Vibeke Skofterud

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vibeke Skofterud
Vibeke Skofterud i 2015.
FødtVibeke Westbye Skofterud
20. apr. 1980[1][2]Rediger på Wikidata
Askim
Død29. juli 2018[3]Rediger på Wikidata (38 år)
Hove
BeskjeftigelseLangrennsløper Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge
GravlagtEidsberg kirke (2018)
SportLangrenn[2]
Høyde165 centimeter
TrenerSteinar Mundal
Klubb(er)Slitu IF, Team Centric

Medaljeoversikt
Konkurrerte for Norge Norges flagg
Langrenn
De olympiske ringer Olympiske vinterleker
Gull 2010 Canadas flagg Vancouver 4 x 5 km stafett
Langrenn Ski-VM
Gull 2005 Oberstdorf 4x5 km stafett
Gull 2011 Oslo 4x5 km stafett
Sølv 2003 Val di Fiemme4x5 km stafett
Bronse2007 Sapporo 4x5 km stafett
Langrenn Norgesmesterskapet på ski
Gull 2002 sprint fristil
Sølv2008 Trondheim10 km fristil
Bronse 2001 Steinkjer 30 km klassisk
Bronse 2003 Molde sprint fristil
Bronse 2009 Gjøvik 10 km klassisk
Bronse 2011 Steinkjer 10 km klassisk

Vibeke Westbye Skofterud (født 20. april 1980 i Slitu, død 29. juli 2018 ved HoveTromøy i Arendal[4]) var en norsk langrennsløper fra Slitu i Eidsberg kommune i Østfold som representerte Slitu IF og Team Centric. Hun ble olympisk mester i stafett i 2010 og verdensmester i stafett i 2005 og 2011. I 2012 vant hun og satte ny rekord i kvinneklassen i Vasaloppet. Hun ble norsk mester i sprint i 2002.

Skofterud omkom i en vannscooterulykke 29. juli 2018.

Karriere[rediger | rediger kilde]

I 2000 gikk Skofterud på det norske laget som tok VM-gull i lagtempo på rulleski.[5]

Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd i sesongen 2001/2002 og tok flere pallplasseringer i verdenscuprenn. Den første kom 8. desember 2001 på 5 km klassisk i Cogne. Hun var nummer to i verdenscupen før julen 2007, men på grunn av helseproblemer måtte hun avslutte sesongen i midten av februar 2008.[6]

Hun fikk niendeplass sammenlagt i Tour de Ski 2006/07.

Hun ble olympisk mester i 4 × 5 km stafett i OL 2010 i Vancouver. Hun gikk første etappe på det norske laget som ellers bestod av Therese Johaug, Kristin Størmer Steira og Marit Bjørgen. Dette laget ble også verdensmestre i Oslo året etter.

I 2012 vant hun Vasaloppet og satte ny løyperekord i kvinneklassen med 4.08,24. Laila Kveli tok sølvet og sikret dobbelt norsk. Dette var første gangen en norsk kvinne vant Vasaloppet etter at det ble en offisiell kvinneklasse i 1997.[7] Jörgen Brink satte ny løyperekord i herreklassen og mottok en Volkswagen Tiguan TSI 160 i premie. Skofterud fikk derimot kun blomster.[8] Etter løpet ble det fra flere hold rettet kritikk mot arrangøren og sponsor Volkswagen for ikke å tilby en lik premie i kvinneklassen.[9] Volkswagen hadde opprinnelig en avtale med arrangøren om å belønne en eventuell rekord i herreklassen, samt en tilsvarende avtale for kvinneløpet Tjejvasan. Kritikken førte til at Volkswagen ga henne en bil i premie.[10] I mellomtiden hadde hun allerede mottatt en bil i bonus av sin personlige bilsponsor, BMW.

15. januar 2014 fortalte Skofterud at hun gav seg som landslagsløper etter en lengre tyngre periode, og at hun i stedet ville satse videre på langløp.[11]

18. august 2015 kunngjorde Skofterud at hun gav seg som langrennsløper på toppnivå.[12]

I november 2015 begynte Skofterud som ekspertkommentator for Eurosport.[13] Hun var også med som reporter under Discoverys sendinger fra Vinter-OL i Pyeongchang i 2018.[14]

I 2016 nådde Skofterud finalen i NRKs reality-serie Mesternes Mester, men måtte gi tapt for landeveissyklist Thor Hushovd.[15] Frikjører Andreas Håtveit kom på andreplass.

Dødsfall[rediger | rediger kilde]

Skofterud ble meldt savnet da hun ikke kom tilbake til hytta hvor kjæresten Marit Stenshorne ventet natt til 29. juli 2018. Hun ble funnet død samme formiddag etter å ha forulykket i en vannscooterulykke på øya St. Helena i Hovekilen på Tromøy utenfor Arendal.[4] Hun var påvirket av alkohol da hun krasjet.[16]

Skofterud ble gravlagt fra Eidsberg kirke i Østfold 9. august 2018.[17][18]

Resultatoversikt[rediger | rediger kilde]

Verdenscupen i langrenn[rediger | rediger kilde]

Sesong Sammenlagt Distanse Sprint
Poeng Plass Poeng Plass Poeng Plass
1999/2000 6 83. - - 6 58.
2000/01 83 43. - - 57 28.
2001/02 370 11. - - 125 14.
2002/03 217 21. - - 133 13.
2003/04 437 13. 366 13. 71 27.
2004/05 157 28. 107 23. 50 30.
2005/06 123 43. 116 31. 7 69.
2006/07 364 15. 244 11. 4 75.
2007/08 234 30. 232 20. 2 79.
2008/09 63 57. 63 37. - -
2009/10 343 18. 306 12. 29 59.
2010/11 331 21. 225 17. 26 51.
2011/12 707 11. 522 6. 65 33.
2012/13 316 23. 244 18. - -
2013/14 90 56. 70 33. - -

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Vibeke Skofterud omkom i ulykke: Slik var hennes langrennsliv», verkets språk bokmål[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b www.fis-ski.com, besøkt 4. desember 2018[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ «Vibeke Skofterud omkom i vannscooter-ulykke», verkets språk bokmål[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Toini Thanem; Oda Leraan Skjetne; Andrea Rognstrand; Ole Kristian Strøm. «Politiet bekrefter: Vibeke Skofterud omkom i vannskuter-ulykke». VG. Besøkt 29. juli 2018. 
  5. ^ «Norsk skigull i sommervarmen». VG. NTB. 31. august 2000. Besøkt 1. juli 2022. 
  6. ^ «Tar pause på grunn av spiseforstyrrelser». ABC Nyheter. NTB. 22. februar 2008. 
  7. ^ Stein-Erik Stormoen (4. mars 2012). «Skofterud med historisk seier i Vasaloppet». VG. Besøkt 1. juli 2022. 
  8. ^ Sigbjørn Strand; Gorm S. Andresen (5. mars 2012). «Vibeke Skofterud syntes likestillingen var kommet langt. Så kom hun til Vasaloppet». Dagbladet. Besøkt 1. juli 2022. 
  9. ^ Elisabeth Skarsbø Moen (5. mars 2012). «Kommentar: Vasaloppet-reglene må forandres». VG. Besøkt 1. juli 2022. 
  10. ^ Knut Arne Hansen (6. mars 2012). «Nektet bil etter rekord - nå får Skofterud to biler». VG. Besøkt 1. juli 2022. 
  11. ^ Camilla Vesteng (15. januar 2014). «Skofterud gir seg på landslaget». VG. Besøkt 29. juli 2018. 
  12. ^ Martin Ihle (18. august 2015). «Skofterud legger opp: - Kroppen har sagt klart ifra over lengre tid». Dagbladet. Besøkt 18. august 2015. 
  13. ^ Camilla Hellum (26. november 2015). «Vibeke Skofterud blir ekspertkommentator». Kampanje. Besøkt 1. juli 2022. 
  14. ^ Stian Grythaugen. «Disse skal formidle OL på norsk tv». Dagsavisen. Besøkt 1. juli 2022. 
  15. ^ Katrine Lia (5. mars 2016). «Hushovd vant Mesternes Mester». Agderposten. Besøkt 1. juli 2022. 
  16. ^ «Skofterud hadde promille da hun krasjet»Gratis registrering kreves. TV 2. 3. september 2018. Besøkt 28. april 2022. 
  17. ^ Endre Lübeck; Fredrik Stuve (9. august 2018). «Skofteruds lagvenninner fra VM i Oslo skal bære kista». Dagbladet. Besøkt 9. august 2018. 
  18. ^ Fredrik Stuve; Nina Hansen; Marthe Ihle (9. august 2018). «Skofterud gravlegges: Kjærestens ord: - Takk for at jeg fikk lov til å elske deg». Dagbladet. Besøkt 9. august 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]