Victoriaøya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Artikkelen er om den arktiske Victoriaøya. Se også Victoriaøya (Antarktis) og Victoriaøya (Canada).

Koordinater: 80°09′04″N 32°35′36″Ø

Victoriaøya
Areal 10 km²
Maksimal diameter 5 km
Herav isbre 90 %
Omkrets 119 km
Høyeste punkt 105  moh.
Victoriaøya markert med rød firkant

Victoriaøya (russisk: Виктория) er ei isdekket øy mellom Svalbard og Frans Josef Land. Den tilhører geologisk sett Svalbard og ligger 60 km øst for Kvitøya. Administrativt tilhører den Arkhangelsk oblast i Russland og ligger 170 km vest for Aleksandra Land.[1]

Øya er lav, og kan i tider med lite is være vanskelig å få øye på. Isbremmen stiger fra nord til sør, og ender i en bratt kant. De siste femti årene har kanten trukket seg 500 meter bakover.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Fangstmenn kan ha besøkt øya i varme perioder av den lille istid før 1700. Etter hvert som farvannene ble enklere å navigere, kan båter som drev fangst i de østlige delene av Svalbard ha besøkt øya før 1865.[1]

Første dokumenterte landgang skjedde 20. juli 1898 av Johannes Nilsen og Ludvig Bernard Sebulonsen fra Tromsø som skulle jage hvalross med skuta «Freia». Dagen etter ankom dampyachten «Victoria» ført av P. W. Nilsen og eid av den engelske arktisvenn Arnold Pike; derav navnet «Victoriaøya» Flere gjorde landhogg etterhvert, som i 1925 da «Den britiske arktis-ekspedisjonen» med Frank Worsley og islandske Grettir Algarsson reiste med skuta «Island» på vei mot Frans Josef Land.

Området var et ingenmannsland inntil den 15. april 1926, da Sovjetunionen, uten dokumentert landgang, gjorde formelt krav på Frans Josef Land inkludert Victoriaøya som en del av sitt nordområde. Norge leverte offisiell protest 19. desember 1926 og finansierte et par ekspedisjoner inn i området uten å gå i land. Hvalreder Lars Christensen fra Sandefjord utrustet «S/S Torsnes» og «M/C Hvalrossen» for å blant annet annektere øya privat, men isforholdene umuliggjorde landgang. Den amerikanske Louise Boyd utrustet «Hobby» for å lete etter den forsvunne Roald Amundsen og nådde øya sensommeren 1928 med flyger Hjalmar Riiser-Larsen som leder. Professor Otto Schmidt, som blant annet var på leting etter seks forsvunne fra Umberto Nobiles havari, gikk i land fra den russiske isbryteren «STS Sedov» 19. juli 1929 som første dokumenterte russer.

Victoriaøyas størrelse og fasong

6. august 1930 ble Victoriaøya annektert på vegne av Harald M. Leite fra Ålesund, reder av «MK Bratvaag» som ble brukt under Bratvaag-ekspedisjonen, ledet av Gunnar Horn ved Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser. Dette var ikke offisielt, men Leite redegjorde for anneksjonen i et privat brev til Utenriksdepartementet den 16. desember 1930. På returen fant «Bratvaag» varden nedrevet.[3]

Sovjetunionen annekterte offisielt øya den 29. august 1932 da Nikolaj Zoebov og kaptein Sergej Popov på isbryteren «Nikolaj Knipovitsj» plantet flagget på det nordvestlige kapp, som ble kalt Kapp Knipovich (Мыс Книповича). Hendelsen ble omtalt i Izvestija og rapportert i Bergens Aftenblad 15. september 1932.[4] Samme dag ble historien om den norske 1930-annekteringen offentliggjort i Aftenposten.[5]

Fem av de syv som gikk i land på Victoriaøya den 6.8.1930. Fra venstre: Peder Eliassen, Syver Alvestad, Bjarne Ekornaasvaag, Lars Tusvik og Olaf Hanssen. Foto: Gunnar Horn, leder

En russisk radio- og overvåkings-stasjon med besetning på seks personer og tilknytning til Dikson, ble etablert på øya den 1. november 1959 og holdt i drift fram til 1. april 1994.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Victoria Island - Franz-Josef-Land.
  2. ^ Victoria Island - Franz-Josef-Land, General, scenery. Franz-Josef-Land Info. Besøkt 16. august 2010.
  3. ^ Leo Oterhals (1997): «Sevrin Skjelten og kameratene fant Andrées leir» (norsk)Polhav - om personligheter i skruisen, s. 15-36.
  4. ^ «Russerne annekterer Victoriaøya øst for Kvitøya», Bergens Aftenblad, 15.9.1932 og 17.9.1932.
  5. ^ Ian Gjertz og Berit Mørkved (Desember 1998). «Norwegian Arctic Expansionism, Victoria Island (Russia) and the Bratvaag Expedition». Arctic 51 (4): 330-335.