne. Fosnes bemerket at «først i senere tid har Gjæslingan kommet seg økonomisk», og «før var det stor fattigdom der», så herredsstyret forlangte en erstatning for sine utgifter. Det førte til en skattetvist mellom Fosnes og Vikna som til slutt ble dømt i Viknas favør.[64] I 1914 ble Vikna også utskilt fra Nærøy som et eget prestegjeld.[65] I 1920-årene ble det foreslått å dele den vidstrakte kommunen i tre: Landkommunene Ytre og Indre Vikna med 1 400–1 500 innbyggere hver, og Rørvik med 500 innbyggere[30] som enten bykommune eller landkommune.[66][67] Delingen ble ikke noe av, og den administrative utbyggingen for hele Vikna kom fortsatt til å foregå på Rørvik.

Rørvik i 1950-årene.

Tilskuddsordningene for bureisingsbruk medvirket til at flere av øyene i Vikna ble befolket så sent som i 1930-årene. Få år senere, i 1947, flyttet den første av familiene fra Ytre Vikna inn til Rørvik. Den flyttestrømmen som oppstod i årene som fulgte, falt i tre kategorier: De som flyttet helt ut av distriktet og reiste til et av industristedene; de som flyttet til Rørvik og skaffet seg arbeid der; og de som flyttet til Rørvik, men vedvarte å drive fiske i områdene de kom fra. Før 1955 var det bare Rørvik som hadde tilgang til elektrisitet fra NTE, og ledningstraseene ble bestemmende for mye av bosetningen. Utbyggingen av veinettet, avstand til offentlige tjenester som skoler, og flyttebidrag og tilbud om byggeklar tomt på Rørvik, var også viktige grunner til at folk flyttet.[29][68][69]

I de første etterkrigsårene var det ikke noe gjenreisningsarbeid av betydning i Vikna, og kapitalbehov knyttet seg mest til kjøp av gårdsbruk og fiskefartøyer, men fisket var dårlig. På denne tiden deltok mange viknaværinger heller i sildefisket på Vestlandet. Omstrukturering av fiskeflåten fra 1950- og 1960-årene av gjorde at Rørvik stagnerte, men fiskeforedlingsbedriftene med fiskemottak, fryseri og fiskematproduksjon besto. Åpningen av fastlandsforbindelsen på Fylkesvei 770 og Rørvik lufthavn, Ryum i 1970- og 1980-årene la grunnlag for et nytt oppsving i handel og tjenesteytende næringer. I 1970-årene begynte også de første forsøkene med havbruk i regionen, som allerede i løpet av 1980- og 1990-årene ble en viktig næringsvei.[68]

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Nærøysund utgjør et felles arbeidsmarked. I 2013 var 74 % av de sysselsatte i Vikna i privat sektor.[70][71]

Fiskeri, havbruk og maritim næring[rediger | rediger kilde]

Brønnbåten MS «Viknatrans» i trafikk for Norsk Fisketransport/NTS i Vikna.
Foto: William Lee-Wright
Sjarker til kai på Vandsøya i Vikna.
Foto: Nord-Trøndelag fylkeskommune
MS «Trønderbas» til kai i Trondheim.
Foto: Trondheim Havn

Sjømatselskapene med forretningsadresse i Vikna hadde en samlet inntjening på over 3 milliarder kroner i 2016. De er for det meste eid av lokale investorer.[72]

Havbruket har vært en toneangivende næringsvei i Vikna siden 1980- og 1990-årene. Midt-Norsk Havbruk har kontor på Rørvik og samarbeider med Bjørøya Fiskeoppdrett i Flatanger om å drive oppdretts- og settefiskanlegg.[73][74] SalmoNor har kontor på Rørvik og driver oppdretts- og settefiskanlegg.[75] De tre selskapene eier fiskeslakteriet SalmoSea på Flerengstrand, nord for Rørvik. Slakteriet var tidligere en del av fiskeeksportbedriften Nils Williksen/Williksen Export med røtter tilbake til 1883.[76][77] Emilsen Fisk driver oppdrettsanlegg og servicebåtrederi med base på Løvøya.[78][79] Emilsen Fisk samarbeider med SinkabergHansen, som har fiskeslakteri og hovedkontor på Marøya ved Nærøysundet.[80] Sterling White Halibut driver et klekkeri for kveiteyngel på Reipholmen.[81]

Slakteriene bearbeider opptil 100 000 tonn laks i året. Avskjær fra fiskeslakteriene går til Vital Rørvik i Stakkskardet, nord for Rørvik, som produserer og eksporterer fiskeolje og fiskemel til Europa og Amerika.[82] Viplast på Garstad produserer isoporkasser for fiskeprodukter; på det meste over 20 000 kasser om dagen.[83][84]

I 2016 ble det ilandført 7 679 tonn villfanget fisk i Vikna. Etter omstruktureringer i fiskeflåten fra 1950- og 1960-årene er ikke fiskeriene like arbeidsintensive som før, men Vikna står fortsatt for halvparten av Nord-Trøndelags fiskeflåte: I 2016 hadde Vikna 80 registrerte fiskefartøyer, 102 personer i fiskermanntallet med fiskeri som hovederverv, og 17 som bierverv.[85][86] Det største fiskebåtrederiet er Ivan Ulsund Rederi med flaggskipet MS «Trønderbas», en kombinert snurper og tråler som er Trøndelags største fiskefartøy.[87]

Det er fiskemottak på Rørvik og Vandsøya, hvor det er størst aktivitet under skreifisket i mars–april. På Vandsøya ble det landet 700 tonn fisk fra 40–50 fartøyer under skreisesongen i 2015.[88][89][90] Fiskekjøper er Rørvik Fisk, som foredler fisk og skalldyr fra åtte mottak i Ytre Namdalen og på Sør-Helgeland. Hvert år produserer fabrikken på Rørvik rundt 500 tonn fiskemat, som fiskekaker, fiskeboller og fileter.[91] Gjerts Gourmet på Løvøya produserer fiskedelikatesser.[92]

Investeringene i fiskeri og havbruk har økt ordreinngangen hos verftsindustrien og mange håndverksbedrifter. Både Viknaslipen i Hansvika og Båt- og Motorservice ved Austafjord driver nybygg av fiskebåter, oppdrettsbåter, ferger og småbåter.[93] Det finnes også verft som for det meste utfører reparasjoner og vedlikehold, som Rørvik Marina og Lauvøya Maritime. Hansvik Båt har produsert småbåter i glassfiberarmert plast siden 1965, i en årrekke med produksjons- og lagerlokaler i Rørviks havneområde. Siden 2012 har båtbyggingen foregått i Sør-Europa. Hansvik Båt produserer om lag 300 båter i året.[94][95] Noen håndverksbedrifter som leverer til fiskeriene og havbruket, men som ikke er begrenset til disse, er elektromontører, rørleggere og byggentreprenører.

Fraktrederiet Eidshaug Rederi har hovedkontor på Rørvik.[96]

Handel og privat tjenesteyting[rediger | rediger kilde]

Rorbu- og båtutleie på Rørvik.
Foto: Kathryn James
Telenor holder til i Søsterskipet, et signalbygg i Rørviks havneområde.
Foto: Halvard Lundgaard/Telenor

Rørvik er et viktig handelssted i Ytre Namdalen med om lag 10 000 innbyggere som kundegrunnlag.[97] En del av butikkene ligger på kjøpesentrene Leiasenteret og Havnesenteret. Det er også dagligvarehandel på Austafjord. Det er campingplasser og rorbu- og båtutleie flere steder. På Rørvik finnes det også kafeer og spisesteder, pub og et hotell med kurs- og møteromsavdeling, Kysthotellet.

Mange arbeidsplasser på Rørvik har siden 1990-årene vært knyttet til kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting (KIFT), som juridisk og regnskapsmessig tjenesteyting, bank- og forsikringstjenester, medier, IT-driftstjenester og programvareutvikling. KIFT-næringene har en forholdsvis ung arbeidsstokk med en overvekt av kvinner, noe som bidrar til å skape demografisk balanse i det lokale arbeidsmarkedet.[97][98]

Den største arbeidsgiveren innen KIFT-næringene er Telenor Norges avdeling for faktura, kreditt og kundeservice med om lag 150 ansatte. Halvparten så mange er ansatt i annen inkassovirksomhet (Gothia Financial Group), som for en stor del betjener Telenor.[99] Det finnes også bankfilialer, regnskaps- og revisjonsfirmaer, forsikringsagentur og advokatfirma. I IT-bransjen finnes bedrifter som driver og vedlikeholder datatekniske systemer, for en stor del til havbruket.[100][101] Sincos Software (24Nettbutikk) leverer nettbutikkplattformer for små og mellomstore bedrifter. I 2017 drev de over 1 300 nettbutikker.[102]

Ytringen Avis, etablert i 1982, utgis på Kolvereid og dekker hele Ytre Namdalen. Ytringen har en dekningsgrad på noe under halvparten av husstandene i Vikna. Namdalsavisa har også et avdelingskontor på Kolvereid som dekker det samme området, i Vikna med en dekningsgrad på noe over halvparten.[103] Namdalens Folkeblad ble utgitt på Rørvik mellom 1934 og 1963.

Jord- og skogbruk[rediger | rediger kilde]

Middeltemperaturen om sommeren er noe lavere enn i de trønderske fjordbygdene, men vekstsesongen er lengre. Den vanligste og mest produktive driftsformen på øyene med fastlandsforbindelse er grovfôrbasert husdyrbruk med melkeproduksjon, men det er også produksjon av storfe- og sauekjøtt, egg og korn. Det drives også jordbruk på Borgan, Svinøya og Karstenøya, hvor det er mest utegangersau og vinterfôret sau.[104] I 2015 ble det levert over 5,6 millioner liter melk.[105] Hønseriene har felles eggpakkeri og utsending. Felleskjøpets filial på Rørvik leverer driftsmidler til landbruket i hele Ytre Namdalen.

Jordbruksarealet i kommunen fordelte seg i 2014 mellom rundt 14 300 dekar dyrket mark (4,7 % av kommunens areal) og 5 100 dekar innmarksbeite.[106] Hovedvekten av brukene i drift ligger på over 400 dekar, inkludert leid areal.[104] Den samlede verdiskapingen i det tradisjonelle jordbruket i Vikna var 31 millioner i 2015. 94 personer i Vikna hadde sitt hovederverv i jord- og skogbruksbasert virksomhet (3,9 % av de sysselsatte i kommunen); en relativ betydning på samme nivå som i kystkommunene Hitra og Frøya.[107]

Det finnes rundt 11 000 dekar kulturskog som har blitt plantet siden tidlig på 1900-tallet, særlig etter skogreisningsplaner i 1950- og 1960-årene.[10][108] En del felt er tilplantet med treslag som sitka- og lutzgran. Etter 1990-årene har skogplantingen vært beskjeden. Både skogpleien og avvirkningen er liten.[109]

Vikna er sommerbeiteområde for den sørsamiske reindriften i Åarjel-Njaarken sijte (Vestre Namdal reinbeitedistrikt).[110][111]

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Se også: Liste over ordførere i Vikna

I Trøndelag har de borgerlige partiene vanligvis stått sterkere i kystbygder som Vikna enn i innlandet.[112] Venstre beholdt i stor grad sin sterke stilling i Vikna ved stortingsvalg frem til 1980-årene. Høyre har stått sterkere i kystbygdene i Namdalen enn i landsdelen sett under ett.[113]

Radikale venstrefolk beredte også mye av grunnen for at Arbeiderpartiet fikk sitt første innpass med den sosialistiske pressen. Sosialistiske ideer ble utbredt i Rørvik arbeidersamfunn. I 1913 ble Rørvik arbeiderparti (arbeiderlag) dannet.[114][115]

Oppslutning i prosent ved kommunestyrevalg i Vikna 1971–2015[113]

Valg Ap H FrP SV Sp KrF V Andre
2015 32,4 5,7 8,6 4,5 15,0 4,6 29,2
2011 24,4 16,8 18,4 3,0 14,3 8,1 14,8
2007 23,1 9,7 20,7 4,5 8,6 20,4 13,1
2003 19,6 18,0 13,3 10,1 10,2 14,3 14,4
1999 23,3 23,2 11,3 8,0 14,6 8,4 11,2
1995 29,6 13,4 9,4 6,1 31,5 10,0
1991 31,8 14,4 5,4 9,2 28,2 3,7 7,4
1987 42,8 12,3 12,8 5,7 12,7 4,6 8,4 0,7
1983 44,0 20,2 5,8 15,4 4,7 10,0
1979 36,6 19,2 4,7 18,9 5,9 14,7
1975 30,4 13,9 8,7 24,0 8,2 14,8
1971 41,9 8,9 27,6 6,2 15,3 0,1
 

Oppslutning i prosent ved stortingsvalg i Vikna 1973–2017[113]

Valg Ap H FrP SV Sp KrF V Andre
2017 27,9 19,2 20,0 3,9 18,1 3,1 4,2 3,7
2013 36,3 17,8 17,6 2,6 11,2 4,6 5,9 4,1
2009 33,7 10,7 25,5 5,0 14,4 6,2 3,7 0,8
2005 29,8 10,3 20,3 8,2 15,3 6,8 5,9 3,5
2001 22,2 13,5 12,9 9,6 11,7 14,8 3,5 11,8[a]
1997 34,5 9,6 11,4 4,1 16,6 16,9 5,7 1,1
1993 28,4 7,2 3,4 6,4 45,8 3,5 4,4 0,9
1989 38,6 13,7 10,9 9,1 14,8 6,1 5,5 1,3
1985 48,1 19,6 2,7 4,2 13,9 4,6 5,5 1,2
1981 38,8 21,0 2,6 4,6 10,4 22,3[b]
1977 42,0 1,7 4,7 18,8 32,8[c]
1973 31,1 2,8 8,6 57,6[d]
a.^ Hvorav 11,6 % til Kystpartiet.
b.^ Hvorav 21,8 % til felleslisten Senterpartiet/Kristelig Folkeparti.
c.^ Hvorav 22,4 % til felleslisten Høyre/Kristelig Folkeparti, og 9,5 % til Venstre/Det Nye Folkepartiet.
d.^ Hvorav 36,7 % til felleslisten Senterpartiet/Venstre, og 18,1 % til Høyre/Kristelig Folkeparti.

Infrastruktur og offentlige tjenester[rediger | rediger kilde]

Veinett, ferger og luftfart[rediger | rediger kilde]

Nærøysund bro sett fra Vikna-siden.
Foto: Ole Husby

De tre største øyene er forbundet med mindre broer på Fylkesvei 770, som går fra Austafjord til Rørvik. Kommunen er forbundet med fastlandet med Nærøysund- og Marøybroene, også på Fylkesvei 770. Før fastlandsforbindelsen ble bygget i 1970-årene, var det fergeforbindelse mellom Rørvik og Ottersøya. Fylkesvei 7088 går i en nordlig bue fra Rørvik og via Hansvik og Flerengstrand, og møter Fylkesvei 770 igjen ved Lødding. Fra Austafjord til Ramstadlandet på Ytre Vikna går Fylkesvei 7094, som deretter fortsetter som fergeforbindelsen Ramstadlandet–Borgan, som trafikkeres av FosenNamsos Sjø.

Rørvik lufthavn, Ryum er lokal lufthavn for Ytre Namdalen med avganger til Namsos, Trondheim og Oslo. Alle rutene opereres av Widerøe. I 2017 hadde lufthavnen over 35 400 passasjerer.[116] Det er daglig bussforbindelse til Namsos via Høylandet, mens det på hverdager også er bussforbindelse til Sykehuset Namsos via Hofles–Lund. Trafikken utføres av Trønderbilene.[117]

Skipstrafikk, havne- og fyrvesen[rediger | rediger kilde]

Gjæslingan fyrstasjon på den lave holmen Haraldsøykråka.
Foto: Danckert Monrad-Krohn/Riksantikvaren
Hurtigruteskipene MS «Vesterålen» og MS «Trollfjord» til kai på Rørvik.
Foto: W. Bulach

For sjøfarende er farvannet rundt Vikna svært urent, men hovedleden er godt merket og i le for havet. Tidevannsforskjellen er vanligvis 2,5 m. Strømsetningen kan stedvis være sterk.[118][119] Hovedleden går fra Gjæslingan og Grinna fyr i sør, gjennom Nærøysundet, forbi Rørvik, øst for Straumsøya, øst for Kråkøya, enten øst eller vest for Svinøya, og deretter øst for Gjerdinga og Risvær, gjennom Dolmsundet og videre nordover Lekafjorden.[120] Som følge av dette har det vært trygge havner i Nærøysundet for sørgående båter som avventer været før de går over det åpne havstykket Folda sør for Gjæslingan og Grinna fyr.[121][122]

Rørvik er fast anløps- og møtested (sør- og nordgående) for Hurtigruten, anløpssted for kystgodsruten, og anløpssted for hurtigbåtforbindelsen til Leka og Namsos, som trafikkeres av FosenNamsos Sjø med MS «Foldafjord».[123] I 2016 ble Rørvik anløpt 11 ganger av cruiseskip med 10 000 turister og ansatte.[124]

Rørvik har en hovedkai for ruteskip, liggekai for mellomstore båter og en rekke lagrings- og forsyningsfasiliteter. I 2013 hadde havnen over 15 000 skipsanløp.[123] På begge sider av Nærøysundet finnes det også mange industrikaier. Rørvik havn og en mengde kaier drives av det interkommunale havneselskapet Nord-Trøndelag Havn Rørvik IKS (NTHR). Kråkøya kysthavn, 4 km nordøst for Rørvik, har 80 m dypvannskai og lasterampe for sjøtransport av sjømat.[125]

Rørvik har en fast stasjonert redningsskøyte og hadde også et tilsynskontor under Sjøfartsdirektoratet.[126][127]

Kraftproduksjon, vannforsyning og avfallshåndtering[rediger | rediger kilde]

Ytre Vikna vindmøllepark.
Foto: Nord-Trøndelag fylkeskommune

Vindmølleparken på Husfjellet ved Garstad var landets første vindmøllepark, satt i drift av NTE i 1991. Ytre Vikna vindmøllepark ble satt i drift i 2012 av Sarepta Energi, som eies av NTE og TrønderEnergi. Vindkraftverkene har en forventet samlet årsproduksjon på ca. 126 GWh – det tilsvarer kraftbehovet for 7 500 husstander.[128][129][130]

NTE står også for driften av regional- og distribusjonsnettet i kommunen, som er utbygd med ringforbindelser for å unngå langvarige avbrudd.[131]

Nesten hele befolkningen er tilkoblet den kommunale vannforsyningen, som er består av vannverkene på Rørvik, Ytre Vikna og Sør-Gjæslingan. På Ytre Vikna finnes det også private vannverk med grunnvannsbrønn. De fleste husstandene i kommunen betjenes av Rørvik vannverk, som får behandlet drikkevann fra Nærøy og Vikna fellesvannverk, som har Rokkvatnet ved Kreklingan som vannkilde.

Midtre Namdal Avfallsselskap IKS driver innsamling av husholdningsavfall i kommunen. Ottersøy Containerservice driver innsamling og gjenvinning av plastfraksjoner fra landbruk, fiskeri og havbruk, og deltar i rive- og rehabiliteringsprosjekt.

Politi-, brann- og helsevesen[rediger | rediger kilde]

Innen politi- og rettsvesenet har Vikna historisk sett tilhørt sorenskriveriet og fogderiet i Namdalen. I Namdalens beskrivelse fra 1597 blir Vikna nevnt som en fjerding under Nærøy prestegjeld. Lensregnskapene fra samme periode tyder på at hele prestegjeldet tilhørte samme tinglag, som enten kan ha blitt delt eller holdt sine tingsamlinger vekselvis på Drag i Vikna og på Sandnes i Nærøy.[132] Vikna er fortsatt en rettkrets under Namdal tingrett og Frostating lagmannsrett.

Vikna hadde frem til fjerdingen ble oppløst i 1833, sin egen «bondelensmann». I 1833 ble Nærøy og Vikna lensmannsdistrikt opprettet med lensmannsgård på Åkvika i Vikna. Som følge av endringer i kommuneinndelingen ble også lensmannsdistriktet delt i 1965, så Vikna ble opprettet som eget lensmannsdistrikt med kontor på Rørvik, mens Nærøy gikk sammen med Kolvereid lensmannsdistrikt (med Foldereid) og Gravvik (fra Leka lensmannsdistrikt) og dannet det nye Nærøy lensmannsdistrikt.[133] I 2010 fikk de to distriktene felles lensmann, og i 2012 felles lensmannskontor på Kolvereid.[134] De tilhører fra 2017 Namdal politistasjonsdistrikt i Trøndelag politidistrikt.

Rørvik sykestue for føde- og pleiepasienter ble etablert av Rørvik santitetsforening i 1938.[10] Fødestuen ble en «nødfødestue» i 1988,[135] mens sykestuen med sykehjemsplasser ble overtatt av Vikna kommune i 1993.[136] De kommunale helsetjenestene flyttet inn i et nytt helsehus i 2019.[137][138]

Sykehuset Namsos har lokal og sentral sykehusfunksjon for Namdalen, herunder Vikna. Helse Midt-Norge har ambulanseberedskap med stasjon på Rørvik. Akutte tilfeller som må behandles ved Sykehuset Namsos eller St. Olavs hospital i Trondheim, kan også nås med ambulansehelikopter. Kommunen har eget brannvesen.

Utdannelse og forskning[rediger | rediger kilde]

Vikna fikk sitt første allmueskolevesen (senere folkeskole) i 1741, da Nærøy prestegjeld ble pålagt dette ansvaret ved en kongelig forordning.[139] Utover 1800- og 1900-tallet ble det dannet et mønster med mange små og fådelte folkeskoler. Det første middelskolekurset ble holdt på Rørvik i 1931, og i 1941 kom det en treårig realskole. En statsrealskole med korrespondansegymnas ble opprettet i 1954, i tillegg til framhaldsskolen.[10][140] I etterkrigstiden ble det reist krav om nye skolefasiliteter, og den nye ungdomsskolen, som den gamle real- og framhaldsskolen ble en del av, medførte at barne- og ungdomsskolene i Vikna ble sterkt sentralisert; fra 14 til 2 skolekretser.[29]

Det er to barne- og ungdomsskoler i Vikna: Rørvik skole hadde over 540 elever i skoleåret 2017/2018, og Austafjord oppvekstsenter om lag 50 elever.[141] Ytre Namdal videregående skole på Rørvik har nærmere 300 elever,[142] i tillegg til Ytre Namdal fagskole, som etter utvidelse vil utdanne skipsoffiserer, maskinoffiserer og havbruksteknikere, og ha om lag 60 elever.[143] Sikkerhetssenteret Rørvik, etablert i 1994, tilbyr sikkerhetsopplæring for sjøfolk.[144]

En felles kontor- og laboratoriebygning for forsknings- og utviklingsaktiviteter, InnovArena, ble innviet i Rørviks havneområde i 2019.[145]

Kultur[rediger | rediger kilde]

Og viknaværingen, han er så avgjort mest i slekt med nordlendingen. […] en krysning mellom pønker og nothund, mellom eventyrer og trebukk – og samtidig har han beholdt adskillig av den folkelige respektløsheten for alt storveies, og den litt freidige hurrainnstillingen som tidligere generasjoner har ervervet gjennom århundrers kamper mot unådig saltvann.

Kolbjørn Brekstad, romanforfatter.[146]

Arkitektur, byggeskikk og kulturvern[rediger | rediger kilde]

Se også: Liste over kulturminner i Vikna
Kystkultursenteret Norveg.
Torgveien på Rørvik med tradisjonelle og vedlikeholdte trehus.

En stor del av det kulturhistoriske vernet i Vikna har sitt opphav i Paul Woxeng, som begynte sitt innsamlingsarbeid i 1919 og innredet et eget hus til samlingene på sin egen gård Vågsenget. Han var også med på å danne Vikna historielag. I 1970 kjøpte Vikna kommune samlingen, som senere ble flyttet til Berggården.[147]

Høsten 2004 ble senter for kystkultur og kystnæring, Norveg, åpnet av kong Harald V og dronning Sonja. Arkitekt er Guðmundur Jónsson. Norveg rommer historisk utstilling, restaurant, galleri og kulturhus. Bygget er et karakteristisk landemerke langs kysten. Norveg drives av Kystmuseet i Nord-Trøndelag – Woxengs Samlinger, som også har ansvaret for Berggården og et tradisjonelt bryggemiljø og trehusbebyggelse på Rørvik, Vågsenget og det fraflyttede fiskeværet Sør-Gjæslingan. Ved Norveg står også signalbygget Søsterskipet, hvor Guðmundur Jónsson også var arkitekt.[147]

Granittstatuen «Sjømannens hustru» ble avduket i 1997, til minne om alle sjømenn og fiskere fra Vikna som har mistet livet på sjøen. Den ble gitt som gave fra Walborg og Olav Sund, og utført av Harald Wårvik.[148] «Sjø-Sara» ble i 2014 avduket på Småholman ved skipsleden. Statuen er utført av Torleif Flosand, og fremstiller Sara Olsdatter fra Gjæslingan som var kjent for sine los- og redningsdåder.[149] Også bysten av Paul Woxeng, som ble avduket foran Norveg i 2006, er laget av Flosand.

Den gamle Rørvik kystradiostasjon er åpnet som et telehistorisk museum under Norveg og Telemuseet.

Husene på gårdene ble 1920-årene oppgitt til å være trøndersk langkammershus fra 1800-tallet uten bislag, men med torvsjå.[150] Denne utformingen er typisk for namdalslån.[151]

  • Foto: Arne Berg/Norsk Folkemuseum
    Foto: Arne Berg/Norsk Folkemuseum
  • Foto: Arne Berg/Norsk Folkemuseum
    Foto: Arne Berg/Norsk Folkemuseum
  • Foto: Arne Berg/Norsk Folkemuseum
    Foto: Arne Berg/Norsk Folkemuseum
  • Foto: Arne Berg/Norsk Folkemuseum
    Foto: Arne Berg/Norsk Folkemuseum

Litteratur, musikk og scenekunst[rediger | rediger kilde]

Alle kystbygdene i Namdalen kan sies å være omfattet av Olav Duuns dikterunivers, som for eksempel har lånt navnet Juvika, til romantrilogien om Juvikfolket, fra Vikna. Den mest kjente forfatteren fra Vikna er Magnhild Haalke, som utgav sin debutroman i 1935. Flere av hennes romaner, noveller og fortellinger er lagt til et gjenkjennelig trøndersk kystbygdemiljø, inspirert av oppveksten i Vikna og med mange språklige innslag av viknamål.[152][153]

Amatørteaterlaget Barbroteateret er bygget rundt et friluftsspill om Barbro Hasfjord, som ble brent som heks på 1600-tallet. Rørvik Musikkforening og Rørvik Juniorkorps organiserer musikkorps for voksne og barn. Det finnes også flere sangkor.[154] De kanskje mest kjente musikerne fra Vikna er Åge Hartvigsen med gruppen Quingra.[155]

Rørvikdagan med musikkfestival, martna, tivoli og andre aktiviteter arrangeres hvert år i juli; i 2016 med over 7 000 besøkende.[156] En festival for mat og kystkultur, Skreifestivalen, har blitt arrangert i tiden rundt skreifisket hvert år siden 1998.[157]

Idrett[rediger | rediger kilde]

Konkurransesyklisten Vidar Vikestad fra Vikna under Ringerike Grand Prix 2018.

Den organiserte idretten står sterkt i Vikna med over 1 000 medlemskap i idrettslag, eller 225 medlemskap per 1 000 innbyggere, i 2017.[158] Organisasjonsgraden var den samme ti år tidligere.[159]

Skytesporten har vært organisert med flere skytterlag i Vikna siden slutten av 1800-tallet.[160][161] Organisert idrett i alminnelighet og friidrett i særdeleshet ble utbredt i Ytre Namdalen i løpet av 1920- og 1930-årene.[162]

Rørvik idrettslag, stiftet i 1923, organiserer en rekke idretter med egne grupper for fotball, håndball, turn, badminton, bordtennis, klatring, karate og turmarsj. Svømmeidretten er organisert i Rørvik svømme- og livredningsklubb, stiftet i 1950 og reorganisert med både svømmeopplæring og konkurransesvømming i 1974.[163]

På Rørvik ligger kommunens sentralidrettsanlegg samt idrettshall med svømmebasseng.[164]

Religion og livssyn[rediger | rediger kilde]

I 2016 hørte 81,6 % av befolkningen i Vikna til Den norske kirke.[165] Vikna sogn tilhører Namdal prosti og Nidaros bispedømme. Opprinnelig sognet øyene til hovedkirken på Nærøya, men var eget annekssogn.[65] Garstad ble kirkested etter reformatsen av 1589, antageligvis fordi de fleste på Indre Vikna uansett ville bruke Nærøy kirke.[166] I 1896 ble det også oppført et kapell på Rørvik og anlagt en kirkegård.[65] I 1914 ble Vikna også utskilt fra Nærøy som et eget prestegjeld. I 1908 ble det anlagt hjelpekirkegård på Valøya på Ytre Vikna, og i 1972 ble den gamle skolestuen ombygget og innviet som Valøy kapell.[65]

«Fiskarheimen» på Sør-Gjæslingan har vært drevet i sesongene av Den Indre Sjømannsmisjon siden 1906.

Vikna regnes blant kjerneområdene for pietistisk vekkelseskristendom i Nord-Trøndelag.[167] I første halvdel av 1800-tallet vant den haugianske vekkelsen en del tilhengere i Ytre Namdalen. Hans Nielsen Hauge besøkte selv Sør-Gjæslingan som fiskeoppkjøper, og kjøpte i 1803 været på vegne av sin venn og åndsfelle Arent Solem, men de ble intenst motarbeidet av prost Michael Nissen Luytkis på Kolvereid.[168][169] Tidlig på 1900-tallet bygde Den Indre Sjømannsmisjon fiskerhjem på Sør-Gjæslingan og Nordøyan.[170] Det har vært en mengde misjonslag; i 1953 hadde Den Indre Sjømannsmisjon alene 18 lag i Vikna.[168]

Vikna har hatt en baptistmenighet siden 1880-årene, tilsluttet Det Norske Baptistsamfunn med ca. 90 døpte medlemmer. Baptistene har hatt kirke på Rørvik siden 1923.[171][172] I 1930-årene ble det også organisert en pinsemenighet med tilhengere fra Vikna og det daværende Nærøy herred, som også kom under frikirkelig innflytelse.[168][173] Rørvik hadde en gruppe av adventister i 1920- og 1930-årene.[168] Jehovas vitner har en menighet på Rørvik, og i 2017 ble det etablert en koptisk-ortodoks menighet.[174] Et kristent trossamfunn utenfor Den norske kirke som har vokst hurtig i Vikna, er Den katolske kirke.[175][176]

Ingen ikke-kristne trossamfunn er organiserte i Vikna. Den største gruppen er muslimer hvor de fleste er tilknyttet islamske trossamfunn i Trondheim.[176]

Ytre Namdal lokallag av Human-Etisk Forbund omfatter også Vikna.[176]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Arealstatistikk for Norge». Statens kartverk. 27. februar 2018. 
  2. ^ https://ssb.no/befolkning/statistikker/folkemengde/aar-per-1-januar/2016-02-19?fane=tabell&sort=nummer&tabell=256001; Befolkning, 1. januar 2016.
  3. ^ «Høyeste fjelltopp i hver kommune». Kartverket. 30. januar 2014. Arkivert fra originalen 15. oktober 2014. 
  4. ^ Rygh, Oluf (1903). Norske Gaardnavne. Oplysninger samlede til Brug ved Matrikelens Revision. Bind 15: Nordre Trondhjems Amt. Bearbeidet av Karl Rygh. Kristiania: Fabritius. s. 359. 
  5. ^ Sandnes, Jørn (1965). Namdalens historie til år 1600. Namsos: Namdal historielag. s. 37–38. 
  6. ^ Jünge, Åke (red.) (1992). Med røtter på Vikna. Slektsbok for Kvaale-slekta. Med bibliografi over Magnhild Haalke. Namsos. s. 1. ISBN 82-992597-0-3. 
  7. ^ a b c d e f Helland, Amund (1909). «Vikten herred». Norges land og folk. Bind 17: Topografisk-statistisk beskrivelse over Nordre Trondhjems amt. Del 2: Byerne og herrederne. Kristiania: Aschehoug. s. 890–905. 
  8. ^ a b c d Kommuneplan for land- og sjøområdene. Arealdel til kommuneplan 2010–2014 (PDF). Vikna kommune. 2010. s. 4. Arkivert fra originalen (PDF) 13. juli 2018. Besøkt 10. oktober 2017. 
  9. ^ Helland, Amund (1909). Norges land og folk. Bind 17: Topografisk-statistisk beskrivelse over Nordre Trondhjems amt. Del 1: Den almindelige del. Kristiania: Aschehoug. s. 336. 
  10. ^ a b c d e Helgebostad, Sverre (1958). «Vikna». I Fiskaa, Haakon M. og Myckland, Haakon Falck. Norges bebyggelse. Nordlige seksjon. Herredsbindet for Nord-Trøndelag. Nordre del. Oslo: Norsk faglitteratur. s. 580–588. 
  11. ^ a b Hilmo, Bernt Olav og Storrø, Gaute (1991). Grunnvann i Vikna kommune (PDF). Rapport 1991:93. På oppdrag for Miljøverndepartementet. Trondheim: Norges geologiske undersøkelse. s. 5. ISSN 0800-3416. Arkivert fra originalen (PDF) 10. oktober 2017. 
  12. ^ Dahl, Rolv, Sveian, Harald og Thoresen, Morten K. (red.) (1997). Nord-Trøndelag og Fosen. Geologi og landskap. Trondheim: Norges geologiske undersøkelse. s. 118. ISBN 82-7385-170-2. 
  13. ^ Helland, Amund (1909). Norges land og folk. Bind 17: Topografisk-statistisk beskrivelse over Nordre Trondhjems amt. Del 1: Den almindelige del. Kristiania: Aschehoug. s. 97. 
  14. ^ Dahl, Rolv, Sveian, Harald og Thoresen, Morten K. (red.) (1997). Nord-Trøndelag og Fosen. Geologi og landskap. Trondheim: Norges geologiske undersøkelse. s. 113. ISBN 82-7385-170-2. 
  15. ^ Bøe, Reidulv m.fl. (26. mai 2016). «Fire nye havbunnskart». Norges geologiske undersøkelse. Arkivert fra originalen 15. november 2017. 
  16. ^ Dahl, Rolv, Sveian, Harald og Thoresen, Morten K. (red.) (1997). Nord-Trøndelag og Fosen. Geologi og landskap. Trondheim: Norges geologiske undersøkelse. s. 26–27. ISBN 82-7385-170-2. 
  17. ^ Helland, Amund (1909). Norges land og folk. Bind 17: Topografisk-statistisk beskrivelse over Nordre Trondhjems amt. Del 1: Den almindelige del. Kristiania: Aschehoug. s. 297. 
  18. ^ Moen, Asbjørn (red.) (1999). National Atlas of Norway: Vegetation. Hønefoss: Statens kartverk. s. 105. ISBN 82-7945-000-9. 
  19. ^ Fjær, Olav (1983). «Kystlandskap i forandring. Eksemplet Vikna i Nord-Trøndelag». Norsk Geografisk Tidsskrift. 37: 33–54. ISSN 0029-1951. 
  20. ^ Johansen, Line, Vesterbukt, Per og Grenne, Synnøve Nordal (2017). Kartlegging av kystlynghei og sitkagran i Vikna kommune, Nord-Trøndelag. Oppfølging av trua naturtyper og fremmede arter i Vikna kommune. Rapport 2017:3/82. På oppdrag for Vikna kommune. NIBIO. ISBN 978-82-17-01875-9. 
  21. ^ Landbruksplan for Vikna kommune (PDF) (rev. utg.). Vikna kommune. 2013. s. 12–13. Arkivert fra originalen (PDF) 17. oktober 2017. 
  22. ^ a b Landbruksplan for Vikna kommune (PDF) (rev. utg.). Vikna kommune. 2013. s. 16–17. Arkivert fra originalen (PDF) 17. oktober 2017. 
  23. ^ Sæter, Jon Arne (1996). Naturen i Trøndelag. Trondheim. s. 45. ISBN 82-91671-00-1. 
  24. ^ Dalen, John m.fl. (2011). Utredningsområder for havvindkraft: effekter på marine organismer og ressurser (PDF). Rapport 10:2011. På oppdrag for Norges vassdrags- og energidirektorat. Bergen: Havforskningsinstituttet. s. 17. 
  25. ^ a b c «06913: Folkemengde 1. januar og endringer i kalenderåret (K) 1951–2018». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 11. juni 2018. 
  26. ^ a b c d e f g h Olsvik, Frank (1983). «Vikna i eldre tid». Vikna sparebank gjennom 125 år. s. 11–24. 
  27. ^ «07459: Folkemengde, etter kjønn og ettårig alder. 1. januar (K) 1986–2018». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 11. juni 2018. 
  28. ^ «05212: Folkemengde, etter kjønn og tettbygd/spredtbygd strøk (K) 1990–2017». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 11. juni 2018. 
  29. ^ a b c d e Fjær, Olav (1995). Forandring, avvikling og utvikling: Viknahistorie i et nøtteskall. Arbeider fra Geografisk institutt, Universitetet i Trondheim. Ny serie B. 14. Universitetet i Trondheim.  [Særtrykk fra Årbok for Vikna 1995.]
  30. ^ a b Myklebost, Hallstein (1960). Norges tettbygde steder 1875–1950. Oslo: Universitetsforlaget. s. 125–126 og 177–179. 
  31. ^ «06265: Boliger, etter bygningstype (K) 2006–2018». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 11. juni 2018. 
  32. ^ «09817: Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, etter innvandringskategori, landbakgrunn og andel av befolkningen (K) 2010–2018». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 11. juni 2018. 
  33. ^ Alsaker, Sigmund (2005). «Fosnakulturen – pionerene». I Bull, Ida. Trøndelags historie. Bind 1: Landskapet blir landsdel, fram til 1350. Trondheim: Tapir akademisk forlag. s. 18–23. ISBN 978-82-519-2001-8. 
  34. ^ Marstrander, Sverre (1954). «Trøndelag i forhistorisk tid». I Fiskaa, Haakon M. og Myckland, Haakon Falck. Norges bebyggelse. Nordlige seksjon. Fylkesbindet for Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag og Nordland fylker. Oslo: Norsk faglitteratur. s. 38–39. 
  35. ^ Herje, Torunn og Alsaker, Sigmund (1999). Kysten vår. Namdalskysten gjennom 10 000 år. Namsos: Kystbok. s. 22 og 76–77. ISBN 82-91134-24-3. 
  36. ^ Alsaker, Sigmund (2005). «Pionerbønder i Trøndelag?». I Bull, Ida. Trøndelags historie. Bind 1: Landskapet blir landsdel, fram til 1350. Trondheim: Tapir akademisk forlag. s. 61. ISBN 978-82-519-2001-8. 
  37. ^ Sandnes, Jørn (1965). Namdalens historie til år 1600. Namsos: Namdal historielag. s. 28 og 45. 
  38. ^ Skevik, Olav (2005). «Utviding av bygdene». I Bull, Ida. Trøndelags historie. Bind 1: Landskapet blir landsdel, fram til 1350. Trondheim: Tapir akademisk forlag. s. 233. ISBN 978-82-519-2001-8. 
  39. ^ a b Herje, Torunn og Alsaker, Sigmund (1999). Kysten vår. Namdalskysten gjennom 10 000 år. Namsos: Kystbok. s. 36–37 og 60–67. ISBN 82-91134-24-3. 
  40. ^ Marstrander, Sverre (1954). «Trøndelag i forhistorisk tid». I Fiskaa, Haakon M. og Myckland, Haakon Falck. Norges bebyggelse. Nordlige seksjon. Fylkesbindet for Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag og Nordland fylker. Oslo: Norsk faglitteratur. s. 116. 
  41. ^ Sandnes, Jørn (1965). Namdalens historie til år 1600. Namsos: Namdal historielag. s. 182–183. 
  42. ^ Herje, Torunn og Alsaker, Sigmund (1999). Kysten vår. Namdalskysten gjennom 10 000 år. Namsos: Kystbok. s. 48 og 84–85. ISBN 82-91134-24-3. 
  43. ^ a b Dybdahl, Audun (2005). «Skreifisket». I Bull, Ida. Trøndelags historie. Bind 2: Fra pest til poteter, 1350 til 1850. Trondheim: Tapir akademisk forlag. s. 169. ISBN 978-82-519-2002-5. 
  44. ^ Sandnes, Jørn (1965). Namdalens historie til år 1600. Namsos: Namdal historielag. s. 285. 
  45. ^ Hartvigsen, Åge (1984). «Barbro Hasfjord: Brent som heks på Vikna i 1647». Årbok for Vikna 1983. Utgitt av Vikna historielag og Woxengs Samlinger. Rørvik. 
  46. ^ Herje, Torunn og Alsaker, Sigmund (1999). Kysten vår. Namdalskysten gjennom 10 000 år. Namsos: Kystbok. s. 66. ISBN 82-91134-24-3. 
  47. ^ Søholt, Petter I. (1984). «'… Men dog er det smucke husse som de roer wdj …', rorbuer i Nord-Trøndelag med særleg vekt på fiskeværet Sør-Gjeslingan». Fortidsminneforeningens årbok. ISSN 0071-7436. 
  48. ^ Walaunet, Roger (1981). Fisker og bonde. Økonomisk historie fra Vikna i Nord-Trøndelag 1875–1910 (hovedoppgave i historie). Universitetet i Bergen. 
  49. ^ Krekling, Sigurd (1950). Fiskarsoga frå Nord-Trøndelag. Namsos: Nord-Trøndelag fiskarlag. s. 12–18. 
  50. ^ Krekling, Sigurd (1950). Fiskarsoga frå Nord-Trøndelag. Namsos: Nord-Trøndelag fiskarlag. s. 26–32. 
  51. ^ Krekling, Sigurd (1950). Fiskarsoga frå Nord-Trøndelag. Namsos: Nord-Trøndelag fiskarlag. s. 132–133. 
  52. ^ Woxeng, Paul (1959). «Forlis og havarier i Ytre-Namdal i forrige århundre og tidligere». Litt av hvert fra Ytre Namdal i gamle dager. II. Utgitt av Vikna historielag. Rørvik: Bjarne Wenneviks trykkeri. s. 32–44. 
  53. ^ Sandvik, Pål Thonstad (2005). «Telegraf og telefon». I Bull, Ida. Trøndelags historie. Bind 3: Grenda blir global, 1850–2005. Trondheim: Tapir akademisk forlag. s. 34–35. ISBN 82-519-2003-5. Arkivert fra originalen 22. juni 2021. Besøkt 6. januar 2018. 
  54. ^ Elveland, Odd Victor (1992). Rørvik radio i storm og stille. Rørvik. ISBN 82-7164-029-1. 
  55. ^ Elveland, Odd Victor (2000). Krigsminner fra Rørvik. Rørvik. s. 32–39. 
  56. ^ Fjørtoft, Jan Egil (1983). Tyske kystfort i Norge. Arendal: Agder presse. s. 166. ISBN 82-990878-1-3. 
  57. ^ Rørholt, Bjørn A. og Thorsen, Bjarne W. (1990). Usynlige soldater. Oslo: Aschehoug. s. 366. ISBN 82-03-16046-8. 
  58. ^ Grøneng, Klaus (1995). En blodig dokumentasjon fra oppgjøret med Rinnanbanden. Stjørdal: Midt-Norge forlag. s. 109. ISBN 82-7797-001-3. 
  59. ^ Johnsen, Thoralf (1967). Rinnan-bandens største provokasjon: Vikna-saken. Trondheim: Det nordenfjelske forlag/Øksendals bokhandel. 
  60. ^ Herje, Torunn og Alsaker, Sigmund (1999). Kysten vår. Namdalskysten gjennom 10 000 år. Namsos: Kystbok. s. 210–221. ISBN 82-91134-24-3. 
  61. ^ Posten 350 år – historisk utvikling i kommunene Fosnes, Vikna, Nærøy, Leka (PDF). Posten Norge. 1997. 
  62. ^ Čapek, Karel (1995) [1936]. En reise til Norden. Oversatt av Milada Blekastad og Katrine Blekastad. Oslo: Ex Libris. s. 97. ISBN 82-7384-424-2. 
  63. ^ Juvkam, Dag (1999). Historisk oversikt over endringer i kommune- og fylkesinndelingen (PDF). Rapport 13/1999. Oslo: Statistisk sentralbyrå. s. 70–73. ISBN 978-82-537-4684-5. Arkivert fra originalen (PDF) 9. januar 2018. 
  64. ^ Ekker, Johs. (1951). Soga åt Otterøy heradstyre. Otterøy, Fosnes og Flatanger 1838–1870, Otterøy og Fosnes 1871–1912, Otterøy 1913–1940. Trondheim. s. 222, 231, 239–241 og 248ff. 
  65. ^ a b c d «Prestegjeld og sogn i Nord-Trøndelag». Arkivverket. 4. juli 2017. Besøkt 24. juli 2018. 
  66. ^ «Deling av Vikna herred». Nord-Trøndelag og Nordenfjeldsk Tidende: 1. 6. mars 1923. 
  67. ^ «Tredeling av Vikna herred». Nord-Trøndelag og Nordenfjeldsk Tidende: 1. 23. januar 1926. 
  68. ^ a b Olsvik, Frank (1983). «Etterkrigstid». Vikna sparebank gjennom 125 år. s. 79–92. 
  69. ^ Rein, Roger (1999). Linjer gjennom Nord-Trøndelag. En fortelling i ord og bilder om Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. Steinkjer. s. 106 og 113–115. ISBN 82-91134-23-5. 
  70. ^ Strategisk næringsplan for Ytre Namdal 2015–2025 (PDF). Nærøy kommune. 2014. s. 5. Arkivert fra originalen (PDF) 7. januar 2018. 
  71. ^ Kommunereformen Vikna kommune. Utredning august 2016 (PDF). Vikna kommune. 2016. s. 42–43. Arkivert fra originalen (PDF) 17. januar 2018. 
  72. ^ Okkenhaug, Håkon (19. september 2017). «Ingen tjener like mye som oppdrettsbransjen». Namdalsavisa. Arkivert fra originalen 6. oktober 2017. Besøkt 6. oktober 2017. (Abonnement påkrevet)
  73. ^ Larsen, Bjørn Sigurd (19. januar 2014). «Revolusjonen i Nærøysundet». Trønder-Avisa. Arkivert fra originalen 5. oktober 2017. 
  74. ^ Aftret, Tone (23. juni 2017). «Fosser fram med Harry ved roret». Namdalsavisa. Arkivert fra originalen 5. oktober 2017. Besøkt 4. oktober 2017. (Abonnement påkrevet)
  75. ^ «Om SalmoNor». SalmoNor. Arkivert fra originalen 5. oktober 2017. 
  76. ^ Furuset, Anders (1. august 2019). «Nils Williksen AS skifter navn til Salmosea». Fiskeribladet. Besøkt 9. juni 2020. 
  77. ^ «Group». Nils Williksen. Arkivert fra originalen 6. juli 2017. 
  78. ^ «Om oss». Emilsen Fisk. Besøkt 4. oktober 1920.  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
  79. ^ Hatland, Lena Erikke (29. april 2016). «Viste stolt fram sin nye kystperle». Namdalsavisa. Arkivert fra originalen 25. januar 2018. 
  80. ^ «Emilsen Fisk og SinkabergHansen i tettere samarbeid». kyst.no. 31. oktober 2017. Besøkt 4. januar 2018. 
  81. ^ Aune, Kjell Vidar (21. juni 2016). «– Hoppende glade». Namdalsavisa. Arkivert fra originalen 24. februar 2018. Besøkt 23. februar 2018. 
  82. ^ Lysø, Tom (17. mars 2016). «Godt rustet for oljet framtid». Næring i Ytre Namdal. Arkivert fra originalen 7. januar 2018. 
  83. ^ «Om oss». Viplast. Arkivert fra originalen 20. august 2016. 
  84. ^ Hatland, Lena Erikke (31. oktober 2017). «20 trailere finner vegen fra Viplast hver dag». Namdalsavisa. Arkivert fra originalen 21. april 2018. Besøkt 20. april 2018. (Abonnement påkrevet)
  85. ^ «Fartøy i merkeregisteret». Fiskeridirektoratet. Arkivert fra originalen 5. oktober 2017. Besøkt 4. oktober 2017. 
  86. ^ «Fiskere fra fiskermanntallet». Fiskeridirektoratet. Arkivert fra originalen 5. oktober 2017. Besøkt 4. oktober 2017. 
  87. ^ «Rederiets historie». Ivan Ulsund Rederi. Arkivert fra originalen 5. oktober 2017. Besøkt 4. oktober 2017. 
  88. ^ Holstad, Grete og Nygård, Kim (24. mars 2016). «Heimfiskerne i Vikna». Adresseavisen. Besøkt 5. oktober 2017.  (Abonnement påkrevet)
  89. ^ Olsen, Jonas (22. april 2016). «Det lokale matfatet». Trønder-Avisa. Arkivert fra originalen 5. oktober 2017. 
  90. ^ Sandvik, Kjersti (8. mars 2017). «Viknafiske er ikke det samme uten Vandsøya». Fiskeribladet. Besøkt 4. oktober 2017.  (Abonnement påkrevet)
  91. ^ «Om selskapet». Rørvik Fisk. Arkivert fra originalen 5. oktober 2017. 
  92. ^ Hatland, Lena Erikke (14. september 2016). «Suksess med gourmet». Namdalsavisa. Arkivert fra originalen 5. oktober 2017. 
  93. ^ Nordbøe, Sturla (27. januar 2016). «Stort marked for de mindre båtene». Namdalsavisa. Arkivert fra originalen 6. januar 2018. 
  94. ^ Nordbøe, Sturla (25. april 2012). «Hansvik-båten er tilbake!». Namdalsavisa. Arkivert fra originalen 6. januar 2018. 
  95. ^ Svendsen, Jan Harry (2007). «Ingen Hansvik uten Finn». Båtmagasinet. Arkivert fra originalen 6. januar 2018. 
  96. ^ «Om oss». Eidshaug Rederi. Arkivert fra originalen 18. juni 2017. 
  97. ^ a b Strategisk næringsplan for Ytre Namdal 2015–2025 (PDF). Nærøy kommune. 2014. s. 7–8 og 10–11. Arkivert fra originalen (PDF) 7. januar 2018. 
  98. ^ Sund, Ragnhild (2006). «Rørvik – et attraktivt sted for entreprenørskap». Plan: Tidsskrift for samfunnsplanlegging, byplan og regional utvikling. 38 (1): 30–35. ISSN 0805-083X. 
  99. ^ «Telenor og Gothia på samme lag». Namdalsavisa. 18. mars 2015. Arkivert fra originalen 6. januar 2018. 
  100. ^ Holm, Marit (25. februar 2015). «Utvikler ny ny teknologi for havbruk». Sysla. Arkivert fra originalen 25. januar 2018. 
  101. ^ Hatland, Lena Erikke (24. oktober 2016). «Anteo AS har laget et verktøy for å redusere sykdomsspredning». Namdalsavisa. Arkivert fra originalen 15. februar 2018. Besøkt 15. februar 2018. (Abonnement påkrevet)
  102. ^ «Om oss». 24Nettbutikk. Arkivert fra originalen 7. januar 2018. 
  103. ^ «Produkter og mediehus». Aviskatalogen. Besøkt 6. januar 2018. 
  104. ^ a b Landbruksplan for Vikna kommune (PDF) (rev. utg.). Vikna kommune. 2013. s. 4–12. Arkivert fra originalen (PDF) 17. oktober 2017. 
  105. ^ «Melkeleveranser». Landbruksdirektoratet. Arkivert fra originalen 3. juli 2018. Besøkt 3. juli 2018. 
  106. ^ «Arealbarometer for Vikna. Oppdaterte kart over areal egnet for matproduksjon» (PDF). Norsk institutt for skog og landskap. juni 2014. Arkivert fra originalen (PDF) 14. juli 2017. 
  107. ^ Knutsen, Heidi, Sand, Roald og Kårstad, Signe (2017). Kunnskapsgrunnlag for trøndersk landbruk (PDF). NIBIO-rapport. 3/154/2017. På oppdrag for Nord- og Sør-Trøndelag fylkeskommuner. NIBIO. s. 27 og 80–81. ISBN 978-82-17- 01992-3. Arkivert fra originalen (PDF) 3. juli 2018. Besøkt 2. juli 2018. 
  108. ^ Aarmo, Kåre (1999). Aktivt skogreisingsarbeid i Folladistriktet gjennom 50 år. Namdal skogselskap. 
  109. ^ Landbruksplan for Vikna kommune (PDF) (rev. utg.). Vikna kommune. 2013. s. 12–14. Arkivert fra originalen (PDF) 17. oktober 2017. 
  110. ^ Reindriften i Trøndelag; Fylkesmannen i Trøndelag
  111. ^ Forskrift om oppretting av fire nye reinbeitedistrikter … innenfor Nordland og Nord-Trøndelag reinbeiteområder; 1991; Lovdata
  112. ^ Stugu, Ola Svein (2005). «Det politiske trøndelagskartet». I Bull, Ida. Trøndelags historie. Bind 3: Grenda blir global, 1850–2005. Trondheim: Tapir akademisk forlag. s. 423–429. ISBN 978-82-519-2003-2. 
  113. ^ a b c «Vikna». pollofpolls.no. Besøkt 3. februar 2018. 
  114. ^ Hansen, Guttom (1953). Arbeiderbevegelsen i Nord-Trøndelag 50 år. Kort historikk. Namsos. s. 34–35. 
  115. ^ Prestvik, Reidar (1978). Rørvik Arbeiderlag 1913–1940 og arbeiderrørsla i Vikna fram til 1940. Evenstad. 
  116. ^ Hatland, Lena Erikke (10. januar 2018). «Rekordår for Rørvik lufthavn». Namdalsavisa. Arkivert fra originalen 18. januar 2018. Besøkt 17. januar 2018. 
  117. ^ «Bussruter sommer, 23.06.18 t.o.m. 15.08.18» (PDF). Trønderbilene. Arkivert fra originalen (PDF) 21. juli 2018. Besøkt 21. juli 2018. 
  118. ^ Den norske los. Bind V: Fra Folla til Lødingen og Andenes (2 utg.). Stavanger: Norges sjøkartverk. 1969. s. 58–64. 
  119. ^ Helland, Amund (1909). Norges land og folk. Bind 17: Topografisk-statistisk beskrivelse over Nordre Trondhjems amt. Del 1: Den almindelige del. Kristiania: Aschehoug. s. 213–215. 
  120. ^ Den norske los. Bind 5: Farvannsbeskrivelse Rørvik–Lødingen og Andenes (5 utg.). Stavanger: Norges sjøkartverk. 1998. s. 59. 
  121. ^ Den norske los. Bind 4: Farvannsbeskrivelse Statt–Rørvik (5 utg.). Stavanger: Norges sjøkartverk. 1992. s. 328–329. 
  122. ^ Den norske los. Bind 5: Farvannsbeskrivelse Rørvik–Lødingen og Andenes (5 utg.). Stavanger: Norges sjøkartverk. 1998. s. 54. 
  123. ^ a b «Om oss». Nord-Trøndelag Havn Rørvik. Arkivert fra originalen 5. oktober 2017. 
  124. ^ Sandmo, Espen (19. april 2016). «Hit kommer det flere tusen turister». NRK Trøndelag. Arkivert fra originalen 23. mai 2016. Besøkt 23. mai 2016. 
  125. ^ «Tirsdag åpnes Kråkøya kysthavn: – Sjømat er vårt nye gull. Sitter vi på ræva, går gullet forbi oss». iLaks.no. 25. mai 2018. Besøkt 29. mai 2018. 
  126. ^ Aarmo, Birger (7. juni 2016). «125 år i tjeneste for sjøfolket». Namdalsavisa. Arkivert fra originalen 1. desember 2017. 
  127. ^ «Rørvik tilsynskontor». Sjøfartsdirektoratet. Arkivert fra originalen 1. desember 2017. Besøkt 21. november 2017. 
  128. ^ Lokal energiutredning 2013. Vikna kommune (PDF). Steinkjer: Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. 2014. s. 30. Arkivert fra originalen (PDF) 21. januar 2018. 
  129. ^ Weir, David Andreas (2017). Vindkraft – produksjon i 2016 (PDF). Rapport 12/2017. Oslo: Norges vassdrags- og energidirektorat. ISBN 978-82-410-1563-2. Arkivert fra originalen (PDF) 21. januar 2018. 
  130. ^ «Ytre Vikna». Sarepta Energi. Arkivert fra originalen 7. februar 2016. 
  131. ^ Lokal energiutredning 2013. Vikna kommune (PDF). Steinkjer: Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. 2014. s. 10–13. Arkivert fra originalen (PDF) 21. januar 2018. 
  132. ^ Moe, Torvald (1959). «Noen administrasjonsenheter i Naumdølafylki». Litt av hvert fra Ytre Namdal i gamle dager. II. Utgitt av Vikna historielag. Rørvik: Bjarne Wenneviks trykkeri. s. 28–31. 
  133. ^ Trøite, Rolf, Hauge, Nils og Schei, Odd (1989). Jubileumsskrift Nord-Trøndelag lensmannslag 1889–1989. Levanger. s. 78–81. ISBN 82-990942-6-7. 
  134. ^ Lysø, Roald og Sletterød, Niels Arvid (2014). Samlokalisering av Nærøy og Vikna lensmannskontor. Evaluering (PDF). Arbeidsnotat 2014:18. Steinkjer: Trøndelag Forskning og Utvikling (TFoU). s. V. ISSN 1890-6818. Arkivert fra originalen (PDF) 12. juni 2018. Besøkt 6. juni 2018. 
  135. ^ «Rørvik får “nødfødestue”». Namdal Arbeiderblad: 6. 11. mars 1988. 
  136. ^ «Rørvik sykestue». Vikna kommune. Arkivert fra originalen 8. mai 2018. Besøkt 7. mai 2018. 
  137. ^ Nordbøe, Sturla (6. juni 2017). «Gigantisk helsehus ferdig i 2019». Namdalsavisa. Arkivert fra originalen 8. mai 2018. Besøkt 7. mai 2018. 
  138. ^ «Snart klart for innflytting». Namdalsavisa. 9. mai 2019. Arkivert fra originalen 15. august 2020. Besøkt 25. april 2020. (Abonnement påkrevet)
  139. ^ Anonym forfatter (1959). «Folkeskolen kommer». Litt av hvert fra Ytre Namdal i gamle dager. II. Utgitt av Vikna historielag. Rørvik: Bjarne Wenneviks trykkeri. s. 17–27. 
  140. ^ Kvarving, Johan (1954). «Skolar og undervisning». I Fiskaa, Haakon M. og Myckland, Haakon Falck. Norges bebyggelse. Nordlige seksjon. Fylkesbindet for Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag og Nordland fylker. Oslo: Norsk faglitteratur. s. 319–320. 
  141. ^ «Elevar, lærarar, skolar. Grunnskoler i Vikna kommune: Austafjord Oppvekstsenter – Avdeling skole; Rørvik skole». Skoleporten. Utdanningsdirektoratet. Besøkt 22. juni 2018. 
  142. ^ «Elevar, lærarar, skolar. Videregående skoler i Trøndelag fylke: Ytre Namdal videregående skole». Skoleporten. Utdanningsdirektoratet. Besøkt 22. juni 2018. 
  143. ^ Aarmo, Birger (4. april 2018). «Mot mer utbygging av Ytre Namdal fagskole». Namdalsavisa. Arkivert fra originalen 23. juni 2018. Besøkt 22. juni 2018. 
  144. ^ «Om oss». Sikkerhetssenteret Rørvik. Besøkt 22. juni 2018. 
  145. ^ Hatland, Lena Erikke (29. januar 2018). «InnovArena innflyttingsklart våren 2019». Namdalsavisa. Arkivert fra originalen 9. april 2018. Besøkt 2. juli 2018. (Abonnement påkrevet)
  146. ^ Brekstad, Kolbjørn (1988). «Vikna og viknaværingen – i forandringens tegn». I Hjulstad, Ola. Vakre Namdal. Namsos: Hojem Trykkeri og Sparebanken Namdal. s. 99. ISBN 82-991355-1-6. 
  147. ^ a b Dahle, Kolbein (2011). Bygg i by og bygd. Arkitektur og byggeskikk i Nord-Trøndelag. Steinkjer: Embla forlag. s. 162–164. ISBN 978-82-92577-58-5. 
  148. ^ Haugerøy, Fredrik (28. juni 2018). «Sjømannens hustru på flyttefot». Ytringen. Arkivert fra originalen 17. juli 2018. Besøkt 16. juli 2018. 
  149. ^ Kolaas, Silje, Govasli, Liv og Alisubh, Tariq (29. august 2014). «Trøndelags svar på frihetsgudinnen». NRK Trøndelag. Besøkt 16. juli 2018. 
  150. ^ Jahn, Gunnar (1925). Byggeskikker på den norske landsbygd. Aschehoug. s. 178. 
  151. ^ «Kvalfjord i Vikna» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 23. juli 2018. Besøkt 23. juli 2018. 
  152. ^ Herje, Torunn og Alsaker, Sigmund (1999). Kysten vår. Namdalskysten gjennom 10 000 år. Namsos: Kystbok. s. 272–273. ISBN 82-91134-24-3. 
  153. ^ Aas, Lars (1942). Trønderne i moderne norsk diktning. Trondheim: F. Bruns bokhandels forlag. s. 101 og 177–178. 
  154. ^ «Oversikt over lag og foreninger i Vikna kommune» (PDF). Vikna kommune. 15. mars 2016. Arkivert fra originalen (PDF) 12. juni 2018. Besøkt 1. juni 2018. 
  155. ^ Lysø, Tom (13. juni 2013). «Låter som aldri før …». Namdalsavisa. Arkivert fra originalen 16. juli 2018. Besøkt 16. juli 2018. 
  156. ^ Stølan, Ellen Marie (27. februar 2017). «Rørvikdagan vil kvitte seg med martna-stempel». Trønder-Avisa. Arkivert fra originalen 16. juli 2018. Besøkt 16. juli 2018. 
  157. ^ Hatland, Lena Erikke (5. mars 2018). «Feirer skreien for 20. gang». Namdalsavisa. Arkivert fra originalen 16. juli 2018. Besøkt 16. juli 2018. 
  158. ^ Sliper, Jon Olav (25. januar 2019). «Faktafredag: Medlemskap i idrettslag». Trøndelag fylkeskommune. Besøkt 25. januar 2019. 
  159. ^ Søraunet, Karin (5. oktober 2009). «Ordførerens hjørne – september 2009». Vikna kommune. Besøkt 1. juni 2018. [død lenke]
  160. ^ Jorsett, Per (red.) (1966). Skyttersaken i Norge 1941–1965. Utgitt av Norges skytterstyre. Oslo: Det frivillige skyttervesen. s. 162–166. 
  161. ^ Vigander, Haakon, Seeberg, F.G. og Hoff, J.A. (1933). Skyttarsaka i Noreg. Soga og stoda no. Hvalstad: Det frivillige skyttervesen. s. 198–302. 
  162. ^ Nordberg, Hans M. (red.) (1994). Idrettens historie i Nord-Trøndelag. Idrettskretsen 75 år. Steinkjer. s. 119. ISBN 82-993147-0-4. 
  163. ^ «Rørvik skal få ny livredningsklubb». Namdal Arbeiderblad: 15. 14. juni 1974. 
  164. ^ «Idrett og friluftsliv». Vikna kommune. Arkivert fra originalen 12. juni 2018. Besøkt 1. juni 2018. 
  165. ^ «Kirke – nøkkeltall (K) etter region, statistikkvariabel og år». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 2. mars 2018. 
  166. ^ Prestvik, Reidar (1992). Garstad kirkested 1592–1992. Kirke og kristenliv i 400 år. Vikna menighetsråd. s. 10–11. 
  167. ^ Kjølsvik, Idar (2009). «Det nordtrønderske religionskartet. Om pietismegrense og livssynsmangfold fra Hans Nielsen Hauge til i dag». Årbok for Nord-Trøndelag historielag 2009. Steinkjer: Nord-Trøndelag historielag. s. 33–47. 
  168. ^ a b c d Prestvik, Reidar (1992). Garstad kirkested 1592–1992. Kirke og kristenliv i 400 år. Vikna menighetsråd. s. 75–80. 
  169. ^ Straume, Jakob (1954). Kristenliv i Namdalen. Eit festskrift. Utgitt av Namdal krets av Norsk Luthersk Misjonssamband. Bergen: Lunde. s. 14–16. 
  170. ^ Jacobsen, Hans (1955). Fiskerliv i helg og yrke. Fra Den Indre Sjømannsmisjons 75-årige historie. Bergen: Den Indre Sjømannsmisjon. s. 183–184 og 186–188. 
  171. ^ Iversen, Frithjov (1960). Norges baptister 100 år. Oslo: Norsk litteraturselskap. s. 36–37 og 44–46. 
  172. ^ «Historie og nåtid». Vikna baptistmenighet. Arkivert fra originalen 22. januar 2018. 
  173. ^ Ski, Martin (1959). «Pinsemenighetene i Nord-Trøndelag». Fram til urkristendommen. Pinsevekkelsen gjennom 50 år. Bind III. Oslo: Filadelfiaforlaget. s. 164–167. 
  174. ^ «Medhanialem Kirke i Vikna - Rørvik - Se Regnskap, Roller og mer». www.proff.no. Besøkt 21. juni 2019. 
  175. ^ Nordbøe, Sturla (25. oktober 2017). «Troende på litt av hvert». Namdalsavisa. Arkivert fra originalen 21. januar 2018. Besøkt 21. januar 2018. (Abonnement påkrevet)
  176. ^ a b c «Her er alle tros- og livssynssamfunn i Nærøy og Vikna». Namdalsavisa. 25. oktober 2017. Arkivert fra originalen 21. januar 2018. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Vikna&oldid=23766530»