Via Ferrata
 |
Opprydning: Artikkelen bør ha flere internlenker, og mindre preg av "forbrukerveiledning" Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. |
Via Ferrata er et italiensk ord og er oversatt til engelsk med "Iron road" og til tysk med "Klettersteig". Til norsk kan det best oversettes med "klatresti" eller "jernsti", men vi omtaler det ofte som "klatresti med wire". Det italienske ordet er i stor grad innarbeidet som begrep i det norske språk for å omtale aktiviteten.
Innhold |
Bakgrunn [rediger]
Via Ferrata går ut på at et fjell utstyres med faste sikringsmidler som stålwire, bøyler, stiger og broer. Dette benyttes så for å klatre fjellet på en mest mulig sikker og forutsigbar måte, uten at man behøver å besitte betydelige klatreferdigheter eller klatrekunnskap. Normalt god form og motorikk er som regel nok for å gå en Via Ferrata.
Aktiviteten innebærer at vanlige turgåere og klatrere kan følge en fast klatresti, uten å gjøre bruk av egne tau, kiler og andre sikringsmidler, og uten å utsette seg for den samme risiko som er forbundet med vanlig fjellklatring og rappellering. Via Ferrata er basert på "enveiskjøring", slik at i tilfeller der ruta ikke er en del av en større fjelltur, finnes det såkalte angrestier eller returstier som er rene vandreruter for å komme tilbake til utgangspunktet. I enkelte tilfeller kan returen delvis være basert på rappeller eller zip-linjer. Via Ferrata finnes i en rekke europeiske land som Italia, Frankrike, Østerrike, Slovenia, Romania, Sveits, Spania, Sverige, Norge og Polen, samt på andre kontinenter som USA, Canada, Mexico, Peru, Japan og Malaysia. Til og med i Singapore er det funnet plass til en Via Ferrata, men denne er bygget innendørs og er "bare" 30 meter høy. Verdens høyeste Via Ferrata ligger på 3.800 meters høyde ved Mount Kinabalu i Malaysia.
Historie [rediger]
De første Via Ferrata-rutene ble bygget i Dolomittene i Italia under første verdenskrig, for å bedre infanteriets fremkommelighet i fjellet. Under første verdenskrig ble det utkjempet harde kamper i Dolomittene mellom styrker fra Italia og Østerrike. I 1914 var Dolomittene ennå en del av det østerriksk-ungarske riket, men begge parter forsøkte under første verdenskrig å sikre seg kontrollen over dette viktige fjellområdet. I løpet av den svært kalde vinteren i 1916, omkom over tusen soldater som følge av kulde, fallulykker eller snøskred. For å gjøre fremkommeligheten til soldatene bedre, og ikke minst sikrere, ble det bygget faste anordninger i fjellet med stiger, bøyler og tau. Dette ble startskuddet for Via Ferrata.
I senere tid er disse rutene renovert og nye er bygget. Gammelt tauverk og skjøre trekonstruksjoner er erstattet med stål og metallkonstruksjoner. Det er i dag et omfattende nettverk av Via Ferrata i Dolomittene, og disse inkluderer også flere overnattingssteder. Ved å benytte dette nettverket kan vanlige fotturister krysse Dolomittene i stor høyde og i bratt terreng, og stedvis med svært luftige overganger. Enkelte heisanlegg knyttet til populære skisteder, holder også åpent om sommeren for å gi enklere tilgang til Via Ferrata-nettverket.
Utstyr, sikkerhet og forutsetninger [rediger]
En viktig forskjell mellom Via Ferrata og vanlig klatring er belastningsfaktoren ved fall. Mens det ved et fall i vanlig klatring er et langt tau som absorberer mye av fallkreftene, vil det ved et fall i Via Ferrata kun være korte tau eller slynger som opptar disse kreftene. Det vil derfor ved et fall i Via Ferrata kunne bli en større belastning på kroppen og utstyret. Det er derfor blitt utviklet utstyr som skal fungere som støtdempere eller progressive bremser for å absorbere mest mulig av fallkreftene. Hensikten er å spre energien i fallet, og samtidig holde klatreren og utstyret intakt.
Til tross for at det er en vanlig oppfatning at Via Ferrata er tryggere enn fjellklatring, er det ved fall i Via Ferrata større risiko for å pådra seg skader enn ved klatring. Årsaken til dette er delvis fordi fallenergien vanskeligere lar seg absorbere, og delvis fordi man ved fall kan lande på bøyler, trinn, wire og bolter. Man skal heller ikke utelukke at en medvirkede årsak kan være at en Via Ferrata-turist ofte har mindre erfaring enn en fjellklatrer. Klemming av fingre mellom karabin og wire er en type lett skade som kan forekomme i Via Ferrata, men som i praksis aldri inntreffer ved vanlig klatring.
Til Via Ferrata anbefales å benytte vanlig klatreutstyr som sittesele, hjelm og sko, i tillegg til det spesielle Via-Ferrata-settet som består av to korte lengder med tau eller vevet bånd koblet sammen i en Y-form. I overgangen mot selen er det en støtdempende enhet, og i hver ende av den Y-formede innbindingen er det en spesiallaget karabin. Denne anordningen gjør det mulig for klatreren alltid å ha minimum en line og karabin festet til fast punkt i Via Ferrata-ruta. Man skal være oppmerksom på at vanlige støtdempere er beregnet på voksne, og at disse kan virke for statiske for barn med betydelig lavere kroppsvekt. Barn må derfor ha støtdempere tilpasset deres vekt, samt benytte kroppssele i stedet for enkel sittesele.
Karabinen som benyttes til Via Ferrata er laget og godkjent spesielt til dette formålet. Den må ha en større åpning og være mulig å åpne med en hånd. De må også tåle en større fallbelastning. Denne typen godkjente karabiner er merket med "K" i en sirkel som kommer av "Klettersteig, det tyske ordet for Via Ferrata. Disse karabinene har normalt en dobbel fjærbelastning som egner seg til hyppige inn- og utkoblinger. De er også ekstra robuste, for i størst mulig grad å eliminerer risikoen for ufullstendig låsing. Vedlikehold med rengjøring og smøring er viktig for å forhindre funksjonsvikt.
Via Ferrata ruter [rediger]
Italia, Dolomittene [rediger]
I Italia er Via Ferrata delt inn i 5 vanskelighetsgrader. Det finnes i alt ca 80 ruter som fordeler seg på;
Grad 1: 29 ruter / Grad 2: 25 ruter / Grad 3: 14 ruter / Grad 4: 7 ruter / Grad 5: 5 ruter
Dolomittene er delt inn i to regioner, øst og vest. I vest er det litt mindre utbygd enn i øst og det er først og fremst rundt Madonna di Campiglio de fleste rutene finnes. De mest populære rutene finnes også i øst, og den aller mest populære anses å være VF Ivano Dibona, som innebærer en travers over Mont Cristallo`s berømte rygg. Turen tar omtrent 8 timer og høyeste punkt på turen ligger på 2.950 moh. En del ruter går gjennom tuneller i fjellet som er fra første verdenskrig.
Frankrike [rediger]
Det fantes ved utgangen av 2005 rundt 120 Via Ferrata ruter i Frankrike. De fleste rutene i Frankrike er bygget for å gjøre historiske steder tilgjengelige for turister. Kjente minnesmerker i La Grav og Isère er eksempler på slike. I Frankrike er det kommunene som har ansvaret for drift og vedlikehold. Enkelte kommuner har innført et turgebyr for å finansiere driften, men de aller fleste Via Ferrata rutene er gratis å gå.
Canada [rediger]
I Canada finnes guidede turer i Whistler BC og i Mont-Tremblant nasjonalpark i Quebec.
Malaysia [rediger]
På Mount Kinabalu i Sabah kommer man opp på 3.776 meters høyde, noe som er registrert i Guinness Rekordbok som verdens høyeste Via Ferrata.
Mexico [rediger]
Huasteca Canyon nær byen Monterrey er den nyeste ruta i Mexico.
USA [rediger]
I Nord-Amerika kan man finne Via Ferrata i eksempelvis Waterfall Canyon øst for Ogden i Utah, Yosemite`s Half Dome i California og Nelson Rocks i West Virginia.
Peru [rediger]
Mest kjent er Sacred Valley i Cuzco. Her har en av rutene utgang med rappell.
Singapore [rediger]
Her finnes verdens høyeste innendørs Via Ferrata. Denne ligger i Orchard Central Mall og er 30 meter høy.
Sverige [rediger]
Det er 5 ruter i Sverige. En går til toppen av Kebnekaise, en i Furnäsdalen og tre i "Høga Kusten"-området.
Storbritannia [rediger]
Honister`s Via Ferrata som ligger i Lake District ble opprinnelig brukt til transport av skifer. I motsetning til de fleste andre rutene i verden, har en av rutene i Honister obligatorisk zip-linje.
Japan [rediger]
Japan har ruter på Mt. Hoken som ligger i de sentrale delene av alpene. Her går deler av enkelte ruter i utsatt terreng, og flere har mistet livet som følge av isras.
Ruter i Norge [rediger]
Via Ferrata, eller klatresti med wire, er en relativt ung aktivitet i Norge, og det er først de seneste årene bygget ut ruter i Hemsedal, Lom og Odda.
Hemsedal [rediger]
Ruta starter nede i dalen ved Skarsnuten og går opp til toppen av Røggjin på 1.260 meters høyde.
Lom [rediger]
Ruta starter på 380 meters høyde ved Nissegarden rett utenfor Lom sentrum, og ender opp på Eggjapiken på Lomseggi på 1.524 meters høyde. Dette er den ruta i Norge som har størst høydeforskjell og når det høyeste toppunktet.
Odda [rediger]
To ruter der den ene går opp ved rørgatene til kraftstasjonen, og ender på ca.400 moh. Den andre starter i Skjeggedal, og går opp til Trolltunga på ca.1150 m.o.h.
Stryn [rediger]
Via Ferrata Loen ble åpnet våren 2012, i Loen (Stryn kommune). Klatrestien går til topps på fjellet Hoven 1010 m.o.h. Klatrestien drives av Hotel Alexandra.
Leksvik [rediger]
Denne ruten ligger i Vanvikan tvers over Trondheimsfjorden for Trondheim. Ruten starter ved Fylkesvei 755 nede ved fjorden, og går helt opp på fjellet Munken, 518 moh. Dette er Nord-Europas lengste klatresti med en lengde på 950 m.
I de fleste tilfeller kan man velge om man vil gå hele eller deler av ruta.
