Utforskning av Io

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Maleri som illustrerer Galileo-sonden under en forbiflyvning av Io

Utforskningen av Io, Jupiters tredje største måne, begynte med oppdagelsen i 1610 og fortsetter den dag i dag med jordbaserte observasjoner og besøk av romsonder som befinner seg i det jovianske[N 1] systemet. Den italienske astronomen Galileo Galilei var den første til å registrere en observasjon av Io den 8. januar 1610 selv om Simon Marius også kan ha observert Io rundt samme tid. Ved hjelp av Keplers lover for planetenes bevegelser og lysets hastighet bidro observasjoner av Io og de andre galileiske månene til kartmakere og landmålere kunne gjøre målinger av lengdegrader på 1800-tallet.[S 1] Basert på efemerider produsert av astronomen Giovanni Cassini og andre utarbeidet Pierre-Simon Laplace en matematisk teori for å forklare den resonante banen til tre av Jupiters måner – Io, Europa og Ganymedes.[S 1] Denne resonansen ble senere funnet å ha en stor effekt på geologien til de tre månene. Forbedret teknologi på teleskopene mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet gjorde det mulig for astronomer å se storskala overflateformasjoner på Io og å anslå diameteren, massen og sammensetning av overflaten. På 1960-tallet ble den tidligere ukjente effekten på Jupiters magnetfelt også oppdaget.[S 1]

Noter og referanser[rediger | rediger kilde]

Noter
  1. ^ Joviansk er adjektivformen for guden Jupiter eller planeten Jupiter
Sidehenvisninger
  1. ^ a b c Cruikshank (2007), s. 5–33

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Cruikshank, D.P.; Nelson, R.M. (2007). Io after Galileo (red. Lopes, R.M.C.; Spencer, J.R.). Springer-Praxis (engelsk). ISBN 3-540-34681-3.

Se også[rediger | rediger kilde]

astronomistubbDenne astronomirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.