Vanlig vingenøtt

Vanlig vingenøtt
	Nomenklatur
	Pterocarya fraxinifolia; (Lam.) Spach
	Populærnavn
	vanlig vingenøtt, ; vingevalnøtt
	Hører til
	vingenøtt, ; valnøttfamilien, ; Fagales
	Miljøvern
	IUCNs rødliste:
	ver 3.1 VU - Sårbar VU — Sårbar
	Økologi
Habitat:	fuktig skog
Utbredelse:	Sørvest-Asia

Vanlig vingenøtt (Pterocarya fraxinifolia) er et løvfellende tre i valnøttfamilien.

Den blir opptil 25 m høy og har enten en kort stamme med buede greiner videre oppover, eller flere stammer. Barken er matt grå med ribber. Vinterknoppene er uten skjell. Bladene er spredte, finnete og inntil 60 cm lange. Hannraklene er tykke, gule og 5–12 cm lange. Hunnraklene er 10–15 cm, og blomstene har rosa arr. Frukten er en nøtt omgitt av en sirkelrund vinge.^[2]

Vanlig vingenøtt vokser i de artsrike euxino-hyrkanske skogene ved sørbreddene av Svartehavet og Det kaspiske hav. Her finnes den på fuktige steder i lavlandet sammen med svartor, påfuglbusk (Parrotia persica), Zelkova carpinifolia, Acer velutinum, agnbøk og ask. Utbredelsen omfatter nordlige Anatolia, Transkaukasia og den iranske kysten mot Det kaspiske hav. Det finnes også små, isolerte bestander i de iranske Zagrosfjellene og ved İskenderunbukta i sørøstlige Tyrkia.^[3]^[4]

Pterocarya fraxinifolia, eller nære slektninger var vanlig i Europa fra miocen til midtre pleistocen.^[3] På Island er vingenøtt av europeisk type funnet i lag fra yngre miocen for 9–6 millioner år siden.^[5] Pollen fra vingenøtt er funnet i avsetninger fra Holstein-mellomistiden i Polen, Tyskland, Danmark, Nederland og England. Tett skog dominert av dette treslaget dekket landskapet rundt Riano Romano nær Roma for omtrent 300 000 år siden. De yngste italienske funnene er fra isotoptrinn 7. I forrige mellomistid, eem, var arten helt borte fra Europa.^[6]^[7]^[8]^[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ S. Bétrisey, Y. Song, H. Yousefzadeh og G. Kozlowski (2019). «Caucasian wingnut, Pterocarya fraxinifolia». The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T66815986A66816002. doi:10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T66815986A66816002.en.
^ A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 191. ISBN 82-10-01282-7.
^ ^a ^b H. Akhani og M. Salimian (2003). «An extant disjunct stand of Pterocarya fraxinifolia (Juglandaceae) in the central Zagros Mountains, W Iran» (PDF). Willdenowia. 33: 113–120. ISSN 0511-9618.
^ D. Biltekin m.fl. (2015). «Anatolia: a long-time plant refuge area documented by pollen records over the last 23 Million years». Review of Palaeobotany and Palynology. 215: 1–22. ISSN 0034-6667. doi:10.1016/j.revpalbo.2014.12.004.
^ T. Denk, F. Grímsson og Z. Kvaček (2005). «The Miocene floras of Iceland and their significance for late Cainozoic North Atlantic biogeography». Botanical Journal of the Linnean Society. 149 (4): 369–417. ISSN 1095-8339. doi:10.1111/j.1095-8339.2005.00441.x.
^ C. Turner (1975). «The correlation and duration of Middle Pleistocene interglacial periods in Northwest Europe». I K.W. Butzer og G.L. Isaac. After the Australopithecines: Stratigraphy, Ecology and Culture Change in the Middle Pleistocene. Walter de Gruyter. s. 282. ISBN 9783110878837.
^ M. Follieri og D. Magri (2001). «Middle and Upper Pleistocene natural environment in the Roman area: climate, vegetation and landscape». I G. Cavarretta, P. Gioia, M. Mussi og M.R. Palombo. La Terra degli Elefanti: The World of Elephants. Roma: Consiglio Nazionale delle Ricerche. s. 43–47. ISBN 88-8080-025-6.
^ P. Corrado og D. Magri (2011). «A late Early Pleistocene pollen record from Fontana Ranuccio (central Italy)». Journal of Quaternary Science. 26 (3): 335–344. Bibcode:2011JQS....26..335C. ISSN 1099-1417. doi:10.1002/jqs.1459.
^ E. Dahl og J. Birks (2007). The Phytogeography of Northern Europe: British Isles, Fennoscandia, and Adjacent Areas. Cambridge University Press. s. 28. ISBN 978-0-521-03559-0.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Vanlig vingenøtt i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Vanlig vingenøtt hos Dyntaxa
(en) Vanlig vingenøtt hos NCBI
(en) Vanlig vingenøtt hos The International Plant Names Index
(en) Vanlig vingenøtt hos Tropicos
(en) Kategori:Pterocarya fraxinifolia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Pterocarya fraxinifolia – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Pterocarya fraxinifolia – detaljert informasjon på Wikispecies

Stamme
Bark
Knopper
Bladverk
Rakler
Fruktstander

[iucn-1] S. Bétrisey, Y. Song, H. Yousefzadeh og G. Kozlowski (2019). «Caucasian wingnut, Pterocarya fraxinifolia». The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T66815986A66816002. doi:10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T66815986A66816002.en.

[2] A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 191. ISBN 82-10-01282-7.

[akh-3] H. Akhani og M. Salimian (2003). «An extant disjunct stand of Pterocarya fraxinifolia (Juglandaceae) in the central Zagros Mountains, W Iran» (PDF). Willdenowia. 33: 113–120. ISSN 0511-9618.

[4] D. Biltekin m.fl. (2015). «Anatolia: a long-time plant refuge area documented by pollen records over the last 23 Million years». Review of Palaeobotany and Palynology. 215: 1–22. ISSN 0034-6667. doi:10.1016/j.revpalbo.2014.12.004.

[5] T. Denk, F. Grímsson og Z. Kvaček (2005). «The Miocene floras of Iceland and their significance for late Cainozoic North Atlantic biogeography». Botanical Journal of the Linnean Society. 149 (4): 369–417. ISSN 1095-8339. doi:10.1111/j.1095-8339.2005.00441.x.

[6] C. Turner (1975). «The correlation and duration of Middle Pleistocene interglacial periods in Northwest Europe». I K.W. Butzer og G.L. Isaac. After the Australopithecines: Stratigraphy, Ecology and Culture Change in the Middle Pleistocene. Walter de Gruyter. s. 282. ISBN 9783110878837.

[7] M. Follieri og D. Magri (2001). «Middle and Upper Pleistocene natural environment in the Roman area: climate, vegetation and landscape». I G. Cavarretta, P. Gioia, M. Mussi og M.R. Palombo. La Terra degli Elefanti: The World of Elephants. Roma: Consiglio Nazionale delle Ricerche. s. 43–47. ISBN 88-8080-025-6.

[8] P. Corrado og D. Magri (2011). «A late Early Pleistocene pollen record from Fontana Ranuccio (central Italy)». Journal of Quaternary Science. 26 (3): 335–344. Bibcode:2011JQS....26..335C. ISSN 1099-1417. doi:10.1002/jqs.1459.

[9] E. Dahl og J. Birks (2007). The Phytogeography of Northern Europe: British Isles, Fennoscandia, and Adjacent Areas. Cambridge University Press. s. 28. ISBN 978-0-521-03559-0.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]