Vertikal integrasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Diagram som viser horisontal og vertikal integrasjon

Vertikal integrasjon er et uttrykk innenfor mikroøkonomien som beskriver en type eierskap. Vertikalt integrerte virksomheter og bedrifter i en distribusjonskanal / produksjonskjede er samlet gjennom å ha en felles eier. Vanligvis vil hvert medlem av distribusjonskanalen/produksjonskjeden produsere forskjellige varer eller tjenester, som så sammenstilles til nytte for de involverte. Motsatsen er horisontal integrasjon. Vertikal integrasjon beskriver eierstrategier som fører store deler av en distribusjonskanal/produksjonskjede ikke bare inn under samme eierskap, men også inn i ett selskap.

Et eksempel på dette er om eieren av en bilfabrikk også kjøper opp egne underleverandører og distribusjonsnettet for bilsalg. I dette tilfellet er selskapene på forskjellig nivå i samme distribusjonskanal/produksjonskjede.

Vertikal integrasjon er en metode for å unngå såkalt «Hold-up problem». Et monopol etablert gjennom vertikal integrasjon blir kalt et vertikalt monopol.

Begrepet er brukt blant annet for å beskrive eierskapskonstellasjoner i dagspresse og kringkasting.[1] I dagligvarehandelen er vertikal integrasjon en åpen strategi, Reitangruppens kjøp av selskapet Norsk Kylling i mars 2011 annonseres med «REMA 1000 gjennomfører dermed sin strategi om vertikal integrering og eierskap i hele verdikjeden.»[2]

I den offentlige utredningen [3] om "Lov om samvirkeforetak" hevder Konkurransetilsynet med utgangspunkt i landbruksamvirkene at «I økonomisk forstand kan et samvirke karakteriseres ved vertikal integrasjon. I et salgssamvirke er det leverandørene som eier grossisten eller videreforedlingsbedriften. I et innkjøpssamvirke er det kundene som er integrert bakover i verdikjeden ved at de eier detaljisten og i noen tilfeller også grossisten de kjøper varer fra.»

Referanser[rediger | rediger kilde]