Vårknipa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Vårknipa er tida på slutten av vinteren, da vinterforrådet er i ferd med å ta slutt, men vekstsesongen ennå ikke er begynt.

I tidligere tider ble alt vinterfór og matforråd dyrket på den enkelte gården, og vårknipa kunne være en vanskelig tid hvis vinteren varte lenger enn vanlig, eller hvis høsten året før hadde vært dårlig. For å komme gjennom vårknipa ble det ofte brukt utradisjonelle metoder, som å blande bark i brødet og mose i grøten.

Det siste høyet på låven kunne bli blandet med mose, tang, lauv, bjørkeris, halm og endog hestemøkk. Bruk av blant annet bjørkenkopper, rognebark, røsslyng og blåbærlyng som nødfôr til husdyra i vårknipa er dokumentert i det stor norske etnobotaniske oppslagsverket Planter og tradisjon.[1]

Uttrykket brukes i dag også om matsituasjonen for ville dyr, som også kan befinne seg i en vanskelig matsituasjon på slutten av vinteren.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Høeg, Ove Arbo (1975). Planter og tradisjon - floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973. Oslo: Universitetsforlaget. s. 101. ISBN 8200089304. «Ein slo også lyng av og til om våren når vårknipa var som verst» 
  2. ^ Grimen, Bjørn (10. mars 2010). «Svaner bukket under i vårknipa». Nrk Rogaland. «Sangsvanene tåler masse kulde, bare de får mat. Nå har de ikke fått mat og de har vaklet rundt her og dødd i store mender, sier Dagestad.»