Underhuset (Sør-Irland)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Underhuset ble først samlet i Royal College of Science

Underhuset (House of Commons) i Sør-Irland var det nedre kammeret i parlamentet som ble opprettet for de sørlige 26 grevskapene i Irland gjennom Government of Ireland Act 1920. Et tilsvarende parlament ble opprettet i Nord-Irland.

Valget til underhuset ble holdt i 1921. Samtlige 128 representanter stilte uten motkandidater, og det ble derfor ikke holdt noen avstemning. Sinn Féin vant 124 av setene, mens unionister vant de resterende fire. Disse fire ble valgt ved Dublin University.

Ettersom Sinn Féin boikottet parlamentet, regnet de valget som et valg til Dáil Éireann, og de 124 representantene i sør samt Sinn Féins representanter i Nord-Irlands underhus trådte sammen som det andre Dáil.

I juni 1921 ble underhuset og senatet formelt samlet i Royal College of Science, nå Government Buildings, i Dublin. Irlands stattholder, vicomte Fitzalan of Derwent, hadde som kongens representant ansvar for åpningen av parlamentet. Dette møtet var bare en ren formalitet, ettersom bare de fire unionistene deltok. Etter å ha valgt Gerald Fitzgibbon som speaker ble møtet hevet. Senatet var basert på utnevnte representanter, og klarte å møtes tre ganger.

Noen måneder senere var situasjonen endret. Den anglo-irske traktat ble ratifisert av det britiske parlamentet og Dáil Éireann, men sistnevnte forsamling hadde ingen konstitusjonell rolle i forhold til den britiske konstitusjonen. For at traktaten skulle være formelt riktig ratifisert måtte derfor det sørirske underhuset samles, denne gang i Mansion House. Det ble derfor opprettet en provisorisk regjering med Michael Collins som formann (de facto statsminister). Etter å ha valgt regjeringen med de nødvendige fullmakter oppløste parlamentet seg selv.

Det ble erstattet av en ny forsamling, som alt ettersom hvor man stod politisk var en grunnlovsforsamling, det tredje Dáil eller et provistorisk parlament. Parlamentet hadde en svært spesiell status; Ceann Comhairle, Dáil Éireanns speaker, presederte over det, men samtidig tok det imot beskjeder fra stattholderen, og forholdt seg til to regjeringer, Den irske republikks regjering og Sør-Irlands provisoriske regjering. Det var dermed uenighet om hvorvidt det var etterfølgeren til det andre Dáil eller det sørirske underhuset. Særlig traktatmotstanderne hevdet at forsamlingen ikke hadde noen myndighet.

Da både Arthur Griffith, republikkens regjeringssjef, og Michael Collins døde i august 1922 tok W.T. Cosgrave over begge embeter. Situasjonen ble dermed noe enklere, ettersom de to regjeringene hadde samme overhode.

Da traktaten trådte i kraft i desember 1922 ble alle tidligere nasjonalforsamlinger og regjeringer oppløst.