Utilitarisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Utilitarismen er en moralfilosofi, en filosofi for moralske problemstillinger, som prøver å formulere etiske og sosiale problemstillinger på en slik måte at det tilfredsstiller empiriske krav. Det var en etikk som sprang ut av forsøkene på å reformere samfunnet på 1800-tallet, man så handlinger utfra deres konsekvenser, ikke som følge av en nåværende etikk. Det var en konsekvensetikk. Det vil si at om man skulle dømme en drapsmann, måtte det være på grunn av konsekvensene av drapet han gjorde, ikke av den direkte handlingen.
Jeremy Bentham var en av grunnleggerne til utilitarismen. Han lanserte det utilitariske prinsipp:
Det gode er det som gir lykke til mest mulig mennesker.
Utilitarismens tre punkter. For å oppsummere Utilitarismen i tre punkter:
- Hva som avgjør om en handling eller en beslutning fra et moralsk synspunkt er god eller ikke, er hvilke konsekvenser den har.
- Det er viktig når vi skal vurdere konsekvensene som dårlige eller ikke, at man tar med i hvilken grad av lykke eller ulykke det medfører.
- Når vi skal vurdere summen av lykke eller ulykke så teller alle sansende, levende vesener likt.
Utilitarisme er en etisk teori som ble skapt av de engelske filosofene Jeremy Bentham og John Stuart Mill, men man kan finne lignende tanker allerede i antikkens Hellas. Utilitarismen er en slags kollektivistisk hedonisme: målet er å oppnå nytelse, ikke for det individ som handler, men for gruppen som helhet - the good is the greatest happiness for the greatest number. I denne teorien snakker man ikke om nytelse, men bruker heller ordet velvære.
En utilitarianist vil spørre seg selv: «Hvilket valg vil føre til størst velvære for flest mulig mennesker?» Den handlende skal dermed ikke ta utgangspunkt i den fordel eller nytte eller nytelse han selv oppnår ved handlingen, men i hva som medfører øket velvære for gruppen - og gruppen kan være familien, rasen, klassen eller hele befolkningen i landet.
Utilitarisme finnes i to varianter: handlings-utilitarisme og regel-utilitarisme. Handlings-utilitarisme går ut på at enhver handling skal vurderes ut ifra i hvilken grad den fremmer gruppens velvære, mens regel-utilitarisme går ut på at man skal følge de regler som er slik at de - dersom de blir fulgt av alle - vil føre til størst mulig totalt velvære. Et eksempel på en slik regel vil være et forbud mot å lyve. Hvis man ikke kan stole på det meste av det folk sier, er dette opplagt uheldig. Den totale velvære vil derfor øke hvis alle alltid er sannferdige. Skulle man føle seg fristet til å lyve, vil altså regel-utilitarismen sette et moralsk forbud mot dette.
Det er praktisk talt ingen som idag forsvarer handlings-utilitarisme. Hovedgrunnen er at den medfører at man for eksempel kan straffe uskyldige personer dersom dette medfører at det totale velvære i samfunnet øker. Et eksempel på dette vil være en situasjon i en by hvor en forbryter herjer. Folk er redde for å gå ut av frykt for å bli overfalt. Dersom myndighetene i en slik situasjon arresterer en uskyldig person og straffer ham, vil folk igjen kunne leve et normalt liv - de vil tro at den skyldige nå er tatt og at faren er over. På denne måten vil man kunne øke velværet ved å straffe en som er uskyldig. De fleste forstår at det er umoralsk å «rette baker for smed», og et moralsystem som tillater dette må være feilaktig. Denne formen for utilitarisme har derfor liten oppslutning.
Men også regel-utilitarisme har svakheter. Utilitarismen vurderer alt i forhold til konsekvenser, ikke i forhold til normer som f.eks. rettferdighet. Dersom en forbryter blir straffet i et utilitaristisk samfunn, er det kun av preventive hensyn, rettferdighetsvurderinger - at forbrytere fortjener å bli straffet - kommer ikke inn i bildet.
Denne filosofirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
