Vikingtiden på Færøyene

Et typisk dragesymbol på en færøysk tiåret robåt, den tradisjonelle Havnarbáturin.

Dette færøyske frimerket presenterer dagliglivet i vikingtiden på Færøyene

Vikingtiden på Færøyene varte fra 825, da Grímur Kamban bosatte seg på der, og frem til 1035, da Tróndur í Gøtu, den siste vikinghøvdingen av Færøyene, døde og Leivur Øssursson fikk Færøyene i len av Norge.

Begynnelsen på slutten for den færøyske vikingtiden skjedde allerede i 999, da kristendommen ble innført der av Sigmundur Brestisson. Den satte ikke bare en stopper for vikingtiden, men markerte også slutten på Færøyenes tid som republikk.

Mange av kildene som vitner om denne tiden gikk tapt under ødeleggelsene av arkiver og biblioteker på Færøyene, derfor er Færøyingesaga trolig den beste kilden til informasjon fra den tiden. Man finner også beretninger fra Færøyene i vikingkilder fra både Norge og Danmark.

Det er gjort mange større utgravinger på Færøyene, og på Færøyenes nasjonalmuseum finnes det i dag en stor samling av funn fra vikingtiden.

Bosetninger

På dette færøyske frimerke fra 1982 kan man se hvor vikingenes utvandringsbølger gikk til Island, Storbritannia og Færøyene fra Norge

Det antas at de første vikingene kom til Færøyene omkring 795, men det ble ikke etablert faste bosetninger der før flere tiår senere. Ved ankomst til Færøyene møtte vikingene de siste munkebosetningene som fortsatt eksisterte på noen av øyene. Munkene ankom omkring trolig i 625, men var i ferd med å forlate øyene ettersom de ikke hadde funnet spor av noen urbefolkning som kunne kristnes.^{[trenger referanse]} Da vikingene ankom drev munkene for det meste med sauehold og korndyrking.

De første bosetningene

Vikingene var utmerkede sjøfolk, noe som er gjengitt på dette færøyske frimerket fra 2002.

Det er uklart om det var vikingene som fordrev de siste irske munkene fra Færøyene eller om de forflyttet seg til Island på egen hånd, noe som gjorde vikingene til øyenes eneste innbyggere. Selv om de første vikingene besøkte øya omkring 795 ble det ikke etablert faste bosetninger her før flere tiår senere. På det tidspunktet som Færøyene ble bosatt av vikingene tidlig på 800-tallet kan det derfor hende at øyene hadde vært ubebodd i 30 år, ettersom munkene forlot øyene omkring 800, hvis vi skal tro Liber de Mensura orbis Terra, en tekst skrevet av den irske munken Dicuil.

I Liber de Mensura orbis Terra står det at i en samtale med Grímur Kamban i 825 skal Dicuil ha sagt:

Et land hvor det kun finnes får – etterlatt av munkene

Dicuil

Dicuil har omtalt Færøyene og bosetningene her flere ganger i sine skrifter fra omkring 820. Dicuil omtaler Færøyene som De små øyene hvor de nordiske piratene bosatte seg. Dicuil spekulerer også i sine tekster om hvor færingene kom fra, i tekstene hans drøfter han muligheten om at vikingene først kom fra Shetland, men samtidig viser han til vikingenes store og sjødyktige skip, så han utelukker ikke at de seilte direkte fra Norge. Det er likevel viktig å huske at disse påstandene kun er Dicuil sine drøftinger i hans skrifter, og kan ikke bekreftes av noen andre pålitelige historiske kilder.

I Færøyboka fra Islands vikingtid finner man en annen teori om hvordan de første færingene kom til Færøyene .

Vikingene var på vei fra Norge til Island. Halvveis besluttet de seg for å sette igjen de som var sjøsyke på noen ubebodde øyer - slik ble de de første færøyingene.

Færøyabok

Navnet Kamban kan være av keltisk opprinnelse. Det er derfor stor grunn til å tro at Grímur Kamban trolig kom fra vikingenes bosetninger i Storbritannia hvor vikingslekter på denne tiden rådet med enerett over store landområder. Det kan også hende at Grímur Kamban var en norsk oppdagelsesreisende og har fått tilnavnet etter flere vennlige besøk hos irske munker.^{[trenger referanse]} De første vikingene som slo seg ned på Færøyene er derfor etterkommere av andre vikinger som allerede hadde slått seg ned i de sydlige og østlige vikingområdene på De britiske øyer, slik som Hebridene og Irland.^{[trenger referanse]} Selv om majoriteten av beboerne var vikinger bragte de også med seg et større antall treller, da som oftest keltere.

Bosetningsbølgen

Fra 880 til 900 var det en stor bosetningsbølge til Færøyene. Bølgen var spesielt sterk mellom 885 og 890 som var i Harald Hårfagre sin regjeringstid i Norge. I Færøyingesaga står det at nettopp Harald Hårfagre var hovedgrunnen til den store innvandringen i denne perioden til Færøyene som nesten i sin helhet besto av norske vikinger. Under Harald Hårfagre sine mange kriger for å samle Norge ble bønder pålagt høyere skatter, dessuten var mange av innvandrerne tidligere bosatt i områder hvor plyndringer var utbredt. I denne perioden kom også en liten del av innflytterne fra de norsk-kontrollerte områdene av de britiske øyene som også var pålagt høye skatter og preget av intern uro.

At den store tilflyttingen hovedsakelig bestod av nordmenn kan også fastslås ved at man i dag kan finne tydelige spor i det færøyske språket av vestnorske dialekter. Det sies at færinger og innbyggere i bergensområdet på tiden omkring 900 ikke hadde noe problem med å forstå hverandre, dette var også grunnlaget for opprettelsen av gode handelsavtaler mellom Færøyene og Bergen, som senere ble en hansaby. De språklige likhetene som oppsto på grunn av bosetningsbølgen gjorde at handelen mellom Færøyene og Vest-Norge forble upåvirket helt til langt utpå 1800-tallet.

Det første tinget

Tinganes, fra vikingtiden frem til moderne tid har denne halvøya vært Færøyenes politiske sentrum.

Allerede i 900 hadde færingene opprettet sitt første ting på den halvøya som i dag er oppkalt etter hendelsene her, Tinganes. På dette tidspunktet var likevel Tórshavn den aller viktigste handelshavnen og det møtestedet av størst betydning. Det færøyske tinget hadde samme navn som det islandske, nemlig Alltinget. Fra omkring 1400 har navnet Alltinget gått over til Lagtinget. Det færøyske Alltinget er i dag et av verdens eldste parlamenter som fortsatt er i bruk^{[trenger referanse]}. I tillegg til Alltinget var det i vikingtiden også mange små ting, kalt várting, som rådet over regionale områder.

Hvordan den færøyske politikken var er noe uklart, men likevel har historikere og arkeologer^{[trenger referanse]} stadfestet at øygruppen kan omtales som en republikk. Det er i hvert fall helt sikkert^{[trenger referanse]} at den norske kongen, 500 kilometer unna, ikke hadde noen makt på øyene. Tinget som rådet over øyene var en forsamling av frie færøyinger samt storbønder^{[trenger referanse]}. Skildringer fra denne tiden^{[trenger referanse]} tilsier at det rådet full rettferdighet mellom innbyggeren på øyene.

Det første tinget som ble opprettet på Færøyene var ifølge Færøyingesaga basert på den norske modellen, som også var i bruk på Island, samt de norske koloniene på De britiske øyer. Alltinget, som i dag bærer navnet Lagtinget, ble samlet sammen en gang i året, som regel på sommeren. Tingets beliggenhet ble ikke valgt tilfeldig. Ettersom tinget lå på halvøya Tinganes, beskytter den mot de verste stormene og gir god beskyttelse også for de verste vindene fra Norskehavet.

Det antas at det fantes lokale ting i hver av de seks regionene: Suðuroy, Sandoy, Vágar, Streymoy, Eysturoy og Norðoyar.

Bosettelse og befolkningsutvikling

Omkring 900 var alle Færøyene bebodd (med unntak av Lítla Dímun), noe som fortsatt gjelder i moderne tid. Befolkningstallet har holdt seg stabilt rundt 3000 innbyggere, og var nesten uforandret helt frem til det 18. århundre hvor det bikket over til 4000 innbyggere. Det var kun etterkommere av bosetningsbølgen som bodde på øyene i flere hundre år uten større innflytting ettersom det var begrenset med dyrkbar jord til nye innflyttere. Derfor antar man at de neste 450 årene var Færøyene meget isolert fra resten av Europa.

Det største befolkningstapet skjedde mellom 1349 og 1350 da svartedauden herjet på øyene. Det er estimert at svartedauden tok livet av en tredjedel av Færøyenes befolkning, noe som gjorde plass til flere innvandrere ettersom tilgangen til jord ble større. Med dette kom det et mindre antall innvandrere fra de nordlige delene av Skottland, Vest-Norge og Island.

Bosetningen på Kvivik

Færøysk landbruk i vikingtiden

I den lille bygden Kvívík på øya Streymoy har man i moderne tid funnet en mindre vikingbosetning. I utkanten av det lille samfunnet finner vi en høyde som heter Toft, som betyr gammel hustuft. Det er uklart når stedet fikk dette navnet, men ifølge færingene selv har navnet eksistert i meget lang tid, muligens helt tilbake til de første vikingbosetningene. I 1942 skulle man på denne høyden bygge en rekke nye boliger, og det var ved utgravingen av fundamentet for disse bygningene man fant ruiner av langhus fra vikingtiden. Funnet var to langhus samt en rekke mindre gjenstander. Det er derfor stor grunn til å tro at dette var et ynglende sted for vikingene. Den gode plasseringen på en liten kolle nær både elv og sjø ga et godt grunnlag for liv her. Elven som renner et lite stykke unna de to tidligere langhusene ga både ferskvann og fiske. Samtidig var det lett å forflytte seg med båt fra området.

Etter nøyere utgravinger omkring 1942 og 1943 fant man ut at det ene huset var bebodd av mennesker, mens det andre ble brukt til både oppbevaring og husdyr. Veggene i begge byggene var konstruert med stein og torv som isolasjon og bindingsmateriale, og var omtrent 1,5 meter tykke, noe som var meget tykt selv for denne perioden. I dag er begge byggene fullstendig utgravd og restaurert og fungerer som museum.

Utgravingen gav ikke bare et godt inntrykk av hvordan vikingene bodde. Det ble også funnet en rekke gjenstander, blant annet mye fiskeutstyr i form av teiner, lamper og garn. Det er også funnet rester av fiskebåter, samt hesteskjeletter som stammer fra omkring 1000. I bygget som mennesker bodde i har man også funnet perler og diverse kvinnesmykker. Dessuten har man også funnet store mengder med importerte nøtter, som trolig var en stor del av kosten til vikingene som bodde her. Den gjenstanden som har vekket mest oppsikt er en kvinnesko som var nesten helt intakt, denne skoen er i dag utstilt sammen med resten av gjenstandene på Færøyenes nasjonalmuseum.

Hverdagsliv

Næringsliv

En vanlig færøysk robåt fra vikingtiden ble funnet ved utgravingen av Kirkjubøur. Her er den avbildet på et frimerke fra 1989.

I vikingtiden var næringslivet på Færøyene dominert av produksjon kun til eget bruk. Bygg var den dominerende planteveksten som færingene dyrket. I tillegg til bygg-produksjon var dyrehold i form av får/sau, fiske, hvalfangst og fuglefangst de fire viktigste måtene å skaffe seg mat og byttevarer på.

Vikingene på Færøyene var som sagt et bondefolk. Det meste av tiden ble brukt til å så bygg som ble malt av kverner av skiferstein som ble importert fra Norge. Får var det aller viktigste husdyret og en viktig handelsvare. På denne tiden (omkring 900) var ull den viktigste eksportvaren. Dessuten ble det også holdt en god del kyr og, i motsetning til i dag, en stor mengde med griser. Navnet på øya Svínoy stammer fra griseoppdrett i vikingtiden.

Som dyrefor var de mange små gress-slettene på Færøyene utmerket til produksjon av høy. Angående hestene som tidlig i vikingtiden ble tatt med til Færøyene fra Norge utviklet særegne trekk, nesten til en egen færøysk rase, det finnes meget få eksemplarer av denne hesterasen igjen i dag.

Fiskefangst samt hvalfangst av grindhvalen la grunnlaget for en blomstrende og rik næring med tilknytning til kysten for Færøyene. Både fisket og grinde-jakten foregikk i såkalte Færøybåter som er lange robåter som opereres av 4 til 8 mann. Jakt på grindhval som var og er en stolt færøysk tradisjon foregikk slik at hvalen ble spiddet i hjel med spyd som færingene kastet fra båtene, men i senere vikingtid ble det utviklet en mer effektiv jaktmetode som er i bruk den dag i dag . Da blir grindhvalene jaget av store mengder båter inn mot viker hvor de svømmer på land, før de blir spiddet i hjel av jegere som står inne på land og venter på hvalflokkene.

Runer fra Sandavágur. I bakgrunnen kan man se flere runer fra kirken i Kirkjubøur. Frimerket er fra 1981

Den færøyske fuglebestanden er en av Europas best bevarte og i vikingtiden var det tolv arter som var fastboende på Færøyene. Dette ga mulighet for store fangsten av både fuglekjøtt og egg som forsørget færingene godt.

Hushold

Ved forskjellige utgravinger av tidligere vikingbosetninger har man funnet et stort mangfold av hjemmelaget keramikk til husholdningsbruk. Den færøyske leiren hadde ikke mange gode egenskaper og ettersom det ikke finnes noen naturlige, men kun innførte trær på øya var det i vikingtiden meget vanskelig å anskaffe brennbart materiale. Det mest brukte husholdningsmøbel som man kan finne over mange deler av Færøyene var fat lagd av klebersten som trolig er importert fra Norge ettersom kleberstensforekomstene er store i Norge. Likevel er det også mulig at fatene kom fra Shetlandsøyene siden det også finnes klebersten der. Færingen brukte også mye av den porøse bergarten tuf, blant annet til å lage oljelamper. Kurver og lignende flettet færingene av einebær som dekket mange av øyene. I dag er einer et sjeldent syn på Færøyene, mye takket være klimaendringer.

Verdigjenstander

Metall finnes i liten grad på Færøyene, derfor måtte dette importeres. Jern og bronse, som ble mye brukt i redskaper av forskjellig slag ble importert som råmateriale for så å bli bearbeidet på Færøyene. Sølv var et mye brukt betalingsmiddel og det var ikke uvanlig at betalingen på Færøyene bestod av utenlandske sølvmynter, noe som utgravningen av Sandur bekrefter. Færingene er ikke kjent for å ha metallsmykker, men smykker av rav, dyrebein og perler. Når det gjelder klær er moten så å si helt lik den norske og nord-britiske på denne tiden (850-1200).

Husbygging

Langhuset fra Kvívík

På Færøyene var det mest typiske huset langhus bygget i stein. Langhuset bestod som regel av bare et rom med ildsted i midten av huset og benker og senger plassert langs veggen på innsiden av huset. I 1941 startet en rekke nye utgravinger på Færøyene, noe som resulterte i at man fant en rekke langhus fra vikingtiden. Det første langhuset fra vikingtiden ble gravd ut i Kvívík og senere fant man også vikingbosetninger i Fuglafjørður, Gøta og Sandavágur.

Språk og litteratur

Færingene er vikinger med aner fra Norge og de norske kolonier i Storbritannia, og man antar at talespråket var gammelnordisk.

På Færøyene har man funnet totalt 3 runesteiner, av disse er den yngste fra det 16. århundre. Runer kan ha blitt brukt sammen med det latinske alfabetet på Færøyene langt inn i kristen tid. De tre runesteinene som er funnet er i Kirkjubøur, Sandavágur og Fámjin.

De meste av den omfattende muntlige tradisjonslitteraturen på Færøyene er trolig fra middelalderen, men den færøyske versjonen av mytene om Sigurd Fåvnesbane kan ha røtter i førkristen tid.

Religion

Vikinggrav på Suðuroy

Ettersom vikingtiden også på Færøyene var dominert av den nordiske mytologien var også færingene hedninger. Den mektigste guden ifølge færingene var Tor, dette kan vi se blant annet gjennom at øygruppens hovedstad er oppkalt etter nettopp guden Tor, Tórshavn (Tor sin havn). Det finnes også flere andre eksempler på Færøyene hvor nordiske gudesymboler reflekteres gjennom navnet. Hósvík (ordet hos kommer fra Tors, og vik betyr bukt), derfor er Hósvík Tor sin bukt. Også i dialekten som er utbredt på Suðuroy heter torsdag på dialekten tósdagur(Tor sin dag), mens på færøysk hósdagur. Hammeren som også er et velkjent symbol på guden Tor finner man blant annet i byvåpenet til Torshavn.

Offersteder

Arkeologer og historikere vet ikke om det har vært offersteder eller lignende i Tórshavn eller Hósvík. Færøysaga er heller ingen god kilde på dette punktet, ettersom det ikke blir gitt noen spesifikk informasjon om gudedyrkelse på Færøyene. Den største tvilen er om ofringene (blot) ble foretatt under åpen himmel eller om man hadde egne bygninger. Det man med sikkerhet vet er at man hadde et slags tempel nær byen Hov på Suðuroy, ettersom navnet stammer fra ordet Hov som den norrøne definisjonen på et hellig sted.

Disse to stenene representerer Havgrímur og Leivur Øssurson, Havgrímur sin sten står oppreist ettersom han falt i strid.

De færøyske vikingene ofret som regel mat og drikke, det var lite ofring av mennesker eller dyr, men det forekom i særegne tilfeller . Det fantes tre offisielle tidspunkter i løpet av året som færingene ofret. De tre periodene var vår, høst og ved vintersolverv. Færingene omtalte vintersolverv med et ord som også norske, svenske og danske vikinger brukte: Jól.

Gravsteder

Det er i den siste tiden funnet en rekke vikinggraver på Færøyene. Disse gravene har gitt oss et innblikk i at dødsseremonien var særlig viktig for de færøyske vikingene. De færøyske vikingene holdt et langt og tidskrevende rituale før kroppen til avdøde ble lagt ned i bakken. I alle vikinggraver som er gravd ut på Færøyene kan man se at alle kroppene er lagt med benene pekende mot sydvest og hodet pekende mot nordøst. Alle kroppene er også lagt med hodet i sidevendt stilling. I Hov på Suðuroy har man et godt eksempel på godt bevarte vikinggraver. Ut ifra gravenes omfang og størrelse kan man se at det var viktige personer som lå gravlagt her, muligens storbønder eller høvdinger. Man kan også se at de vikinger som døde i strid fikk en oppreist stein over sin grav, mens de som døde på en fredelig måte hadde en liggende stein over sin grav.

I 1835 ble det beordret av danske myndigheter på Færøyene at vikinghøvdingen og yppersteprestens Havgrímur sin grav skulle åpnes og utgraves. Etter notater gjort av de som overvåket utgravingen var graven 24 fot lang og 4 fot bred. I utgravingen fant man diverse jernutstyr samt en rekke menneskeknokler, det skal også ha ligget en intakt slipestein i graven. Dessverre var utgravingen av denne viktige graven var både uoffisiell og uprofesjonell. Etter en kort utgraving ble graven gravd igjen og var i en lang periode glemt.

Havgrímur sin grav i Hov, i front er graven til hans hest.

Den aller første profesjonelle utgravingen av et gravsted skjedde i 1956 i Tjørnuvík på Streymoy sin nordlige side. At utgravingen startet var en ren tilfeldghet, men ettersom flere barn hadde funnet diverse knokler i området besluttet man å grave ut området. Disse knoklene viste seg å stamme fra mennesker og etter en omfattende utgraving viste det seg at man hadde funnet en kvinnegrav fra tidlig vikingtid, mer spesifisert det 10. århundre (Ifølge historiker Sverri Dahl). Det er estimert at kvinnen som var gravlagt var omkring 1,55 m høy og som alle andre vikinger var hun begravet med hodet pekende i nordøstlig retning. Det ble i graven også funnet en klesnål som var av keltisk opprinnelse.

Vikingfeiden på Færøyene

Færøyingesaga, som er den beste litterære kilden vi kan vise til når vi snakker om vikingtiden på Færøyene, beretter om en 65 år lang feid mellom Sigmundur Brestisson og Tróndur í Gøtu. Denne vikingfeiden legger grunnlaget for Færøyingesagas hoveddel og går som en rød tråd gjennom både vikingenes herredømme over øyene og selve Færøyingesaga.

Det er viktig at å ha i bakhodet at nøytraliteten og objektiviteten i Færøyingesaga kan diskuteres, men kilden gir oss det beste innblikket i denne tiden.

Mordet på Brestir og Beinir

I 969 var Færøyene delt inn i to norske len, det ene lenet var underlagt Havgrímur fra Hov og det andre lenet brødrene Brestir og Beinir fra Skúvoy. Mellom disse lenene og lenenes høvdinger bevitner Færøyingesaga om et mangfold av konflikter. Den konflikten som preget Færøyene omkring 969 var en konflikt mellom Brestir og Havgrímur. Færøyingesaga går ikke noe spesifikt inn på hva konflikten dreide seg om, men det blir skrevet at de to storbøndene Einar og Eldjarn blandet seg inn i konflikten. Skal vi tro Færøyingesaga eskalerte konflikten og ble tatt opp på Alltinget hvor Brestir vant og Havgrímur sitt parti tapte uoverensstemmelsen. Etter denne avgjørelsen svor Havgrímur hevn. Han skal ha gått til sin svigefar Snæúlvur fra Sandoy. Han skal ikke ha godtatt å hjelpe Havgrímur i sin hevn mot brødrene Brestir og Beinir, men Tróndur í Gøtu og hans onkel Svínoyar-Bjarni ble med på sammensvergelsen og de planla å myrde brødrene.

Feiden som var konsentrert mellom brødrene Brestir og Beinir og Havgrímur i 970 endte ikke med de to brødrenes død på øya Stóra Dímun. Havgrímur endte med å drepe fem andre personer i tillegg til de to brødrene. Brestir sin sønn Sigmundur Brestisson (9 år) og han sin fetter Tóri Beinirsson (11 år), sønn av Beinir, overlevde drapene på sine fedre. Sagaen sier at Tróndur í Gøtu foreslo at de også skulle ta livet av de to guttene, men dette motsatte Svínoyar-Bjarni seg. Dette resulterte i at begge guttene kom under formynderskap av Tróndur. På dette tidspunktet hadde ikke Tróndur egne barn og var ikke gift.

Da Tróndur overtok de to sønnene av mennene han hadde drept ble hans hovedprioritet å kvitte seg med de to guttene på best mulig måte. Samme sommer tilbød han de to guttene til den norske slavehandleren og handelsmannen Ravnur Hólmgarðsfari. Ravnur Hólmgarðsfari. Som hadde overvintret på Færøyene hadde hørt om hendelsen og ville ikke tilby Tróndur penger for guttene, men han var villig å frakte dem over til Norge mot betaling. Dette ble gjort, likevel vitner Færøyingesaga om at Tróndur var meget engstelig for at guttene skulle komme seg tilbake til Færøyene for å ta hevn. Ettersom handelsrutene til de norske vikingene på denne tiden strakk seg så langt øst som til Novgorod i Russland håpet Tróndur at det var her de kunne ende opp.

Sigmundur Brestisson vender tilbake

Minnestøtte over Sigmundur Brestisson i Sandvík på Færøyene

Tróndur sin frykt ble en realitet i 983 da både Sigmundur Brestisson og hans fetter Tóri Beinirsson vendte tilbake til Norge på oppdrag av den norske kongen Håkon Sigurdsson. Kong Håkon av Norge ønsket å få Færøyene tilbake under norsk kontroll, og samtidig som Sigmundur Brestisson og Tóri Beinirsson ønsket hevn over Tróndur ville de ved Tróndur sin død også bli landshøvdinger over Færøyene som igjen skulle bli et norsk len. Færøyingesaga vitner om at værgudene skal ha gitt fetterne fritt leie over Norskehavet og at de begge kom i godt behold til Færøyene tter et kort seilas. På Færøyene møtte de raskt på Svínoyar-Bjarni, som skal ha blitt tydelig overrasket. De to fetterne skal ha gitt Svínoyar-Bjarni en mulighet til å forklare seg. Når da Svínoyar-Bjarni fortalte at det var han som fikk Tróndur til å la være å drepe guttene skal de ha skånet han. Samtidig skal han ha avslørt at Øssur Havgrímssons, som var med på drapene, holdt til på Skúvoy. Da allierte de to fetterne seg med Svínoyar-Bjarni for å ta hevn over de som hadde drept fedrene deres. Ifølge sagaen skal Sigmundur Brestisson og Tóri Beinirsson samme dag som de fikk vite hvor Øssur var ha oppsøkt han sammen med over 50 av Svínoyar-Bjarni sine menn. Etter et kort møte skal Sigmundur ha drept Øssur i tvekamp.

Etter denne tvekampen mellom Sigmundur og Øssur eskalerte konflikten og det ble væpnede kamper mellom mennene til Sigmundur og Tróndur, samt deres tilhengere. Etter små sammenstøt krevde Tróndur at konflikten skulle avgjøres i Alltinget, mens Sigmundur mente at det var rettmessig Kong Håkon av Norge som skulle avgjøre saken. Derfor dro Tróndur og Sigmundur til Norge i 984. Der bestemte kong Håkon at Tróndur var skyldig på alle fire punkter:

• Mordet på Brestir og Beinir
• Forslag til drap på Sigmundur
• Forslag til drap på Tóri
• Salg av de to guttene til en slavehandler

Straffen ble at Tróndur skulle utbetale mannsbot til både Sigmundur og Tóri. Den norske kongen tilbød Tóri at han kunne fortsette å bo på Færøyene hvis han underkastet seg det norske herredømmet, samt overgi sine deler av Færøyene til Sigmundur. Tróndur gikk med på disse betingelsene som ble vedtatt på Alltinget på Færøyene i 985, selv om Tróndur var tydelig misfornøyd klarte han å få betingelsene omgjort slik at han fikk tre år på seg til å betale mannsboten. Da Tróndur og Sigmundur kom tilbake til Færøyene for å bli enig om vilkårene krevde Leivur Øssursson, sønn av Øssur Havgrímssons som Sigmundur hadde drept i kamp hevn. Det ble derimot inngått en avtale om at Sigmundur skulle betale mannsbot til Øssur sin sønn, noe de begge godtok.

Sigmundur hadde etablert seg et liv i Norge før han reiste for å ta hevn på Færøyene. Derfor hentet han over sin kone og datter fra Norge til Færøyene i 986, hvor de ble resten av livet. Disse to er omtalt som de to første høytstående fruene i færøysk vikinghistorie.

Kristendommen og vikingtidens slutt

Tróndur í Gøtu beskytter færøyene mot kristendommen på dette færøyske frimerket fra 2000

Utdypende artikkel: Færøysk kirkehistorie

Etter at den norske vikingkongen Olav Tryggvason konverterte til kristendommen i 994 og ble norsk konge i 995 ba han Sigmundur Brestisson til seg som gjest i 997. De to fant raskt tonen og ble gode venner. Etter besøket i Norge lot Sigmundur seg døpe og seilte tilbake til Færøyene i 998. Ved ankomst tilbake på Færøyene kalte han sammen Alltinget i Torshavn og berettet at Olav Tryggvason hadde gjort han til kristen enehersker over Færøyene. Han offentliggjorde også at alle innbyggere på Færøyene skulle konvertere til kristendommen. Denne beslutningen møtte sterk motstand, og han som stod opp som leder for motstanderne var Sigmundur sin erkefiende Tróndur í Gøtu. Motstanden mot kristendommen eskalerte raskt til et opprør som endte med at Sigmundur måtte trekke seg tilbake på øya Skúvoy. Han levde her rolig i et års tid før han i 999 overfalt Tróndur i hans eget hjem og tvang han til å godta kristendommen. Tróndur lot seg døpe, men det mistenkes at han tok sin hevn i 1005 da Sigmundur ble drept, og det er ikke nedskrevet hvem morderen var. Tróndur ble etter drapet på Sigmundur ny høvding og enehersker av Færøyene. Som enehersker bremset han utbredelsen av kristendommen på Færøyene, men den vokste seg sakte, men sikkert også sterk i denne regionen.

Tróndur er regnet som den siste høvdingen av Færøyene. Hans død i 1035 regnes som slutten av æraen som kalles vikingtiden på Færøyene. Etter Tróndur sin død blir Færøyene igjen en del av Norge og den norske kongen gir Leivur Øssursson kommando over øyene som blir en del av Norgesveldet. Denne maktovertagelsen marker ikke bare slutten på vikingtiden, men også slutten på Færøyenes tid som republikk.

Kilder

• G.V.C. Young: Færøerne. Fra vikingetiden til reformationen. Rosenkilde og Bagger, København, 1982
• Artikkel skrevet av norske studenter ved Torshavn Lærerseminarium
• Norrøne forbindelser og innflytelse i Vestnorden gjennom tidene, en artikkel skrevet av Alf Ragnar Nielssen.

Eksterne lenker

• Færøyske sagn, myter og legender
• Færøyske frimerker - bosettelse Dansk beskrivelse av frimerkeutgave
• Færøyske Frimerker - Vikingenes hverdagsliv Dansk beskrivelse av frimerker
• Færøyske frimerker - Vikingene som Atlanterhavsfarere Dansk beskrivelse av frimerker
• Færøyske frimerker - Vikingtidens dagliliv Dansk beskrivelse av frimerker
• Generelt om vikingtiden, også på Færøyene Arkivert 3. juli 2012 hos Wayback Machine.