Vijaya Lakshmi Pandit

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vijaya Lakshmi Pandit
विजयलक्ष्मी नेहरू पंडित
Vijaya Lakshmi Pandit
Vijaya Lakshmi Pandit (1938)
Født 18. august 1900
Allahabad, Britisk India
Død 1. desember 1990 (90 år)
Ektefelle Ranjit Sitaram Pandit
Barn Nayantara Sahgal
Parti Kongresspartiet
President for FNs generalforsamling
15.09.1953 – 21.09.1954[1]
Forgjenger Lester B. Pearson
Etterfølger Eelco N. van Kleffens


Vijaya Lakshmi Pandit (kasjmiri: विजयलक्ष्मी नेहरू पंडित; født Swarup Kumari Nehru, 18. august 1900 i Allahabad i Britisk India; død 1. desember 1990) var en indisk diplomat og politiker, søster til Jawaharlal Nehru, og den første kvinnelige presidenten for FNs generalforsamling.

Utdanning og frigjøringskamp[rediger | rediger kilde]

Swarup Kumari Nehru kom fra det som skulle bli en svært innflytelsesrik familie i den indiske politikken; Nehru-Gandhi-familien. Hun var datter av Swarup Rani Nehru og Motilal Nehru, en velstående advokat som arbeidet for den nasjonalistiske selvstendighetsbevegelsen og Kongresspartiet.

Etter å ha fullført privat utdanning i India og i Sveits begynte hun å engasjere seg i selvstendighetskampen og ble inspirert av idéene til Mahatma Gandhi. Hun begynte å arbeide for den indiske nasjonalistbevegelsen, og ble fengslet tre ganger av de britiske kolonimyndighetene, i 1932-1933, 1940, og 1942-1943.[2]

I mai 1921 giftet hun seg med Ranjit Sitaram Pandit, og tok navnet Vijaya Lakshmi Pandit. Ranjit døde 14. januar 1944.

Karriere i politikken og diplomatiet[rediger | rediger kilde]

Pandits karriere i politikken begynte i 1934, da hun ble valgt inn i Allahabad kommunestyre. I 1937 ble hun valgt inn i den lovgivende forsamlingen for provinsen United Provinces, en provins som svarer til dagens Uttar Pradesh og deler av Uttarakhand. Der ble hun minister for lokalt selvstyre og helse, en post hun holdt til 1939. I 1946 gjenopptok hun denne posten, og ble samtidig valgt inn i Indias grunnlovgivende forsamling.

Etter Indias uavhengighet fra britene i 1947 gikk Pandit inn i den diplomatiske tjenesten og ble Indias ambassadør i Sovjetunionen fra 1947 til 1949, i USA og Mexico fra 1949 til 1951, Irland fra 1955 til 1961 (samtidig som hun var Indias høykommissær i Storbritannia), og Spania fra 1958 til 1961.

Mellom 1946 og 1948 og 1952–53 ledet hun den indiske FN-delegasjonen, før hun i 1953 hun den første kvinnelige presidenten for FNs generalforsamling.[3]

I India tjente hun som guvernør i Maharashtra fra 1962 til 1964, hvorpå hun ble valgt inn i Lok Sabha fra Phulpur-provinsen. I 1966 ble niesen Indira Gandhi valgt til landets statsminister. Pandit ble etterhvert en sterk kritiker av Gandhi, og forholdet mellom de to surnet. I 1968 trakk Pandit seg fra politikken, og flyttet til Dehradun i Doondalen ved Mussooriefjellene, en utløper fra Himalaya.

I 1977 forlot hun Kongresspartiet og meldte seg inn i Congress for Democracy, som senere ble til Janatapartiet.[3] I 1979 tok hun på seg vervet som Indias representant i FNs menneskerettighetskommisjon før hun trakk seg tilbake fra offentligheten.

Pandit fikk tre barn, blant annet den kjente skjønnlitterære forfatteren Nayantara Sahgal.[2]

Vijaya Lakshmi Pandit har blant skrevet So I Became a Minister (1939); Prison Days (1946), The Evolution of India (1958) og The Scope of Happiness: A Personal Memoir (1979). Datteren Nayantara har skrevet bøkene Prison and Chocolate Cake (1954) og From Fear Set Free (1963) om moren.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ L. Mackenzie. United Nations. World Leaders Index
  2. ^ a b Gale Encyclopedia of Biography: Vijaya Lakshmi Pandit
  3. ^ a b Vijaya Lakshmi Pandit, Encyclopædia Britannica's Guide to Women's History

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]