Vevkjerringer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vevkjerringer
Vevkjerringer
Vitenskapelig(e)
navn
:
Opiliones
Norsk(e) navn: vevkjerringer
Hører til: edderkoppdyr,
leddyr,
protostomier
Antall arter: 6 300 i verden, 17 i Norge
Habitat: nesten alle habitater, på jordbunnen
Utbredelse: hele verden
Delgrupper:

Vevkjerringer (Opiliones) tilhører edderkoppdyrene. De er helt harmløse og ufarlige.

Det er beskrevet over 6 300 arter i verden. Vevkjerringer kan ha mange lokale navn på norske dialekter, særlig vanlig er langbein. De navneforveksles ofte med tovinge-gruppen stankelbein. Det offisielle norske navnet peker på at de ofte føler seg fram ved å bevege det andre beinparet fram og tilbake foran seg, med en bevegelse ikke ulik en vever som sender en skyttel fram og tilbake gjennom veven.

Det er funnet fossiler som regnes å være 400 millioner år gamle. De viser at vevkjerringer ikke har gjennomgått store anatomiske endringer siden den gang.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Vevkjerringer har svært lange bein. Kroppen er kompakt (ett segment) og er ikke avsnørt i to segmenter som hos edderkopper. Foran har vevkjerringer kraftige kjever.

Vevkjerringer synes å ha bare ett ovalt rundt, kroppsavsnitt. Dette skiller dem fra edderkopper som har to tydelig adskilte avsnitt. Men vevkjerringene har egentlig to kroppssegmenter som er svært sammenvokst og det ser ut som om kroppen er ett segment. Det er ett hode-bryst-stykke (cephalothorax) og en bakkropp (abdomen). Bakkroppen har i alt ti tett sammenvokste ledd.

Hos noen arter er de første leddene på bakkroppen vokst til et lite ryggskjold (scutum).

Beina er gjerne svært lange i forhold til kroppen, og tynne. Det andre beinparet er ekstra lange og fungerer som følere eller antenner. Beina er ofte tydelig piggete, i noen tilfeller ekstremt.

Vevkjerringer har to øyne, midt foran på hodet, og kan se til hver side fra kroppen. Øynene sitter gjerne på en knøl (tuberkel) midt oppe på hodet. Under og foran øynene er det et par kraftige chelicerer («giftklør»), disse ender i en tang som ligner en liten krabbeklo. Ulikt edderkopper har vevkjerringene hverken giftkjertler eller kjertler som produserer silke.

Vevkjerringer er gjerne lys brune, gråbrune eller litt mørkt farget. Flere arter har mørkere tegninger eller mønster. Fargene varierer etter leveviset, en kan generelt si at de dagaktive artene er lysere farget. Noen er sterkere farget i orange eller grønt.

Vevkjerringer puster med trakéer, slik som insekter, og ikke med boklunger som de fleste edderkopper. Hjertet er plassert i det første lange segmentet på beinet (femora). Derfor fortsetter beinet å bevege seg selv om vevkjerringen mister det. Dette kan vare noen minutter eller opptil en time. En regner med at dette er nyttig for vevkjerringer, som et middel for å komme seg bort fra farer, som angrep av rovdyr. Vevkjerringen som ikke beveger seg veldig raskt har dermed en mulighet å stikke seg bort og unnslippe.

Som andre edderkoppdyr har de en primitiv form for indre skjelett mellom tarmen og nervesystemet, en ansamling kompakt bindevev som danner et bruskaktig materiale som vokser i takt med dyret, og tjener som feste for visse muskelgrupper. Hos noen arter av vevkjerringer foregår det en kalsifisering av dette vevet.

Levevis[rediger | rediger kilde]

De fleste arter har en ettårig livssyklus. Om dagen er de som regel litt gjemt i vegetasjonen, men noen er dagaktive. De fleste arter er aktive i mørke (nattaktive).

Noen arter kan utsondre en ubehagelig duft dersom de blir skremt.

De fleste vevkjerringer har et allsidig kosthold, alt fra andre mindre dyr, plantedeler og sopp inngår i menyen. Noen arter lever også av døde dyr (råtnende kjøtt) og dyreavføring. De kan ikke spinne eller lage fangstnett. Maten kommer de tilfeldig over. For å spise kommer de kraftige kjevene til nytte. Men, de har ikke gift som edderkopper, og er derfor helt ufarlige.

Forplantning[rediger | rediger kilde]

Mange arter leddyr har indirekte overføring av sæden til hunnen, det vil si at hannen avsetter en sædpakke hunnen plukker opp. Men slik er det ikke hos vevkjerringer, de har direkte overføring av hannens sæd til hunnen (sammenkobling). For å få til dette har hannen utviklet en meget lang og fleksibel penis.

Hunnen legger egg. Noen arter har ynglepleie.

Mange navn på norsk[rediger | rediger kilde]

Vevkjerringer kan ha ulike navn i de norske dialektene, som spindelkjerringer, spinnkjerringer, langbein, kongero, kongle, langfot-kongle og kingelor. Noen kaller dem også stankelbein.

Systematisk inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger [1]. Norsk entomologisk forening har utgitt en rekke Insekttabeller. Dette er små og billige hefter som tar for seg enkelte små grupper av leddyr. Heftene har bestemmelsesnøkkel for å finne navn på de enkelte artene. Et av heftene tar for seg vevkjerringene (se kilde).

Vevkjerringer (Opiliones) deles vanligvis i fire delgrupper (underordener). De er nærmest i slekt med midder (Acari).

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]