Van der Waalske krefter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Van der Waalske krefter er en samlebetegnelse på alle krefter som virker mellom elektrisk nøytrale molekyler. Disse kreftene er mye svakere enn kjemiske bindinger, men har likevel stor betydning. Kreftene er oppkalt etter den nederlandske fysikeren Johannes Diderik van der Waals.

Årsak til kreftene[rediger | rediger kilde]

Det er tre ulike, men beslektede fenomener, som ligger bak de van der Waalske kreftene:

Dipol-dipolbindinger[rediger | rediger kilde]

Molekyler der tyngdepunktet for den negative og positive ladningen ikke faller sammen, kalles permanente dipoler. Elektronene i molekylet utgjør den negative ladningen, og atomkjernene den positive ladningen. Molekyler som består av to like atomer er ikke permanente dipoler. Dersom molekylet består av to ulike atomer, kan en få en forskyving av elektronene i molekylet, fordi hvert atom forsøker å oppnå edelgasskonfigurasjon.

I molekyler med flere enn to atomer er det ikke bare polariteten i bindingen som bestemmer dipoldannelsen, men også symmetrien i molekylet. Vannmolekylet (H2O) er for eksempel en permanent dipol fordi vinkelen mellom de to O-H-bindingene er ca. 104°.

Permanente dipoler vil tiltrekke hverandre i noen orienteringer, og frastøte hverandre i andre.

Polarisering[rediger | rediger kilde]

Dersom en permanent dipol kommer i nærheten av et annet molekyl, vil dette molekylet bli polarisert. Det vil si at ladningsfordelingen i molekylet forskyves. På denne måten kan et upolart molekyl bli en indusert dipol. Det er lettest å indusere dipolmoment i atomer med mange elektroner.

Londonkrefter[rediger | rediger kilde]

På bakgrunn av dette skulle en tro at det ikke finnes krefter mellom upolare edelgassmolekyler. Likevel kondenserer de når temperaturen blir lav nok. Den tysk-amerikanske fysikeren Fritz London foreslo i 1930 at det også finnes dipol-dipolkrefter mellom upolare molekyler. Elektronene er ikke i ro, og av og til er ladningsfordelingen usymmetrisk slik at molekylet blir en dipol, noe som igjen kan indusere dipolmoment i nabomolekyler. Denne kraften kalles Londonkraft.

Eksempler[rediger | rediger kilde]

Ekstern lenke[rediger | rediger kilde]