Vanntårn

Soppformet vanntårn i Malmö

Vanntårnets funksjon.
1. Pumpe
2. Vannbeholder
3. Forbrukere

Et vanntårn er et tårnformet byggverk med vannbeholder, tilknyttet et vannverk. Vannet oppbevares på et tilstrekkelig høydenivå til å holde et jevnt trykk i et vannforsyningssystem. Vanntårn er vanlige i flate landskap, mens lave høydebassenger, plassert på riktig sted, er tilstrekkelig for å oppnå det samme i kuperte landskap.

Vanntårn er ofte iøynefallende byggverk som fungerer som landemerker i landskapet. Arkitektonisk er vanntårn utformet svært forskjellige, mange fra 1800-tallet likner fyrtårn, mens flere fra 1900-tallets siste halvdel likner store sopper, og det finnes eksempler på vanntårn skulpturert som fersken. Flere eldre vanntårn i Europa er i dag tatt i bruk til andre formål. Mange (danske) vanntårn er fredet.

I Norge er det liten bruk av vanntårn. De som blir bygget i vår tid er øremerket til spesielle formål, som prosessindustri og til brannsikring av spesielle områder. Vanntårnet på Stura-anlegget i Øygarden er blitt et kjent landemerke i et ellers nokså lavt småkupert landskap.

Fysikken bak vanntårn [rediger]

Et vanntårn utnytter tyngdekraften til å lagre mekanisk potensiell energi til senere bruk. Et vannsystem basert på leveranser av vann fra vannkraner, er avhengig av at det er trykk i vannrørene. Trykket skal overføres flere kilometer fra vannverket og nå til de øverste etasjer i boligblokker. Trykket oppnåes vanligvis med pumper. På slutten av 1800-tallet og i første halvdel af 1900-tallet, hvor mange eksisterende vanntårn er fra, pumpet man fra vannverk ut til vanntårn som hadde egne pumper, som fikk vannet opp i tårnets vannbeholder. (Se illustrasjon.) Når vannet blir pumpet opp i tårnet, blir den kinetiske energi omdannet til potensiell energi, og den potensielle energi koster lite å bevare, motsatt et pumpesystem som ikke utnytter vanntårnets høyde til å bevare trykket. Påfyll av vanntårn er bare nødvendig ved lav påfyllingsgrad – og en kan til en viss grad velge når dette best kan skje ut fra når strøm til pumpen er rimeligst.

Vanntårn ved jernbane [rediger]

Vanntårn har vært brukt i stor utstrekninger på dampdrevne jernbaner for å sikre rask påfylling av vann i lokomotivets vannbeholder som gjerne rommet flere tonn med vann. Under rutemessige stasjonsopphold kunne lokomotivet få nødvendig etterfyllling med vann i løpet av få minutter. I områder med vann som var skadelig for dampkjelene, kunne vanntårn også brukes for å gi vannet tilsetningstoffer for å motvirke denne skadelige effekten.

Vanntårn ble normalt bygget som egne hus i to-tre etasjers høyde, med vanntanken øverst, og en ovn i første etasje for å sikre at vannet ikke frøs vinterstid. Mange av de første vanntårnene ble bygget av tre, og hadde da gjerne en kvadratisk grunnflate. Senere ble de oppført i tegl, gjerne pusset, og da både med kvadratisk grunnflate, men også med sirkulær grunnflate. Siden vanntårnet ofte var lett synlig fra publikumsdelen av stasjonen, ble det i en periode lagt vekt på den estetiske utformingen av vanntårene, Dette gjelder særlig tårn bygget i perioden 1890-1920.

De fleste vanntårnene ved norske jernbaner er i dag revet siden behovet for de falt bort med opphøret av dampdriften på 1960-tallet. Noen står igjen og noen av dem er også fredet. Av gjenstående vanntårn kan nevnes Styrken, Lillehammer, Bjorli, Marienborg, Katterat, Skotterud, Jømna, Krøderen, Flikkeid, Simonstad, Bøylestad, Rise og Nelaug.

På mange stasjoner var det vannstendere i stedet eller i tillegg til vanntårnet, for å forsyne damplokene med vann. Disse fikk vann enten fra et vanntårn på stasjonen, fra eget basseng, eller fra kommunalt vannverk med tilstrekkelig kapasitet.