Vido

Vido
Βίδο
	Geografi
Plassering	Det joniske hav
Øygruppe	De joniske øyer
Areal	0,538 km²
Lengde	1 kilometer
Bredde	0,6 kilometer
	Administrasjon
Land	Hellas
	Demografi
Befolkning	Ubebodd
	Posisjon
	; Vido; 39°22′59″N 19°33′11″Ø
	Vido på Commons

Vido (gresk: Βίδο) er en gresk øy på vestkysten av Hellas innenfor De joniske øyer. Det er en liten øy, rundt 1 km lang og 600 meter bred, og utgjør 53 hektar. Den ligger ca 1,2 km nord for den gamle havnen på Korfu.

Øya er i dag ubebodd, men det går daglig ferger fra Korfu by til øya for besøkende. I dag fungerer hovedsakelig som et rekreasjonsområde for Korfu og som et reisemål for turister.

Historie[rediger | rediger kilde]

Eldste tider[rediger | rediger kilde]

Vido hadde i antikken et eldre navn Ftykia (gresk: Πτυχία), omtalt av blant annet Thukydides, Plinius den eldre og Stefan av Bysants. Thukydides identifiserte øya med et tempel for Hera som den athenske hærfører Eurymedon fikk reist under Peloponneskrigen.^[1]

Rundt år 80 e.Kr. var øya en base for kristningen av Korfu: To misjonærer, Jason og Sosipatros, ble siden helgenerklært. Arkon på Korfu, Kerkillinos, tok dem til fange og de led deretter martyrdøden. Etter at det siden ble bygget kirke for den hellige Stefanos på øya, fikk den i middelalderen navnet Agios Stefanos.

Tidlig moderne tid[rediger | rediger kilde]

Under venetiansk styre ble den eid av en Theodoros Skalitis og etter hans død ble den overtatt av den venetianske adelsmannen Pietro Malipiero og senere av hans sønn, Guido, som det moderne navnet på øya kommer fra. Senere ble det familiedrevne Pierri Chalkiopoulou eieren av øya, som produserte vin og oliven og ga eieren en god inntekt.

Osmanene benyttet Vido i forsøket på å erobre Korfu og som base for å bombardere Korfu by. Det ble siden bygget en liten borg på den nordvestlige delen av øya. Det var ikke før Napoléon Bonapartes hær etter erobringen av Korfu i 1797 at øya systematisk ble bygge som en militærbase for 450 soldater. I samme prosess ble den gamle kirken for sankt Stefanos ødelagt. Den russiske intervensjonen på Korfu forhindret gjennomføringen av disse planene. Da franskmennene vendte tilbake til Korfu i 1807, begynte den franske militære med renovering av øya og bygget av tre store festningsanlegg på øya. Uten ytterligere krigshandlinger kom Korfu inn under britisk styre i 1814, noe som førte til at britene fullførte byggingen av festningsverkene. Britene undersøkt også ruinene av den gamle kirken til Stefanos, og fant en gammel mosaikk og restene av en eldre bygning som tidligere hadde huset kirken.

Med opprettelsen av De joniske øyers forente stater ble den lille øya demilitarisert, og festningsanleggene ble liggende i ruiner, men noe av det er bevart og er i dag benyttet som restaurant. I 1898 ble det etablert en landbruksstasjon på øya og i 1912 utviklet tre forretningsmenn øya som et friområde for svømming og bading.

Serbisk sykerekreasjon[rediger | rediger kilde]

I løpet av den første verdenskrig fungerte øya Korfu som hospital og karantene for syke serbiske soldater som følge av den episke tilbaketrekningen til den serbiske hæren og deler av den sivile befolkningen gjennom Montenegro og Albania i 1915 som følge av den østerrikske, tyske og bulgarske invasjonen av Serbia.

Mens hovedleiren til de syke soldatene var på selve Korfu (en kontingent ble også sendt til Bizerte i Tunis og mange ble akseptert av Frankrike), ble de svært syke og døende behandlet på Vido forhindre spredning av epidemier. Til tross for materiell hjelp fra de allierte, var forholdene for både de improviserte fasilitetene og for mange av pasientene på øya, førte til meget høy dødelighet. Grunnet øyas lille område og dens steinete jordsmonn, ble det nødvendig å gravlegge de døde i havet. Over 5000 serbere ble gravlagt i havet i nærheten av Vido.

Et monument ble reist av serbere på Vido i takknemlighet overfor den greske nasjon på 1930-tallet.

Vannene rundt Vido er tidvis referert til som «den blå grav», serbisk Plava Grobnica, etter et dikt skrevet av Milutin Bojić etter krigen.

Siden 1985 har Korfu kommune vært ansvarlig for øya. I tillegg til ombygging av kirken og etablering av infrastruktur for turister som opprettholder de to strendene på øya, som nå er blitt skogskledd på nytt, omgjort som rekreasjonsområde.