Vietnamkrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Vietnam-krigen)
Gå til: navigasjon, søk
Vietnamkrigen
Konflikt: Den kalde krigen
Vietnamkrigen
FNL-base ved My Tho i brann, 8. april 1968 (nederst t.h)
Dato 1. november 1955[1]/desember 1956[2]/26. november 1959[3]/1960[4]
til 30. april[5]/ 15. mai 1975[6]
(aktiv amerikansk deltakelse 1964-1973)
Sted Vietnam, Laos, Kambodsja
Resultat
Seier til Nord-Vietnam/FNL.
1973: Fredsavtale: USA og andre utenlandske tropper trakk seg ut av Vietnam
1975: Nord-Vietnam erobret Sør-Vietnam (se Saigons fall)
Parter
Sør-Vietnams flagg Sør-Vietnam
USA Amerikas forente stater
Sør-Korea Sør-Korea (1964-1973)
Thailand Thailand (1965-1971)
Australia Australia (1965-1972)
New Zealand New Zealand (1965-1972)
Filippinene Filippinene (1965-1973)
Kambodsja Khmer-republikken (1970-1975)
Laos Kongeriket Laos (1970-1975)
Støttet av:
Spania Spania
Republikken Kina Taiwan
Vietnam Nord-Vietnam
FNL FNL
Laos Pathet Lao
CPKbanner.svg Røde Khmer (1970-1975)
Folkerepublikken Kina Kina (1965-1969)
Nord-Korea Nord-Korea (1967-1968)
Sovjetunionen Sovjetunionen (1965-1974)
Støttet av:
Cuba Cuba
Øst-Tyskland DDR
Kommandanter
Sør-Vietnams flagg Ngô Đình Diệm
Sør-Vietnams flagg Nguyễn Văn Thiệu
Sør-Vietnams flagg Nguyễn Cao Kỳ
Sør-Vietnams flagg Cao Văn Viên
Sør-Vietnam Duong Van Minh
USA Lyndon B. Johnson
USA Richard Nixon
USA Robert McNamara
USA Henry Kissinger
USA William Westmoreland
USA Creighton Abrams
Sør-Korea Park Chung-hee
Sør-Korea Chae Myung Shin
Sør-Korea Lee Sae-ho
Kambodsja Lon Nol
Thailand Thanom Kittikachorn
Australia Ted Surong
Australia Donald Dunstan
New Zealand Keith Holyoake
Filippinene Ferdinand Marcos
Laos Savang Vatthana
Laos Vang Pao
Vietnam Ho Chi Minh
Vietnam Le Duan
Vietnam Nguyen Chi Thanh
Vietnam Võ Nguyên Giáp
Vietnam Văn Tiến Dũng
Vietnam Lê Trọng Tấn
FNL Trần Văn Trà
FNL Hoàng Văn Thái
FNL Nguyễn Văn Linh
FNL Nguyễn Hữu Thọ
FNL Trần Độ
Kina Mao Zedong
Kina Lin Biao
Laos Souphanouvong
Laos Phuomi Vongvichit
CPKbanner.svg Pol Pot
Sovjetunionen Leonid Bresjnev
Sovjetunionen Rodion Malinovskij
Sovjetunionen Andrej Gretsjko
Sovjetunionen Anatolij Hiuppinen
Nord-Korea Kim Il-sung
Styrker
Sør-Vietnams flagg 850 000

USA 536 100
Sør-Korea 50 000
Australia 7 672
FilippineneThailand 10 450
New Zealand 552
Laos 35 000
Kambodsja 70 000

Totalt: 560 000
Nord-Vietnams flagg 287 465 (1968)[7]

FNL Ukjent
Kina 170 000 (1969)
Røde Khmer 70 000
Laos 6 000
Sovjetunionen 3 000
Nord-Korea 300-600

Totalt: ca. 537 000
Tap
Sør-Vietnams flagg 180 000 - 316 000
USA 58 209
Laos 30 000
Sør-Korea 5 000
Thailand 1 351
Australia 520
New Zealand 37
Totalt: 275 000–411 000
VietnamFNL 600 000–1,1 millioner (ifølge vietnamesiske kilder)

Kina 1 446
Sovjetunionen 16[8]


Sivile tap:

Vietnamesere: Ca. 2 millioner drepte
Kambodsjanere: 200 000 – 1 000 000 drepte
Laoitter: 20 000 – 250 000
Totalt: 2 220 000 - 3 250 000

Vietnamkrigen (fra siste halvdel av 1950-tallet1975), også kalt andre indokinesiske krig, startet da FNL-geriljaen som var støttet av Nord-Vietnam, gikk til opprør mot det sør-vietnamesiske styret for å forene Vietnam under kommunistisk ledelse. USA fryktet gjennom dominoteorien at dette ville kunne føre til en spredning av kommunismen over hele Sørøstasia, særlig på bakgrunn av den politiske uro i blant annet Indonesia på denne tiden, hvor kommunistene hadde stor framgang. USA involverte seg derfor etterhvert sterkt på sørvietnamesisk side. I løpet av krigen vokste konflikten, og spredte seg til både Nord-Vietnam i form av en utstrakt amerikansk bombing, og til Laos og Kambodsja hvor kommunistiske opprør støttet av Nord-Vietnam fant sted, og hvor sørvietnamesiske enheter, med amerikansk luftstøtte, angrep de nordvietnamesiske forsyningslinjene. Til tross for massiv amerikansk støtte til Sør-Vietnam, så ikke konflikten ut til å ta slutt, og i 1973 trakk USA seg ut av landet. I 1975 ble den sør-vietnamesiske hovedstaden Saigon inntatt av nord-vietnamesiske styrker, noe som markerte slutten på krigen. Som følge av krigen havnet etterhvert hele det tidligere Fransk Indokina under sovjetisk innflytelse, noe som dannet en ny frontlinje i den kinesisk-sovjetiske splittelsen som nylig var oppstått. Krigen førte til anslagsvis 5 millioner døde og skadde, hvorav 3 millioner sivile.

Andre verdenskrig og tiden etter[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Vietnams historie og Første indokinesiske krig

Før andre verdenskrig var Vietnam en del av kolonien Fransk Indokina og ble okkupert av japanerne under krigen. Da japanerne trakk seg ut oppsto det et maktvakuum som det krigsherjede Frankrike ikke hadde mulighet til å fylle umiddelbart.

Etter andre verdenskrig ble den franske handlingslammelsen utnyttet av Việt Minh, ledet av Hồ Chí Minh, og erklærte Vietnam uavhengighet fra Frankrike 2. september 1945. Da Frankrike noe senere fikk sendt tropper til Fransk Indokina, klarte de bare å ta kontroll over deler av området, særlig i det nordlige Vietnam, i tillegg til den kontrollen de hadde i Cochinkina og Saigon-området. I 1949 ble en ikke-kommunistisk rivaliserende regjering satt opp i Saigon under navnet Staten Vietnam, ledet av den tidligere keiseren av Nguyen-dynastiet Bảo Đại. Frigjøringskampene i den første indokinesiske krig pågikk frem til 1954, da Frankrike led et endelig nederlag ved slaget ved Dien Bien Phu.

Etter at fredskonferansen i Genève i 1954 avsluttet den første indokinesiske krig, trakk Frankrike seg ut av Fransk Indokina og Vietnam ble midlertidig delt i to med en demilitarisert sone.

Etter Genève-konferansen oppnådde Staten Vietnam full uavhengighet og forlot Den franske union, men ble også avgrenset territorielt til den delen av Vietnam som lå sør for den demilitariserte sonen, senere ble kjent som Sør-Vietnam.

USS Montague tar med flyktninger sørover fra Haiphong i august 1954

Viet Minh hadde kontroll over nesten hele det nordlige Vietnam, bortsett fra Hanoi og et område rundt byen. Samtidig sto det også militære styrker i Staten Vietnam i sør, selv om rundt 90 000 Viet Minh-soldater ble evakuert nordover. Men fortsatt ble mellom 5 000 og 10 000 kadre ble igjen i sør, de fleste av dem med ordre om å endre fokus til politisk agitasjon og politisk virksomhet.[9]

Den første organiserte FNL-virksomheten, «Saigon-Cholon fredskomite», ble grunnlagt i 1954 for å stå for lederskapet for denne gruppen av kadrene i sør.[9] Andre navn som slike grupper fikk, indikerte at det var religiøse grupper.[9] Slike grupper til å fronte motstandsarbeidet ble etter hvert så utbredt at bevegelsens virkelige lederskap forble ukjent til lenge etter at krigen var over, og dette ga grunnlaget for uttrykket «Det ansiktsløse Vietcong».[9].

I følge Genève-avtalen skulle det holdes fritt valg innen to år og dette valget skulle ligge til grunn for en samling av landet. I 300 dager, fram til 18. mai 1955 var grensen mellom nord og sør åpen, slik at folk fritt kunne flytte til den delen av landet de ønsket å bo i. Dette førte til en flyktningestrøm på mellom 800 000 og en million nord-vietnamesere fra nord til sør, for en stor del av katolikker som fryktet religiøs forfølgelse under kommunistene. 310 000 av disse ble evakuert gjennom under Operasjon Passage to Freedom, organisert av United States Navy i oktober 1954.

Opptakt til ny krig[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Opptakten til Vietnamkrigen

Til tross for Genéve-avtalen, sluttet ikke de militære urolighetene i sør. Det var forventet at den sørlige sonen skulle fortsatt være knyttet til Frankrike fram til de avtalte valgene, men Bảo Đại ble imidlertid avsatt av den USA-orienterte statsministeren Ngô Đình Diệm i 1955, som utnevnte seg selv til president i det selvstendige Republikken Vietnam, og fikk denne uavhengigheten legitimert i en folkeavstemning som ble gjennomført under noe tvilsomme forhold. Den sørvietnamesiske regjeringen under Diệm nektet å gjennomføre de planlagte valgene under henvisning til den militære uroen. USA støttet opprusting av en sørvietnamesisk hær i et forsøk på å stabilisere situasjonen, uten særlig suksess. Den sørvietnamesiske regjeringen slet også med lav folkelig støtte og stadig mer utstrakt korrupsjon.

De siste franske soldatene forlot Vietnam i april 1956.[10] I mars samme år presenterte det sørvietnamesiske kommunistlederen Lê Duẩn en plan med navnet «Veien til sør» for militær infiltrasjon til de andre medlemmene av politbyrået i Hanoi.[11] I Lê Duẩns plan ble det tatt høyde for at det ville bli en militær konfrontasjon med USA, gitt forholdene under den kalde krigen.[12]

Den militære situasjonen i 1964 på et amerikansk kart. Brunt/lys rødt er fjell/høyland. Skraverte områder er amerikanske base-områder

Det var i denne perioden en langsom oppbygging av militær motstand bestående av ulike politiske grupperinger mot det sørvietnamesiske styret til Diệm, men først i 1959 besluttet det nordvietnamesiske politbyrået en «Folkets krig» i sør på sin sesjon i januar 1959, og denne beslutningen ble bekreftet av politbyrået i mars.[10] I mai 1959 ble det etablert en gruppe for å oppgradere og videreutvikle Ho Chi Minh-stien, og de første leveransene ble levert i august samme år.[13] Det ble etablert en felles militær kommando, med hovedkvarter i Tây Ninh-provinsen, rett ved grensen til Kambodsja.

Ny krig[rediger | rediger kilde]

I september 1959 ble to kompanier fra Sør-Vietnams hær overfalt og dette var den første militære aksjonen som involverte større enheter.[9] og ble av kommunistene betraktet som begynnelsen av den «væpnede kampen».[9] en rekke opptøyer som startet i provinsen Bến Tre i Mekongdeltaet i januar 1960 etablerte en rekke «frigjorte soner» hvor det ble etablert lokalt FNL-styre.

President John F. Kennedy sendte de første amerikanske mannskapene i 1961, først som rådgivere og instruktører, men senere fikk disse en stadig mer aktiv rolle i selve kampene. I tillegg hadde andre land en mer symbolsk militært tilstedeværelse, uten at de av den grunn slapp unna kamphandlinger og tap.

Amerikanerne mente etterhvert at de hadde satset på feil person gjennom Diệm og et CIA-organisert militærkupp fjernet ham. Mordet på Diệm førte til økt politisk og militær ubalanse i Sør-Vietnam. Samtidig økte kamphandlingene stadig i styrke, noe som førte til en økende flyktningstrøm inn til de store byene.

Opptrapping av krigen[rediger | rediger kilde]

En del sentrale aktører i 1966: fra v.: Lyndon B. Johnson, William Westmoreland, Nguyen Van Thieu og Nguyen Cao Ky
Amerikanske og FULRO-soldater sammen under Vietnamkrigen

Ved årsskiftet 1963-1964 besluttet Nord-Vietnam å utnytte den kaotiske situasjonen i Sør for å trappe opp angrepet mot den sørvietnamesiske regjeringen. Målet var å tilintetgjøre den sørvietnamesiske hæren. Innad renset kommunistpartiet for de moderate medlemmene. Beslutningen om opptrappingen førte til en drastisk økning i antall angrep i Sør[14].

For å hindre at Sør-Vietnam skulle kunne risikere å falle, trappet også USA opp i årene 19641966 med regulære militære enheter som engasjerte seg direkte i kampene. Amerikanerne ble trukket inn i en utmattelses- og geriljakrig mot den nordvietnamesiske hæren og geriljabevegelsen FNL som i følge den øverstkommanderende for FNL, Trần Văn Trà, var en enhetlig militær styrke som tok sine ordre fra politbyrået i Hanoi.[15] Et omfattende nettverk av stier og veier gjennom særlig Laos, men også Kambodsja, den såkalte Ho Chi Minh-stien sikret forsyningslinjene til de nordvietnamesiske styrkene og FNL i sør.

Et foreløpig klimaks kom ved Tết-offensiven under den vietnamesiske nyttårsfeiringen Tết i februar 1968 og slaget om Huế som var til begynnelsen av mars og slaget ved Khe Sanh som ikke endte før i april samme år. De nordvietnamesiske styrkene ble til slutt slått tilbake og oppnådde nok ikke de militære målene. Flere i Sør-Vietnam, spesielt de som hadde sittet på gjerdet, tok avstand fra kommunistene[16]. Men i Vesten ble Tet-offensiven en stor politisk seier for Nord-Vietnam. Tết-offensiven hadde flyttet krigen inn i byer og i områder som amerikanerne hadde erklært som sikre og det ble nå klart, særlig for den amerikanske opinionen, at krigen ikke ville la seg vinne innenfor de økonomiske, menneskelige og militære midler de var villige til å ofre. I tillegg ble Vietnamkrigen den første krigen med en intens mediedekning, særlig via TV, og krigens redsler kom hjem i de amerikanske stuene. My Lai-massakren, som i et krigshistorisk perspektiv dessverre ikke er så spesiell og ble overskygget av Huế-massakren i antall drepte, ble allikevel for alle krigsmotstandere i Vesten en symbolsak for meningsløs nedslakting av mennesker i en unødvendig krig. Den politiske belastningen, både innenrikspolitisk og utenrikspolitisk ble for stor. I 1969 ble en av kuppmakerne mot Diệm, Nguyen Van Thieu president og det ble satset på å vinne folkelig støtte, men uten særlig hell.

Amerikansk tilbaketrekking[rediger | rediger kilde]

President Lyndon Johnson, som nettopp hadde startet primærvalgene som en del av nominasjonsprosessen for det kommende presidentvalget i USA 1968, erklærte at han trakk seg fra presidentvalget, noe som ble forklart med de manglende utsiktene til løsning i Vietnam. Republikanernes Richard M. Nixon vant valget i 1968, og da han gikk til gjenvalg i presidentvalget i USA 1972 mot demokratenes George McGovern, hadde Nixon tatt slagordet Peace With Honor og vant en overveldende seier. Slagordet indikerte at tanken om militær seier var gitt opp og at det gjaldt å komme seg ut med æren i behold. Da Nixon tiltrådte som president, sto det hele 536 100 amerikanske soldater i Vietnam.

Oppfatningen om at militær seier ikke var mulig festet seg da det stadig ble tydelig at Nord-Vietnam, etterhvert sterkt økonomisk og militært støttet av særlig Sovjetunionen, hadde krefter og vilje til å fortsette kampen i uforminsket styrke. Krigen hadde etterhvert endret karakter fra geriljakrig til en mer klassisk konvensjonell krigføring med regulere nordvietnamesiske enheter. I denne situasjonen var FNLs rolle mer som en politisk overbygning.

Etter at general William Westmorelands strategi med utmattelseskrig mot Nord-Vietnam viste seg mislykket etter Tết-offensiven i 1968, endret den nye amerikanske øverstkommanderende Creighton Abrams den amerikanske taktikken til beskyttelsen av den sørvietnamesiske befolkningen ved å drive fiendene ut av befolkede områder og å ødelegge fiendens politiske apparater[17] . Videre førte kritikken etter disposisjonene under slaget om Hamburger Hill til behov for at styrkene ble disponert på en annen måte.

«Vietnamisering»[rediger | rediger kilde]

Den amerikanske strategien ble videre lagt om til at ansvaret for særlig bakkekampene skulle ivaretas av Sør-Vietnams hær (ARVN), etter hvert alene. De amerikanske styrkene langsomt ble trukket ut av aktiv kamp og overlot disse til ARVN, noe som særlig ble en realitet under den nordvietnamesiske påskeoffensiven i 1972. De amerikanske styrkene hovedoppgave ble mer rådgivende, og var trukket helt ut av Vietnam 29. mars 1973. Denne strategien viste seg imidlertid ikke å være tilstrekkelig vellykket, og ARVN ble mer svekket av svak koordinering og til dels lav moral, samtidig som Nord-Vietnam, gjennom stadig tettere forbindelser med Sovjetunionen, ble rustet opp militært, særlig med tungt artilleri og stridsvogner. Dette videreførte en prosess som hadde vært gjennom hele krigen, med overgang fra geriljakrigføring til mer moderne krigføring i form av en konvensjonell, mekanisert manøverkrigføring, støttet av tungt skyts.

Nixon startet tilbaketrekking av soldater, men bombingen av nordvietnamesisk infrastruktur og forsyningslinjer via Ho Chi Minh-stien gjennom Laos og Kambodsja fortsatte med uforminsket styrke. Under Abrams ble det amerikanske militære engasjementet redusert fra 535 000 soldater i desember 1968 til 30 000 soldater mot slutten av 1972. Nixon gjorde store politiske poeng av reduksjonen av den amerikanske militære tilstedeværelsen.

Fredsavtale 1973 – amerikanerne ut[rediger | rediger kilde]

Amerikanske soldater løper ombord på UH-1 Huey-helikoptere

Allerede i 1968 var det gjort forsøk med fredsforhandler i Paris, etter at amerikanerne hadde slått tilbake Tet-offensiven. Men disse forhandlingene strandet blant annet på grunn av de nordvietnamesiske kravene om full bombestans og de amerikanske kravene om nordvietnamesiske tilbaketrekking fra sør. Videre ble disse forhandlingene en sak i den amerikanske presidentvalgkampen, hvor Richard M. Nixon fryktet at om fredsforhandlingene ble vellykket, ville det styrke hans motkandidat, demokratenes Hubert H. Humphrey. Nixon overbeviste den sørvietnamesiske presidenten van Thieu at de ville få en bedre avtale med ham som president.

Slik gikk det imidlertid ikke og krigen fortsatte. Men parallelt med kampene foregikk det langdryge og vanskelige fredsforhandlinger i Paris. Forhandlingene ble ledet av Henry Kissinger fra USA og Lê Ðức Thọ fra Nord-Vietnam. Nguyen van Thieu var i utgangspunktet sterkt imot denne fredsavtalen, blant annet fordi den ikke omhandlet tilbaketrekking av de tusener av nordvietnamesiske styrker som sto i Sør-Vietnam. Han mistenkte at kommunistene ikke ville holde avtalen, men bare ønsket en tilbaketrekking av amerikanske styrker. Nixon gav Thieu både trusler og løfter. Nixon truet med at Thieus protest ville føre til "en uunngåelig og umiddelbar slutt på USAs økonomiske og militære assistanse" og at USA ville forhandle uten Sør-Vietnam. Samtidig lovet Nixon at hvis Thieu gikk med på avtalen ville USA slå tilbake mot kommunistene hvis de brøt avtalen. Løftet var tomt tatt i betraktning den amerikanske kongressens motstand mot fortsatt krig. Thieu hadde ikke noe valg og gikk derfor med på avtalen[18] . Kissinger og Thọ ble begge tildelt Nobels fredspris for 1973 etter dette arbeidet, men sistnevnte takket nei til prisen, fordi han mente at det ikke eksisterte fred i landet.

Etter at Nord-Vietnam hadde forbedret sine militære posisjoner, og også forhandlingsposisjoner etter påskeoffensiven i 1972, ble det 27. januar 1973 ble oppnådd fredsavtale og våpenhvile trakk amerikanerne ut deres siste operative militære enheter. De første amerikanske krigsfangene ble løslatt av Nord-Vietnam 11. februar og alle amerikanske styrker var ute av landet 29. mars. Fredsavtalen regulerte ikke den militære situasjonen, men «frøs» denne. Dette medførte at tusenvis av nordvietnamesiske styrker ble stående i Sør-Vietnam, sammen med den væpnede FNL. Det var heller ikke i avtalen definert hvem som kontrollerte hvilke områder. Dette gjorde at våpenhvilen og fredsavtalen var svært skjør.

Krigens fortsettelse – til 1975[rediger | rediger kilde]

Evakuerte vietnamesiske flyktninger på et amerikansk hangarskip

Paris-fredsavtalen ble imidlertid ikke respektert, og med de siste amerikanske soldatene ute startet Nord-Vietnam etter en oppbyggingsperiode en storstilt offensiv med tunge våpen, herunder stridsvogner. Den sørvietnamesiske hæren (ARVN) hadde ikke mulighet til å stå imot og var angivelig svekket av dårlig moral, korrupsjon og lav lojalitet overfor en regjering med begrenset folkelig støtte. ARVN hadde som andre hærer både gode og dårlige enheter, og gode og dårlige ledere, men kun sjeldent er gode enheter og ledere beskrevet i eksisterende vestlige historier[19].

Amerikanerne var lei av krigen, og ønsket mindre og mindre innblanding. Selv om Nixon hadde lovet Thieu amerikanske represalier dersom kommunistene brøt fredsavtalen, kom ikke denne hjelpen. Nixon var på dette tidspunktet rammet av Watergate-skandalen og måtte gå av som president i august 1974. Den påtroppende amerikanske presidenten Gerald Ford ønsket ikke å bli assosiert med krigen og holdt ikke Nixons løfter. Samtidig kuttet Ford også mer og mer på den økonomiske støtten til Sør-Vietnam. I høsten 1974 ble det økonomiske bidraget til Sør-Vietnam kuttet fra 1 milliard dollar til 700 millioner dollar. ARVN ble mer svekket av svak koordinering og til dels lav moral, samtidig som Nord-Vietnam, gjennom stadig tettere forbindelser med Sovjetunionen, ble rustet opp militært, særlig med tungt artilleri og stridsvogner. Dette videreførte en prosess som hadde vært gjennom hele krigen, med overgang fra geriljakrigføring til mer moderne krigføring i form av en konvensjonell, mekanisert manøverkrigføring, støttet av tungt skyts.

Parallelt med krigen, brøt det også ut kamper med kinesiske styrker om de omstridte Paraceløyene i januar 1974. Etter blodige kamper tok den kinesiske styrkene kontroll over hele øygruppen, etter å ha okkupert deler av øygruppen etter det franske nederlaget i 1954.

Utfyllende artikkel: Saigons fall

Utover vinteren 1974/75 og våren 1975 rykket de nordvietnamesiske styrkene på bred front mot den sørvietnamesiske hovedstaden Saigon. Den sørvietnamesiske generalen Duong Van Minh hadde fortsatt en del styrker i Mekongdeltaet intakt, men ønsket å spare byen for et ødeleggende angrep og kapitulerte 30. april.

Dette resulterte i en ganske uorganisert og improvisert evakuering av amerikansk ambassadepersonell, vaktstyrker og andre utenlandske statsborgere, blant annet ved de kjente helikopterflyvningene fra ambassadens tak til hangarskip som ble dirigert til kystområdene utenfor Saigon.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

En flyktningkvinne som tar seg av tre barn ble plukket opp fra en liten trebåt sammen med 24 andre flyktninger i Sørkinahavet 5. august 1979

I motsetning til Røde Khmer i Kambodsja, gikk ikke seierherrene til blodbad mot sine motstandere etter Vietnamkrigen. Men de som hadde hatt stillinger innen det sørvietnamesiske styret eller militære, samt innflytelsesrike personer innen intelligentsia og kirkelige kretser sendt på såkalte omskoleringsleirer, som i realiteten var tvangsarbeidsleirer.

Under Vietnamkrigen hadde mange vietnamesere opplevd at den amerikanske tilstedeværelsen ødela viktige vietnamesiske verdier og kulturuttrykk, særlig gjennom alkoholmisbruket, narkotikabruken og prostitusjonen, som nasjonalistiske vietnamesere hadde sett på med stor skam. De nordvietnamesiske makthaverne var etter erobringen av Sør-Vietnam, tidlig med å gjenopprette disse tradisjonelle verdiene, noe som utvilsomt hadde folkelig støtte.

Det skapte imidlertid visse spenninger da en rekke nordvietnamesiske soldater og partikadre oppdaget at det fiendebildet som var opparbeidet under krigen ikke stemte og at befolkningen ikke var så fattige og undertrykkede slaver for utenlandske imperialister som de hadde blitt framstilt i krigsretorikken. I stedet var det materielle nivået i sør, både med hensyn til mat, klær og andre forbruksvarer, bøker og musikk langt høyere enn hva de var vant til fra Nord-Vietnam. Ganske snart førte tvangskollektiviseringen i landbruket, restriksjoner for mat- og varetransport og overtakelsen av private virksomheter til matmangel og mangel på andre livsnødvendigheter.

Den nordvietnamesiske hæren hadde under krigen en renommé for å nådeløst straffe dem de oppfattet som «forrædere», og det var en frykt for at de ville sette i gang slike represalier også etter krigen. Flere hundre tusen forlot landet, blant annet som båtflyktninger. Blant disse flyktningen fantes det folk fra alle lag av befolkningen, men mange av dem som flyktet var folk som hadde støttet det sørvietnamesiske styret eller som fryktet kommunistisk forfølgelse blant annet med religiøst grunnlag.

Amerikansk etterspill og analyse[rediger | rediger kilde]

USA ble involvert i krigen fra første halvdel av 60-tallet grunnet kommunistfrykten som rådet på denne tiden, hvor man antok at et kommunistparti-styrt Vietnam egentlig bare ville være en marionettstat for Sovjetunionen og Kina. Da dette viste seg å være helt feil forutsetninger (jamfør neste avsnitt) ble krigen sett på som meningsløs: Hvis Vietnam uansett ikke var en del av enhetlig «blokk» ledet fra Moskva var det [i det store strategiske bildet under den kalde krigen] mindre viktig om man «vant» eller ikke, og de store menneskelige lidelsene og omkostningene gjorde krigen dypt upopulær i den amerikanske opinionen. Ettertidens dom over den amerikanske strategien i Vietnam har ofte vært at «man ikke klarte å forstå motstanderen», mens tankegangen om en samlet kommunistisk blokk fikk nådestøtet da Nixon besøkte Kina og Mao i 1972 hvor det ble kjent for hele verden at Sovjetunionen og Kina hadde skilt lag. Etter Vietnams gjenforening i 1975 oppstod det en rekke grensekriger mellom Vietnam og Kina mot Nord og Kambodsja mot Vest (se Den sino-vietnamesiske krig og Den kambodsjansk-vietnamesiske krig) hvor klimakset ble at Vietnam invaderte Kambodsja i 1978 og avsatte Røde Khmer-regimet.

Andre lands involvering[rediger | rediger kilde]

I utgangspunktet var det nordvietnamesiske kommunistregimets inntreden i konflikten sett på som det mest sentrale fra amerikansk side: USA støttet Sør-Vietnam i krigen for å demme opp for kommunismen. At andre kommunistmakter støttet Nord-Vietnam bygget også opp under oppfatningen av at det var nødvendig å støtte regimet i sør. I senere tid har det imidlertid kommet frem at nordvietnameserne så kampen mot amerikanerne mer som en fortsettelse av sin kamp for uavhengighet fra kolonimaktene enn en kamp for kommunistiske prinsipper.[20] Denne misforståelsen mellom partene kan ha bidratt til at konflikten trakk ut i tid, siden USAs politiske rådgivere helt klart så konflikten som en del av den kalde krigen.

Folkerepublikken Kina[rediger | rediger kilde]

I 1950 utvidet Kina sin diplomatiske anerkjennelse av det Viet Minh-kontrollerte Nord-Vietnam, og sendte våpen og militære rådgivere som støtte i kampen mot Frankrike. Imidlertid fryktet kineserne for en amerikansk intervensjon, og oppfordret derfor Viet Minh om å godta en deling ved den 17. breddegrad.[21]

Kinas mulighet til å støtte Viet Minh minket når sovjetisk støtte til kineserne minket ettersom Koreakrigen tok slutt i 1953. Imidlertid økte kinesisk støtte ved begynnelsen av 60-tallet, først gjennom matforsyninger som tillot de vietnamesiske styrkene å ikke bruke menneskelige ressurser på jordbruk. Sommeren 1962 gikk Mao Zedong med på å forsyne Hanoi med 90 000 geværer og rifler uten betaling, og i 1965 ble kinesiske enheter sendt til Nord-Vietnam for å reparere skadene forårsaket av den amerikanske bombingen, reparere veier og jernbanelinjer, og utføre andre former for byggearbeid. Dette gjorde at nord-vietnameserne kunne bruke flere tropper på selve krigføringen og ferre på reparasjoner.

Forholdet mellom Kina og Sovjetunionen surnet til når Sovjetunionen invaderte Tsjekkoslovakia i august 1968. I oktober krevde kineserne at Nord-Vietnam kuttet båndene med Sovjet, men Ho Chi Minh nektet.[22] Den kinesiske tilbaketrekningen begynte i november, ettersom kineserne forberedte seg på en trefning med Sovjetunionen (som fant sted i mars 1969). Kineserne begynte også å støtte Røde Khmer som en motvekt mot Vietnam, noe som til slutt skulle føre til krigsutbrudd mellom de tidligere allierte. Den kinesiske tilbaketrekningen var ferdig i juli 1970.[23]

Sør-Korea[rediger | rediger kilde]

Sør-Korea hadde den nest største kontingenten av utenlandske tropper stasjonert i Sør-Vietnam. De første sørkoreanske troppene ankom i 1964, og større kampbataljoner ankom året etterpå. De sørkoreanske troppene fikk et godt rykte blant allierte tropper, og amerikanske kommandanter skal visstnok ha ansett de koreanske sonene som tryggest.[24]

Omtrent 320 000 sørkoreanske tropper ble sendt til Vietnam, hvor enhver tjenestegjorde ett år om gangen. På det høyeste var det 50 000 sørkoreanske tropper i Sør-Vietnam i 1968, men i 1973 ble alle troppene trukket ut.[25] Omtrent 5 000 sørkoreanere ble drept og 11 000 skadd i løpet av krigen.

Australia og New Zealand[rediger | rediger kilde]

En australsk soldat i Vietnam

Australia og New Zealand var begge nære allierte av USA, og medlemmer av ANZUS-alliansen. Begge respektive landene sendte bakketropper til Vietnam, og begge lands tropper hadde erfaringer fra Malayakrisa og Andre verdenskrig. Begge landenes regjeringer trodde på domino-teorien.

Australia begynte å sende rådgivere til Vietnam i 1962, og kamptropper ankom i 1965.[26] New Zealand sendte ingeniører og artilleristøtte, og etterhvert også spesialstyrker og regulære infanterienheter som bidrog side om side med australierne.[27] Australia hadde på det meste 5,672 tropper i Vietnam, og New Zealand hadde 552. Mer enn 60,000 australiere var i løpet av krigen involvert, hvorav 521 ble drept og over 3,000 skadd. Omtrent 3,000 newzealandere tjenestegjorde i Vietnam i løpet av krigen, hvorav 37 ble drept og 187 skadet.[28]

Filippinene og Thailand[rediger | rediger kilde]

Totalt 10,450 filippinske tropper tjenestegjorde i Sør-Vietnam. De var for det meste aktiv innenfor det medisinske og andre sivile prosjekter.

Den kongelige thailandske hær var involvert i krigen mellom 1965 og 1971, for det meste i Laos. Regulære styrker utgjorde et mindretall, mens de fleste troppene var såkalte «frivillige».

Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Leonid Bresjnev var Sovjetunionens leder under Vietnamkrigen.

Sovjetiske skip i Sørkinahavet gav tidlige advarsler til FNL ettersom amerikanske fly var innkommende. Dette var svært betydelig, ettersom det gav geriljaene mulighet til å evakuere i god tid og ta med eventuellt utstyr. Dette førte til at amerikanske bombeangrep ofte ødela hele baser uten å ta livet av en eneste militærpersonell.[29]

Sovjetunionen supplerte Nord-Vietnam med medisiner, våpen, stridsvogner, fly, helikoptre, artilleri, antiluftskyttsmissiler og annet militært utstyr. Sovjetiske tropper bemannet flere missilbatterier og fly, og totalt 3,000 sovjetiske tropper var delaktig i krigen.[30]

Øst-Tyskland[rediger | rediger kilde]

Det østtyske ministeriet for statssikkerhet (Stasi) supplerte Nord-Vietnam med blant annet teknologi og kompetanse for overvåking av borgere, rekruttering av informanter og produksjon av falske ID-kort for infiltrasjonen til Sør-Vietnam[31].

Nord-Korea[rediger | rediger kilde]

I 1967 sendte Nord-Korea en kampflyskvadron til Nord-Vietnam for å støtte det nordvietnamesiske flyvåpenet. Totalt 200 nordkoreanske piloter skal angivelig ha vært delaktig i luftkrigen over Vietnam i løpet av 1968.[32] Ved siden av dette ble to antiluftartilleri-enheter sendt til Vietnam, i tillegg til våpen, ammunisjon og to millioner uniformsett.[33] Kim Il-sung skal angivelig ha bedt pilotene om å «kjempe i krigen som om de vietnamesiske skyene var deres egne».[34]

Cuba[rediger | rediger kilde]

Omfanget av den cubanske involveringen er fremdeles et omdiskutert tema, ettersom regjeringene i både Vietnam og Cuba ikke har gitt ut noe offisiell informasjon om dette. Det er imidlertid blitt rapportert en rekke ganger av amerikanske soldater at cubanske personell var tilstede i nord-vietnamesiske fangeleirer og deltok i blant annet tortur av amerikanske soldater.[35][36][37][38][39] Et vitne på dette var blant annet John McCain.[40] Det er uomstridt at i det minste en liten cubansk kontingent deltok i krigen, men enkelte har også hevdet å ha bevis på at cubansk militær og ikke-militær involvering utgjorde tusenvis av personell.[41]

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter og referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Det amerikanske forsvarsdepartementet vedrørende den første drepte amerikaneren, og etableringen av den første «Military Advisory Group»
  2. ^ Tidspunktet knyttes også til når Nord-Vietnam ga ordre til Vietcong om å starte militær infiltrasjon av Sør-Vietnam, se Olson, James S. og Roberts, Randy: Where the Domino Fell: America and Vietnam, Where the Domino Fell: America and Vietnam 1945–1995 (5. utg), side 67, Malden, Massachusetts: Blackwell Publishing, 2008 ISBN 978-1-405-18222-5
  3. ^ Origins of the Insurgency in South Vietnam, 1954–1960 The Pentagon Papers (Gravel Edition), Volume 1, Chapter 5, (Boston: Beacon Press, 1971), Section 3, pp. 314–346; International Relations Department, Mount Holyoke College.
  4. ^ Krigen utviklet seg over tid, ref artikkelen
  5. ^ Saigons fall 30. april regnes ofte som krigens avslutning, da dette avsluttet kampene i Vietnam
  6. ^ Siste offisielle kamphandling var Mayaguez-hendelsen 15. mai 1975, men denne var mellom Røde Khmer og enheter fra det amerikanske marineinfanteriet
  7. ^ Vietnam War After Action Reports, BACM Research, 2009, side 430
  8. ^ Dunnigan, James & Nofi, Albert: Dirty Little Secrets of the Vietnam War: Military Information You're Not Supposed to Know. St. Martin's Press, 2000, p. 284. ISBN 0-312-25282-X.
  9. ^ a b c d e f «Origins of the Insurgency in South Vietnam, 1954-1960». The Pentagon Papers. 1971. s. 242–314. 
  10. ^ a b «The History Place — Vietnam War 1945-1960». Besøkt 16. august 2010. 
  11. ^ Ang, Cheng Guan (2002). The Vietnam War from the Other Side. RoutledgeCurzon. s. 16. ISBN 0700716157. 
  12. ^ Ang, s. 21
  13. ^ Prados, John, (2006) The Road South: The Ho Chi Minh Trail i boka Rolling Thunder in a Gentle Land, red. By Andrew A. Wiest, Osprey Publishing, ISBN 1-84603-020-X.
  14. ^ Asselin, Pierre (2013). Hanoi's Road to the Vietnam War, 1954-1965. Berkeley and Los Angeles, California: University of California Press. s. 162–205. ISBN 978-0-520-95655-1. 
  15. ^ Trần Văn Trà. «Vietnam: History of the Bulwark B2 Theatre». 
  16. ^ Sorley, Lewis (2010). «The general offensives of 1968-1969». The Vietnam War: An Assessment by South Vietnam's Generals. Texas Tech University Press. ISBN 978-0896726437. 
  17. ^ Lawrence 2008. The Vietnam war. p 132
  18. ^ Willbanks 2008. Abandoning Vietnam: How America Left and South Vietnam Lost Its War. p 184
  19. ^ Veith, George J. (2012). Black April: the fall of South Vietnam, 1973-75. New York: Encounter Books. s. 5. ISBN 978-1-59403-572-2. 
  20. ^ McNamara, Argument Without End, p. 48.
  21. ^ Qiang Zhai, China and the Vietnam Wars, 1950–1975, pp. 54–55.
  22. ^ Ang, Cheng Guan, Ending the Vietnam War: The Vietnamese Communists' Perspective, p. 27.
  23. ^ Li 2007, s. 206
  24. ^ «ROK Army and Marines prove to be rock-solid fighters and allies in Vietnam War». Arkivert fra originalen 28. september 2007. Besøkt 3. februar 2008. 
  25. ^ Leepson 1999, p. 209.
  26. ^ Dennis et al 2008, pp. 555–558.
  27. ^ McGibbon 2000, pp. 561–566.
  28. ^ McGibbon 2000, p. 539.
  29. ^ Truong 1985, s. 168
  30. ^ AP (2010). «Soviet Involvement in the Vietnam War». historicaltextarchive.com. Besøkt 27. mars 2010. 
  31. ^ Martin Grossheim. «Stasi Aid and the Modernization of the Vietnamese Secret Police». The Woodrow Wilson International Center for Scholars. 
  32. ^ Asia Times, 18 August 2006, Richard M Bennett Missiles and madness.
  33. ^ Merle Pribbenow, 'The 'Ology War: technology and ideology in the defense of Hanoi, 1967' Journal of Military History 67:1 (2003) p. 183.
  34. ^ Gluck, Caroline (7. juli 2001). «N Korea admits Vietnam war role». BBC News. Besøkt 19. oktober 2006. ; also see «North Korea fought in Vietnam War». BBC News. 31. mars 2000. Besøkt 19. oktober 2006. ; also see «North Korea honours Vietnam war dead». BBC News. 12. juli 2001. Besøkt 19. oktober 2006. 
  35. ^ AII POW-MIA Cuban Torture. Aiipowmia.com (8 November 1999). Retrieved on 6 August 2010.
  36. ^ Cuban General Lies Repeatedly About Torturing U.S. POWs. Latinamericanstudies.org (11 December 1978). Retrieved on 6 August 2010.
  37. ^ Former U.S. POWs detail torture by Cubans in Vietnam. Autentico.org (22 August 1999). Retrieved on 6 August 2010.
  38. ^ Facts of the Cuban Program. Miafacts.org. Retrieved on 6 August 2010.
  39. ^ Cuba Program Research Paper. Vvof.org. Retrieved on 6 August 2010.
  40. ^ Castro denies McCain's torture claim – World news – Americas – Focus on Cuba – msnbc.com. MSNBC (19 April 1959). Retrieved on 6 August 2010.
  41. ^ Testimony of Michael D. Benge before the House International Relations Committee Chaired by the Honorable Benjamin A. Gilman, 4 November 1999

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]