Valéry Giscard d'Estaing

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Valéry Giscard d'Estaing
Valéry Giscard d'Estaing
Født 2. februar 1926 (88 år)
Tyskland Koblenz i Tyskland
Ektefelle Anne-Aymone Sauvage de Brantes
Parti Union pour la Démocratie Française
Union pour un Mouvement Populaire (siden 2002)
Frankrikes president
19741981
Forgjenger Georges Pompidou
Etterfølger François Mitterrand

Valéry Marie René Georges Giscard d'Estaing (født 2. februar 1926 i Koblenz, Tyskland) er en fransk politiker. Han var Frankrikes president fra 1974 til 1981 og medlem av det høyreliberale partiet Union pour la Démocratie Française (UDF). Han er fortsatt aktiv og har siden 1986 vært medlem av Conseil constitutionnel, som fungerer som Frankrikes grunnlovsdomstol. Han fikk i 2003 Karlsprisen i Aachen for sitt arbeid for Europasaken.[1] I 2003 ble han også medlem av Académie française (16. stol).

Opphav og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Valéry Giscard d'Estaing ble født i Koblenz mens Rhinland var under fransk okkupasjon. Hans far, Jean Edmond Lucien Giscard d'Estaing (1894–1982) var en høyere embedsmann i den franske administrasjonen. Også i familien til hans mor May Giscard d'Estaing, født Bardoux var det en lang tradisjon til å tjene i embedsverket. Som 17-åring ble han medlem av Résistance, den franske motstandsbevegelsen mens han ennå var skoleelev i Clermont-Ferrand , som 18-åring ble han soldat i sluttfasen av den andre verdenskrigen.

Etter krigen avsluttet han sin skoleutdannelse og begynte studiene. Dette ble fulgt av et år som lærer på en skole i Montréal i Canada (1948). Han ble tatt opp i det franske eliteuniversitetet for administrasjon, École nationale d'administration og ble uteksaminert 1952. Samme år giftet han seg med Anne-Aymone Sauvage de Brantes som han fikk fire barn med: Valérie-Anne (1953), Henri (1956), Louis (1958) og Jacinthe (1960).

Karriere til 1974[rediger | rediger kilde]

Han startet sin karriere i de sentrale skattemyndighetene, Inspection générale des finances etter avsluttet utdannelse. Allerede 1954 (28 år gammel) blir han her direktør og assosiert til regjeringssjefens kabinett. I 1956 gir han opp denne karrieren for å bli representant i Frankrikes nasjonalforsamling for departementet Puy-de-Dôme (som sin bestefar). Han var finansstatssekretær i 1959-1962.

I 1962, mens han var kandidat for statsrådsposten for økonomi og finans, brøt hans parti National Centre of Independents and Peasants (CNIP) med gaullistene. D'Estaing nektet å gå av og grunnla sin egen parti, Républicains indépendants (RI) som gikk 1978 opp i UDF. Han måtte forlate statsrådsposten i 1966 på grunn av dalende popularitet. Han fortsatte videre som et sentralt medlem i nasjonalforsamlingen. Han jobbet mot presidenten, Charles de Gaulle som var i d'Estaing øyner for skeptisk mot den europeiske samlingen, konkret innlemmelsen av Storbritannia i Det europeiske økonomiske fellesskap. Dessuten var d'Estaing mot en reform av de franske regionene i 1969. De Gaulle hadde knyttet sin stilling til referendumet om dette og gikk av etter at det falt gjennom.

I det påfølgende presidentvalget støttet d'Estaing og hans parti Georges Pompidou. Etter hans seier ble d'Estaing igjen statsråd for økonomi og finans. I 1974 døde Pompidou uventet. D'Estaing ble presidentkandidat og klarte ikke bare å få støtte fra sentrumspartiene, men også fra Gaullistene. Disse ville forhindre at venstresidens kandidat François Mitterrand ble valgt. D'Estaing vant med 50,81 % og ble i mai 1974 Frankrikes president, 48 år gammel.

President 1974-1981[rediger | rediger kilde]

Presidentskapet hans hadde å kjempe med økonomiske nedgangstider etter oljekrisen som førte til inflasjon, høy arbeidsløshet og sosial uro. På den andre siden klarte han å gjennomføre flere reformer som moderniserte Frankrike, blant annet en ny abortlov, en skilsmissereform og senket myndighetsalder fra 21 til 18 år. Også utbyggingen av høyhastighetstognettet TGV ble startet under ham.

Han gjorde gaullisten Jacques Chirac til sin premierminister, etter uoverensstemmelser mellom de to ble Raymond Barre hans premier.

Valéry Giscard d'Estaing i 1979 med Helmut Schmidt, Jimmy Carter og James CallaghanGuadeloupe

Utenrikspolitisk var den europeiske integrasjonen sentral for d'Estaing. Han var med å grunnlegge det europeiske monetære system, som ledet til Euroen. Også opprettelsen av Europaparlamentet skjedde i hans tid som president. Han samarbeidet tett med den tyske forbundskansleren Helmut Schmidt som han også ble personlig venn med utover deres perioder som regjeringssjefer. I 1975, inviterte han regjeringssjefene fra Vest-Tyskland, Italia, Japan, Storbritannia og de Forente Stater til et møte i Rambouillet for å grunnlegge G6 (senere G8, med Canada og Russland), en koalisjon av de økonomisk ledende stater.

Han fortsatte å forsvare Frankrikes særstilling internasjonalt. Ovenfor de tidligere franske koloniene var hans politikk til dels kontroversiell, særlig Frankrikes engasjement i krisen i den sentralafrikanske republikk i slutten av 1970-tallet er omdiskutert, selv om d'Estaing til slutt hjalp å fjerne diktatoren Jean-Bedel Bokassa. Bokassa hadde tidligere gitt d'Estaing diamanter i personlig gave, noe som utøste en skandale i Frankrike i 1981 og skadet hans omdømme betydelig. Det var med på å føre til at han tapte presidentvalget dette året mot François Mitterrand.

Etter 1981[rediger | rediger kilde]

Valéry Giscard d'Estaing og den italienske presidenten Giorgio Napolitano, 20. juni 2006

Etter tapet trakk han seg midlertidig tilbake fra politikken. I 1984 ble han igjen valgt til parlamentsmedlem. Han engasjerte seg ikke særlig i den nasjonale politikken, men heller regionalt og europeisk. Han var representant i Europaparlamentet 1989-1993 og leder for Europabevegelsen fra 1989 til 1997. Han ble valgt til president for den europeiske konvent 2001. Her var han med å utarbeide et forslag til en europeisk grunnlov, fremlagt 2003. Fortsatt er han en ønsket foredragsholder for Europasaken.

Regionalt var han leder for regionalrådet for Auvergne fra 1986 til 2004 da han tapte valget. Han var også i en periode leder i partiet UDF (1988–1996). Det var i denne perioden flere muligheter for en comeback i nasjonalpolitikken som ikke realiserte seg.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]