Vannressurser

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mennesker har behov for rent ferskvann.
Nesten alt vann på Jorden, 97 %, kan ikke drikkes ettersom det er saltvann.

Vannressurser er vannkilder som er nyttige eller mulig nyttig for mennesker. Bruk av vann omfatter bruk for jordbruket, industrien, husholdningen, rekreasjonen og for miljøet. Bortimot alle disse menneskelige aktivitetene krever ferskvann.

97 prosent av jordens vann er saltvann, noe som gir kun 3 prosent som ferskvann. Av det siste er bortimot to-tredjedeler frosset ned i isbreer og isskall i polare områder.[1] Det gjenværende ferskvannet som ikke er frosset ned er grunnvann, hvor kun en liten fraksjon er tilgjengelig over jorden eller i luften.[2]

Ferskvann er en fornybar ressurs, dog er verdens tilgang på rent ferskvann i økende grad minskende. Etterspørselen etter vann har allerede oversteget tilgangen i mange deler av verden og etterhvert som verdens befolkning fortsetter å øke, vil også behovet på ferskvann øke. Forståelse på den globale viktigheten av å bevare vann for økosystemer har i senere tid, i løpet av 1900-tallet, som stadig viktigere etterhvert som mer enn halvparten av verdens våtlandsområder har gått tapt samme med deres verdifulle miljømessige tjenester. Biologisk mangfold og økosystemer bestående av ferskvann er for tiden minskende hurtigere enn sjø- eller land-økosystemer.[3] Rammeverket for å fordele vannressurser til de som har behov for vann (der hvor slike rammeverk eksisterer) er kjent som vannrettigheter.

Vann som ressurs[rediger | rediger kilde]

Bare 2,8 prosent av jordklodens totale vannmengde er ferskvann i form av grunnvann, innsjøer, elver, myrer og atmosfærisk vanndamp. Det meste av dette er grunnvann (0,77 prosent) som har en gjennomsnittlig fornyelsestid på 300 år.

  • Total nedbørmengde over jordens landområder tilsvarer ca. 100 000 km³ (kubikk-kilometer) per år. Av dette forsvinner ca. 65 prosent opp i luften via fordampning og plantenes transpirasjon (til sammen kalt evapotranspirasjon). Resten, ca. 35 000 km³ , representerer avrenning til elver og bekker. Men evapotranspirasjonen, eller «vanntapet», varierer sterkt på kloden vår. I Norge er den bare på ca. 15 prosent, mens den i Afrika utgjør hele 80 prosent.
  • Dersom tilgangen på fornybare vannkilder er under 1000 m³ per person i året, er vann en stressfaktor. På verdensbasis sank vanntilførselen per innbygger med en tredjedel i perioden 1970–92 på grunn av en befolkningstilvekst på 1,8 milliarder og fordi vannforbruket per innbygger steg i en del områder. 26 land hadde i 1992 mindre enn 1000 m³ vann per person i året. Dette gjaldt særlig land i Nord-Afrika og Midtøsten, men også land som Belgia, Nederland og Singapore. Prognosen for 2025 er at de fornybare vannressursene vil gå ned med en fjerdedel målt per capita i forhold til i dag. Tre milliarder mennesker vil lide av vannmangel hvis intet gjøres.
  • For å opprettholde en passende livskvalitet er det antatt at et menneske daglig bør ha rundt 80 liter vann. Men virkeligheten er en annen: I Madagaskar var gjennomsnittsforbruket tidlig på 1990-tallet 5,4 liter, i USA over 500 liter.
En grafisk distribusjon av lokaliseringen av vannressurser på Jorden.

Ferskvann har mange bruksområder:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Earth's water distribution». United States Geological Survey.
  2. ^ «Scientific Facts on Water: State of the Resource». Nettstedet GreenFacts.
  3. ^ Hoekstra, A.Y. 2006: The Global Dimension of Water Governance: Nine Reasons for Global Arrangements in Order to Cope with Local Problems (PDF). Value of Water Research Report Series No. 20 UNESCO-IHE Institute for Water Education.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]