Utedass

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Enkel, rødmalt utedo ved havet i SandsundværHelgelandskysten
Utedo i Sørdalen ved svenskegrensen i Narvik
Utedo på setervollen. Skogsseter i Hedrum i Larvik.
En forfallen utedo i Hornnes ved Evje fotografert av en tysk turist i Norge.
Nesnødd utedo ved Poland Lake i E. C. Manning Provincial Park i British Columbia i Canada
Utedo bygd i stein i Bhutan i Himalayafjellene

Utedass, utedo eller privét er en do som er plassert i en egen bygning eller i et uthus. Oftest er utedoen i et separat skur i nærheten av bolig, skole eller arbeidsplass. Utedasser er, i motsetning til et vannklosett, ikke tilkoblet vann og kloakk, og avfallet samles opp i en kum, kammer, binge eller bøtte som vanligvis avgir sjenerende lukt.

I Norge er utedoen i det alt vesentlige avskaffet i vanlige boliger, og erstattet av vannklosett tilknyttet et system for «brunvann» med tilhørende renseanlegg. Utedo benyttes fortsatt en del ved hytter og områder langt fra offentlig vann og avløpssystem. Også under slike forhold erstattes utedoen mer og mer av innedo basert på moderne tørrklosett der bio-teknologi sørger for at avfallet ikke avgir sjenerende lukt.

Typer[rediger | rediger kilde]

Utedoer kan deles i fem hovedtyper:

  1. Do tilknyttet en møkkakjeller (Inn- eller utbygg på fjøs)
  2. Frittstående i landlige strøk
  3. Kaggedoer i bymessige strøk
  4. Do over bekk eller sjø.
  5. Latrine (militær eller speiderutgave)

Utedoens innredning[rediger | rediger kilde]

Det sentrale element i utedoen er en benk med hull passende til størrelsen på brukernes bakender. Benkehøyde og hullstørrelse kunne variere i størrelse slik at barna kunne bruke doen uten å falle i. Hullene ble gjerne profilert etter hovedbrukeren og det ble snekret lokk med knott. Herav uttrykket «Knuppen på dolokket». Antallet seter kunne variere. På en større gård med mange beboere kunne der være både 4 og 5 huller i varierende størrelse og benkehøyde ved siden av hverandre. Til dopapir ble gjerne brukt gammelt papir (innpakning, aviser og ukeblad) Dette måtte myknes ved å krølle og gnikke det før bruk. Det ga brukeren noe å gjøre mens vedkommende ventet på å bli ferdig med sitt ærend. Mange utedoer var rikt utsmykket med veggene fulle av gamle utklipp. Utklipte bilder av kongefamilien fra aviser og ukeblader ble som regel hengt opp istedet for å bli brukt som dopapir, da en slik bruk ble betraktet som respektløst.

På eiendommer med husdyr var det vanlig at utedoen var et rom i uthuset, gjerne ved siden av fjøset, slik at doen kunne ha nedløp til møkkakjelleren som vanligvis var under fjøset. Der man ikke hadde mulighet for noe annet, ble utedoen frittstående. Det gjorde det nødvendig med fjerning av møkk. Mange satte under en gammel tomtønne.

Historie[rediger | rediger kilde]

Defekasjon og toalettbesøk blir i mange kulturer ansett som høyst privat og unevnelig, og omtale som uttrykk for dårlige manérer eller grov humor. Tegningen viser den engelske satirikeren James Gillrays «Nasjonale bekvemmeligheter: fire måter å drite på» fra 1796; i England gjøres det i vannklosett, i Skottland over stokk i bøtte blant høner og griser, i Frankrike i privét (utedo) med flere hull, og i Nederland på kaikanten og i vannet.

En enkel og gammel type avtrede var en stang som man satt på, ute mellom to trær, eller inne fra vegg til vegg. Stang i vegg var en mye brukt betegnelse, sitte på tre er en annen variant. Om stedet var utendørs kunne man gå i gården.

Fra arkeologiske utgravinger i middelalderbyene kjenner man til mange funn av utedoer. Rester av selve deponiet i bakken er mest vanlig å finne, men også benker med hull er funnet. Utedoen må fra først av ha vært et byhus. På landsbygda klarte man seg lenge uten en særskilt utedo.

I byggeskikkens historie er derfor utedoen ingen gammel bygningstype på landsbygda i Norge. 1800-tallet er tidsperioden da utedoen ble innført i store deler av landet.

Fiskeværene i Nord-Norge var steder der utedoen lengst ble sett på som unødvendig luksus. Ennå omkring år 1900 klaget distriktslegene over hygienestandarden i fiskeværene i Nord-Norge. Et viktig anklagepunkt var at det ikke var utedoer til alle tilreisende fiskere.

Utedo over bekk og på kai[rediger | rediger kilde]

Vannklosett kunne man noen steder skaffe seg ved å bygge doen over en bekk. Arendal gamle rådhus, Kalleviggården på Tyholmen i Arendal hadde opprinnelig en slik løsning, innendørs i husets gateetasje. Fra fjellet bak bygningen kom en bekk som rant under huset og ut i sjøen. I store deler av kyst-Norge var det vanlig å ha utedo på kaia med fritt fall ned i sjøen.

Dotømming i byen[rediger | rediger kilde]

I bymessig bebyggelse var dotømming en oppgave for offentlig renovasjon. Dette foregikk gjerne på natten eller tidlig på morgenen, slik at dette arbeidet ikke skulle forstyrre innbyggerne, og av den grunn ble den som utførte slikt arbeid kalt for nattmann. Selve arbeidet sto ikke høyt i kurs. Nattmannen hadde gjerne avtale med en gårdbruker om deponering av avfallet.

Fra de store byene ble doavfallet transportert til nærliggende jordbruksbygder for å brukes som gjødsel. Eksempelvis foregikk slik transport fra Bergen til Lindås i Nordhordland med store lektere. Omkring hovedstaden var det bønder i Akershus med lett adgang til jernbane som var kunder.

Det ble på 1800-tallet arbeidet for å forbedre utedo-teknologien i de store byene.[1] Pudrett var folkemøkk forvandlet til en tørr, luktsvak og transportabel handelsgjødsel. Et pudrettsystem ble utviklet til bruk i byene. Tilsetting av torvstrø som skulle suge opp væske og gjøre avfallet mer verdifull som gjødsel, var den viktigste metoden. Det ble etablert spesielle torvstrøfabrikker som leverte sammenpresset torvstrø i store kvanta til renholdsverkene i byene. En av dem var Myhre torvstrøfabrik i Birkenes som i dag er museum.

I 1900 var utedassen praktisk talt enerådende i Oslo, og det fantes kun 18 vannklosetter i hele byen, de første kom rundt 1860.[2] Men fremdeles tømmer Renholdsetaten i Oslo årlig (2003) ca. 50 tonn såkalt «privétavfall», mens mengden som ble hentet fra hovedstadens bøtter og binger for 50 år siden var ca. 6 000 tonn.[3]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Før vannklosett eller innedo ble vanlig, var det en selvfølge at doen var en utedo. Utedass og utedo er relativt nye ord som forutsetter at det også finnes en innedo. De opprinnelige ordet er dass og do. Ordet dass kommer fra en tysk eufemisme, das Häuschen, det vil si «lillehuset», der kun det første ordet, den bestemte artikkelen das, «det», ble beholdt i norsk og svensk. Do er på samme måte avledet av det nedertyske Donhaus, et hus for å gjøre noe.

Doen hadde mange navn. I Ynglingesagaen måtte Fjolne ut et visst sted. Middelalderkilder bruker betegnelsen heimlihus, i nyere litteratur hemmeligeheten.

Locum privatus ble til både locum og privet, begge er brukt på norsk.[4]

Les ellers om etymologi for toalett og do.

Moderne utedass[rediger | rediger kilde]

Moderne, flyttbar utedo konstruert i kraftig plast og utstyrt med pissoar, toalettsete, avfallstank og avtrekk

Utedasser er fortsatt vanlige i rurale strøk, spesielt på hytter som ikke er en del av moderne feltutbyggging, og selv om bruken er sporadisk i urbane strøk så finnes det fortsatt. De medfører imidlertid hygieniske problemer og bruken i urbane strøk blir mer og mer uvanlig. Der man har tilgang til rennende springvann brukes i steden septiktank (slamavskiller) i kombinasjon med f.eks biologiske renseprosesser. I tillegg finnes det også sk. forbrenningstoalett basert på propan. Disse løsningene er blitt bedre og mere teknisk avanserte de seneste tiår. Regelmessig service og tømming er nødvendig. Vanligvis blir da utedassen nedlagt, og huset får et våtromstilbygg i stedet.

Hvor sofistikert dette byggverket er varierer med byggerens smak eller forutsetninger. Generelt er standarden på et relativt lavt og enkelt nivå. Hytteeiere utover landet har visst å ta vare på tradisjonen med hjerteformet vindusglugge i døra (hjerterommet) og godt vedlikehold. Oppsamling av avfall er blitt endret. Der er også flere typer tørrklosetter og kjemikaliedoer på markedet, samt løsninger for bruk i felt produsert i papp og plast.

En utedo med riktig konstruksjon og romslig oppsamlingsrom trenger sjelden eller aldri tømming. Ved kompostering og selvsterilisering av innholdet, blir det minimale masser igjen.

Latrine[rediger | rediger kilde]

I motsetning til utedoen er latrina er et midlertidig avtrede, uten en fast bygning. En latrine er ganske enkelt et hull eller en grøft i jorda. Over ble det plassert et sitte- eller ståarrangement, vanligvis av trestokker. Skjerming mot innsyn og regn ble laget etter behov. Når leiren forlates, graves latrina igjen. En latrine brukes først og fremst under feltforhold eller i leirer, f.eks. speiderleir eller militærleir.

I militære reglementer fantes bestemmelser som sa at en latrine av helsemessige grunner skulle være to meter dyp. Lengde etter antatt behov.

I dag brukes vanligvis flyttbare tørrklosetter istedenfor latriner.

Biologi og hygiene[rediger | rediger kilde]

Utedo (eller vannklosett?) Magerøya, Nordkapp kommune

Avføring inneholder nesten bare bakterier. Den vanligste typen er e-coli bakterie. Ved flere sykdommer kan avføringen inneholde store mengder smittefarlige bakterier og virus. For noen sykdommer kan pasienten etter sykdommen bli bærer som over mange år gjør avføringen meget smittefarlig. God håndhygiene med håndvasking etter toilett- eller utedass-besøk er det viktigste tiltaket for å hindre spredning av slike sykdommer.

Spredning av fersk avføring til drikkevannet gir lett epidemier. Aktuelle sykdommer er kolera, tyfus, hepatitt / gulsott og mange andre.

En godt konstruert utedass med stort rom for avføringen, sikret mot adkomst for dyr, og en tørr beliggenhet som hindrer spredning med vann, er en god beskyttelse mot smitte.

Kompostmassen fra utedass har stor næringsverdi som gjødsel. Dette illustreres med ønsket fra gamle tiders minnebøker: «Gid lykken for deg vil gro, som gresset bak do». Brennesle, en næringskrevende plante, var ofte å finne bak utedoer.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Arngeir Berg og Rune Ottosen: Med hjerte i døra. Et bidrag til doens historie. Kolofon forlag, 2.utgave 2008. ISBN 9788230004449 (1.utgave 1988.)
  • Inge Torstenson: Resirkulering og kampen om doene. Et eksempel fra Oslos renovasjonshistorie. Historie. Årgang 4. ISSN 0803401X

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Inge Thorsenson:Resirkulering og kampen om doene.
  2. ^ Fra boken «Under byens gater» skrevet av historiker Tor Are Johansen og utgitt av Oslo kommune, Vann- og avløpsetaten som et ledd i feiringen av etatens 125 års jubileum
  3. ^ Avfallsmengder i Oslo i 2003. Kilde: Renovasjonsetaten 2004, Avfallsplan for Oslo kommune 2005-2008
  4. ^ Arngeir Berg og Rune Ottosen: Med hjerte i døra.
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Outhouses – bilder, video eller lyd