Uten feste

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Uten feste
orig. The Misfits
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Regissør John Huston
Produsent Frank E. Taylor
Manus Arthur Miller
Medvirkende
Musikk Alex North
Klipp George Tomasini
Filmselskap United Artists
Utgitt
  • 1. februar 1961 (1961-02-01) (USA)
Lengde 124 min
Budsjett 3 955 000 USD

Uten feste (originaltittel: The Misfits) er et amerikansk westerndrama fra 1961, regissert av John Huston og produsert av Seven Arts Productions. I hovedrollene spiller Clark Gable, Marilyn Monroe, Montgomery Clift, Thelma Ritter og Eli Wallach. Filmen handler om en gruppe mennesker som har problemer med å komme videre i livet. Manus er skrevet av Arthur Miller.

Filmen, som ble den siste både for Gable og Monroe, fikk middelmådige kritikker og ble ingen kommersiell suksess.

Handling[rediger | rediger kilde]

Marilyn Monroe i Uten feste.

Handlingen foregår i Reno. Roslyn Taber har nylig blitt skilt og er deprimert og usikker på hva hun skal gjøre videre med livet. Hun og venninnen Isabelle Steers møter tilfeldigvis den aldrende cowboyen Gay Langland, og hans venn, piloten Guido, og blir invitert med til Guidos hus. Guido forteller at huset ble bygget til hans kone, men etter at hun døde har han ikke orket å bygge det ferdig. Gay og Roslyn bestemmer seg for å bo i huset en periode, og utvikler et nært forhold.

En dag reiser de til byen, sammen med Isabelle og Guido, der de møter Perce Howland som risikerer livet på rodeo fordi han ikke har noe bedre å ta seg til. De tre mennene bestemmer seg for å fange inn noen mustanger som de kan selge for å tjene penger. Roslyn blir med, men da hun får vite at hestene skal selges til slakt for å bli hundemat blir hun rasende. Ettersom hestene blir fanget inn blir hun mer og mer fortvilet. Til slutt innser Gay at det ikke er riktig det de driver på med, og slipper hestene løs igjen. I gamle dager da han fanget inn hester, ble de brukt som ridehester, men tidene hadde forandret seg. Gay og Roslyn kjører bort derfra og bestemmer seg for følge stjernene.

Rolleinnehavere[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og produksjon[rediger | rediger kilde]

Arthur Miller skrev manus til filmen som en kjærlighetsgave til sin kone, Marilyn Monroe. Monroe var misfornøyd med manuset og klagde at «han kunne skrevet hva som helst til meg, men kom med dette. Hvis det er slik han ser på meg, vel, da er ikke jeg noe for han og han er ikke noe for meg».[1]

Regissøren John Huston ville opprinnelig ha Robert Mitchum i rollen som Gay Langland, men da han takket nei, gikk rollen til Clark Gable. Da Mitchum fikk vite dette advarte han Huston om Gables dårlige helse og høye alder.[2]

Scenene skulle spilles inn i kronologisk rekkefølge, noe som var dyrt, men ville gi skuespillerne bedre mulighet til å konsentrere seg om rollefigurenes utvikling. Den skulle også filmes i svart-hvitt for å sette fokus på intimiteten og det menneskelige i handlingen.[3] Det var stor interesse for filmen, og Magnum Photos fikk de eksklusive rettighetene til å ta bilder under innspillingen.[3]

Innspillingen av filmen begynte i juli 1960. Monroe hadde nylig fullført innspillingen av Hurra for kjærligheten!, og var både fysisk og psykisk utslitt.[4] Hun var ofte syk og ute av stand til å jobbe, og hadde også et høyt forbruk av sovemedisiner og alkohol.[5] På et tidspunkt under innspillingen klaget kameramannen: «Jeg kan ikke fokusere på øynene hennes. Det er ingen steder å fokusere.»[6] Huston ble bekymret for henne og fryktet at dersom hun fortsatte innspillingen i en så dårlig forfatning kunne hun dø.[7] Han bønnfalte Miller om å hjelpe henne til å slutte med sovemedisinene.[8] Susan Strasberg besøkte settet og beskrev senere Monroe som «dødelig skadet på en eller annen måte».[9] Monroe hadde også store problemer med å huske replikkene sine, og forsøkte å løse dette ved å improvisere. Hverken Huston eller Miller ville tillate dette.[10] De ville heller ikke godkjenne forslagene hennes til endringer i manus.[8]

I august ble Monroe i all hast innlagt på sykehus der hun ble i ti dager. Pressen rapporterte at hun hadde vært døden nær, til tross for at grunnen til innleggelsen ikke ble gjort kjent.[11] Louella Parsons skrev i avisspalten sin at Monroe var «en veldig syk jente, mye sykere enn tidligere var antatt», og avslørte at hun ble behandlet av en psykiater.[11] Monroe returnerte til Nevada og fullførte innspillingen av filmen, men var fiendtlig innstilt mot Miller og pressen omtalte offentlige krangler mellom dem.[5] Monroe mistenkte at alle som var assosiert med Miller var imot henne, og dette inkluderte Huston, produsenten Frank E. Taylor og motspiller Eli Wallach.[12][13] Hun kom imidlertid godt overens med Gable, som aldri klaget over oppførselen hennes og som hun mente forstod henne.[13] I tillegg fikk hun forståelse fra Montgomery Clift som hun omtalte som sin «bror».[14]

Innspillingen av filmen viste seg å bli en prøvelse for skuespillerne. I tillegg til Monroes innleggelse hadde Montgomery Clift ofte vært ute av stand til å jobbe grunnet sykdom og Thelma Ritter ble innlagt på sykehus grunnet utmattelse. Den aldrende Gable hadde også insistert på å spille inn sine egne stunts, som blant annet inkluderte å bli dradd etter en kamerabil i fart.[15] Han klaget over at han følte seg uvel, og deltok ikke på festen som markerte at filmingen var avsluttet.[16]

United Artists-sjefen Max E. Youngstein fikk se en tidlig versjon av filmen, men var ikke fornøyd med resultatet. Huston, Miller og Taylor bestemte seg derfor for å spille inn flere av scenene på nytt. Gable, som hadde rett til å godkjenne manuset, protesterte imidlertid på dette.[17] Dette førte til at innspillingen var fullført 4. november 1960, 40 dager over tidsplanen. Den totale produksjonskostnaden kom på 3 955 000 dollar, og filmen var den hittil dyreste som var filmet i svart-hvitt.[1]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Dagen etter at innspillingen av filmen var fullført fikk Gable et hjerteinfarkt og døde 16. november 1960, 59 år gammel.[18] Gables enke, Kay, uttalte til Louella Parsons at det hadde vært den «endeløse ventingen» på settet som hadde ført til hans død. Selv om hun ikke nevnte Monroe ble hun likevel anklaget for å ha vært ansvarlig for Gables død.[19] Hun deltok likevel i dåpen til Gables sønn, John Clark Gable, etter å ha blitt invitert av Kay Gable.[20] Under to år senere døde Monroe av en overdose sovemedisin, 36 år gammel. Clift døde fire år etter at innspillingen var ferdig av et hjerteinfarkt, 45 år gammel.

Miller giftet seg med Inge Morath, en av Magnum Photos-fotografene, i 1962 og var gift med henne frem til hennes død i 2002.

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

På grunn av at Huston filmet scenene i kronologisk rekkefølge, fikk Gable muligheten til å se en tidlig versjon av filmen før han døde, og mente at det var hans beste rolleprestasjon siden Tatt av vinden (1939).[7] Filmen fikk imidlertid middelmådige kritikker, og ble ingen kommersiell suksess, selv om noen hyllet Monroe og Gable for deres innsats.[21] Variety lot seg begeistre så veldig mye. Anmelderen påpekte av historien var for kompleks og hadde altfor mange nyanser til å appellere til den vanlige publikummer. Ifølge anmelderen var tempoet og fremdriften i filmen meget ujevn og utviklingen av rollefigurere svært hakkete. Spesielt rollen til Ritter ble brukt som et eksempel på dette, der hun både virker unødvendig, men også plutselig blir «forlatt» underveis i historien.[22]

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

År Pristittel Kategori Nominert Resultat
1962 Directors Guild of America Award Beste filmregissør John Huston Nominert
1993 Genesis Award Beste klassiske film Vant

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Riese, Randall; Hitchens, Neal (1988). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. s. 333. ISBN 978-0517650752. 
  2. ^ Zentner, Joe. «The Filming of an Unsettling Desert Classic». DesertUSA. 
  3. ^ a b Arnold, Eve (2005). Marilyn Monroe. Harry N. Abrams, Inc. s. 71. ISBN 978-0810959330. 
  4. ^ Morgan, Michelle (2007). Marilyn Monroe: Private and Undisclosed. Constable. s. 223. ISBN 978-1845295240. 
  5. ^ a b Summers, Anthony (1985). Goddess: The Secret Lives Of Marilyn Monroe. MacMillan. s. 192. ISBN 978-0026154604. 
  6. ^ Morgan, Michelle (2007). Marilyn Monroe: Private and Undisclosed. Constable. s. 224. ISBN 978-1845295240. 
  7. ^ a b Morgan, Michelle (2007). Marilyn Monroe: Private and Undisclosed. Constable. s. 227. ISBN 978-1845295240. 
  8. ^ a b Strasberg, Susan (1992). Marilyn and Me: Sisters, Rivals, Friends. Doubleday & Co. s. 171. ISBN 978-0385403306. 
  9. ^ Strasberg, Susan (1992). Marilyn and Me: Sisters, Rivals, Friends. Doubleday & Co. s. 172. ISBN 978-0385403306. 
  10. ^ Strasberg, Susan (1992). Marilyn and Me: Sisters, Rivals, Friends. Doubleday & Co. s. 170. ISBN 978-0385403306. 
  11. ^ a b Summers, Anthony (1985). Goddess: The Secret Lives Of Marilyn Monroe. MacMillan. s. 194. ISBN 978-0026154604. 
  12. ^ Morgan, Michelle (2007). Marilyn Monroe: Private and Undisclosed. Constable. s. 225. ISBN 978-1845295240. 
  13. ^ a b Strasberg, Susan (1992). Marilyn and Me: Sisters, Rivals, Friends. Doubleday & Co. s. 166. ISBN 978-0385403306. 
  14. ^ Strasberg, Susan (1992). Marilyn and Me: Sisters, Rivals, Friends. Doubleday & Co. s. 167. ISBN 978-0385403306. 
  15. ^ Arnold, Eve (2005). Marilyn Monroe. Harry N. Abrams, Inc. s. 98. ISBN 978-0810959330. 
  16. ^ Goode, James (1986). The Making of The Misfits. Limelight Editions. s. 284. ISBN 978-0879100650. 
  17. ^ Riese, Randall; Hitchens, Neal (1988). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. s. 332. ISBN 978-0517650752. 
  18. ^ Riese, Randall; Hitchens, Neal (1988). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. s. 169. ISBN 978-0517650752. 
  19. ^ Miracle, Berniece Baker; Miracle, Mona Rae (1994). My Sister Marilyn. Algonquin Books. s. 165. ISBN 978-1565120709. 
  20. ^ Morgan, Michelle (2007). Marilyn Monroe: Private and Undisclosed. Constable. s. 260. ISBN 978-1845295240. 
  21. ^ Summers, Anthony (1985). Goddess: The Secret Lives Of Marilyn Monroe. MacMillan. s. 196. ISBN 978-0026154604. 
  22. ^ «Review: ‘The Misfits’». Variety. 31. desember 1960. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]