Vickers Valetta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vickers Valetta
Vickers Valetta T.3 fra RAF College, Blackbushe airport 1956. Legg merke til astrodom over førerkabinen og antenner for trening i navigasjon
Informasjon
RolleTransportfly
ProdusentVickers
Første flyvning30 juni 1947
Introdusert1948
Utfaset1969
StatusPensjonert
Brukt avRoyal Air Force
Eagle Aviation
Produsert1947-1952
Antall produsert252
Utviklet fraVickers VC.1 Viking
Videreutviklet tilVickers Varsity

Vickers Valetta var et to-motors militært tranportfly fra sent på 1940-tallet, produsert av Vickers-Armstrongs. Det var hel-metall midtvinget en-dekker med konvensjonelt understell (halehjul).

Konstruksjon og utvikling[rediger | rediger kilde]

Valetta var et militært transportfly, utviklet fra det sivile Viking. Den 158. Viking ble prototypen til Valetta som fløy første gang fra Brooklands[1] den 30. juni 1947.[2] Valetta skilte seg fundentalt fra Viking ved kraftigere motorer, et forsterket gulv og større dører..[3] Endringene var foretatt av samme team hos Vickers som hadde konstruert Viking under ledelse av Rex Pierson

Både Viking og Valetta dannet grunnlaget for Varsity. Varsity tilsynelatende lik var noe større og hadde nesehjul.

Flyet i bruk[rediger | rediger kilde]

Valetta C.1 ble tatt i bruk hos RAF i 1948 hvor den avløste Douglas Dakota hos RAF Transport Command og ved transportskvadroner i Midtøsten og det fjerne østen.[2] Valetta ble brukt under Suez-krisen i 1958 til fallskjermutslipp av forsyninger,[4] og ble brukt til transport for mange andre britiske militære operasjoner på 1950- og 1960-tallet slik som Malayan Emergency [5] and operations in Aden.[6]

Valetta T.4 of No.2 ANS med forlenget radar nese

The Valetta T.3 ble bygget for opplæring i navigasjon ved RAF College, RAF Cranwell og andre RAF baser for trening inavigasjon. 40 ksemplarer ble levert fra august 1951. 18 fly ble senere konverteret til T.4 standard lengre nese for radarinstllasjon for trening av mannskaper til AI (Airborne Interception).[7]

Bevarte fly[rediger | rediger kilde]

A Valetta C.2 Bevart i Norfolk and Suffolk Aviation Museum

En tidligere Royal Air Force Valetta C.2 VX580 er bevart og til utstilling ved Norfolk and Suffolk Aviation Museum i Flixton, Suffolk

Uhell og hendelser[rediger | rediger kilde]

  • 18. februar 1951, en RAF Valetta foretok buklanding på Stockholm-Bromma Airport. 22 ombord, en omkom. Flyet totalvrak
  • 15. januar 1953, Valetta C.1 VX562 kolliderte i luften over Middelhavet med en RAF Avro Lancaster, alle 19 ombord Valettaen og syv fra Lancasteren omkom.[trenger referanse]
  • 11. november 1953, VX490 forsvant under test-flyvning etter avgang fra RAF [Changi]. Alle 7 ombord omkom. Antatt at flyet brøt sammen under tordenvær.
  • 6. januar1954, Valetta T.3 WJ474 crashet nær Aldbury, Hertfordshire under take-off fra RAF Bovingdon. 17 ombord omkom. En overlevde .[trenger referanse]
  • 21. februar 1954, Valetta C.1 WJ494 Inbound fra Hongkong havarerte 2.4 km fra Singapores Changi RAF under snding på en motor. Av tolv ombord tre mistet livet.[trenger referanse]
  • 17. april 1957, Valetta C.1 VW832 crashet ved Queria, Jordan, fem minutter etteraf take- off fra Kong Hussein International Airport da venstre vinge røk under turbulens Alle 26 ombord omkom.[trenger referanse]
  • 22. august 1957, RAF Valetta VX491 'Y' crashet i junglen nær Tanjong Malim, Malaya. Trep RAF besetning omkom fire reddet. Mulig feil: motorsvikt [trenger referanse]

Spesifikasjoner (C Mk.1)[rediger | rediger kilde]

Tekniske data
Mannskap 4
Lengde 19,18 m
Vingespenn 27,20 m
Vingeareal 81,94 m²
Høyde 6,00 m
Vekt (uten last) 11 340 kg
Vekt (maksimalt) 16 570 kg
Motor 2 × Bristol Hercules 230
(2 × 1 452 kW)
Ytelser
Maksimal hastighet 415 km/t
Marsjfart 340 km/t
Rekkevidde 2 350 km
Marsjhøyde 6 560 m
Klatrefart 6,48 m/s

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Andrews 1969, p411.
  2. ^ a b Thetford 1957, pp. 446–447.
  3. ^ Donald, David, ed.
  4. ^ Paul, James Paul and Martin Spirit.
  5. ^ Paul, James Paul and Martin Spirit.
  6. ^ Paul, James Paul and Martin Spirit.
  7. ^ Martin 1975, pp. 35–37.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]