Ulrik C. Gyldenløve

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ulrik C. Gyldenløve

Ulrik Christian Gyldenløve (født 24. juni 1678Samsø, død 8. desember 1719 i København) var uekte sønn av kong Christian V. Hans mor var Sophie Amalie Moth.[1] Navnet Gyldenløve ble tildelt de sønner kongen eventuelt fikk utenfor ekteskap.[2] Han ble ved fødselen utnevnt til greve av Samsø og fra 1699 også friherre til Marselisborg.[3] Han delte navn med sin farfars halvbror.

Som sjøoffiser[rediger | rediger kilde]

Som sin berømte onkel Ulrik Fredrik Gyldenløve, søkte han militær karriere i tillegg til sine adelige oppgaver. I ung alder reiste han i utenlandstjeneste og tjenestegjorde som underoffiser på et krigsskip, da han i årene 1693 til 1696 var han i først nederlandsk, deretter i fransk tjeneste hvor han særlig fikk utdannelse innen navigasjon og militær taktikk til sjøs, samt fikk også krigserfaring mot blant annet England. Bare 18 år gammel ble han deretter admiral i den danske orlogsflåten, etter at han året før også hadde blitt tildelt Elefantordenen.[3]

Hans første tokt tilbake i dansk tjeneste var ombord på fregatten Svenske Falk der skipsjefen var Christen Thomesen Sehested, som også hadde blitt beordret tii å videreføre Gyldenløves sjømilitære utdannelse.[3] I 1698 viste han dyktighet som sjøoffiser under en øvelse i Øresund, der en eskadre under hans ledelse utførte en rekke kompliserte manøvrer for å trene mennene på kongens skip til større flåteoperasjoner under fremtidige kriger. Observatører, blant dem Niels Juels bror generaladmiral Jens Juel, var fornøyd med hans resultater.

Da han i 1701 ble utnevnt til sjef for hele den danske flåten, som generaladmiralløytnant og deretter admiralitetspresident hadde han bakgrunn og erfaring for dette, og var ikke bare avhengig av hjelp og støtte fra sin far og senere halvbror Frederik IV. Noe av det første han gjorde som flåtesjef var å ta initiativet til å få opprettet en dansk sjøkrigsskole.

Under krig[rediger | rediger kilde]

Da krigen i 1700 brøt ut i mars 1700 ble orlogsflåten utrustet for krig og i mai var den klar under Gyldenløves ledelse.[3] Denne ble kjennetegnet av forsiktighet, dugelige ledelse og rask reaksjon. Slik klarte de å unngå en militær katastrofe da den engelsk-nederlandske flåten kom til Øresund.[3] Da Danmark under den store nordiske krig erklærte Sverige krig i 1709, dro den svenske flåten mot København, men den danske flåten lyktes i å stoppe et svensk angrep mot byen fra sjøsiden. Gyldenløves avhengighet av erfaren hjelp viste seg å være en ulempe da han i mangel på annet måtte ta kontakt med sin halvbror for råd. Dette var med på å gjøre hans oppgave nær umulig.

På denne tiden hadde Gyldenløve vunnet seg betydelig erfaring og kunne delvis sette seg opp mot sin halvbror om tilstanden til den danske orlogsflåten som var avhengig av Niels Juel og Jens Juel, og hadde blitt svekket gjennom for lite oppfølging og finansielle midler siden han ble flåtesjef.

I tillegg måtte Gyldenløve følge opp virkningene av slaget i Køge bukt 4. oktober 1710 der Danmark ble reddet av innsatsen fra «Dannebroge» under ledelse av Ivar Huitfeldt, da «Dannebroge» kom i brann og eksploderte.[3] I 1711 til 1712 skulle han ha avskåret Svenske Pommern fra Sverige, men hans forsiktighet gjør at han satser på manøvrering i stedet for direkte konfrontasjon som under Rügen-affæren. Han ble utsatt for kritikk og måtte trekke seg som flåtesjef.

Han rekrutterte Peter Wessel til den danske flåten i 1713, og sørget for at han fikk opplæring i krig til sjøs.

I 1715 ble viseadmiral Peter Raben syk og måtte tre tilbake så Gyldenløve kunne overtar den formelle ledelsen på nytt[3] og deretter skulle sette sitt eksempel på flåtens fremtidige operasjoner for resten av krigen, han var meget aktiv på å gjennomføre en blokade av de svenske flåtebaser som Karlskrona som senere skulle bli kopiert av britene under Napoleonskrigene 1801-1815 mot den franske flåten. Men han ble syk og må kort etter overlatt styringen til andre selv. Han fortsatte å være en støttespiller for Tordenskjold i de kommende årene. Han ble drept, 41 år gammel, av et skudd i nakken fra en svensk snikskytter under et sjøslag i Køge Bukt, like før den store nordiske krig sluttet.

Ettermælet[rediger | rediger kilde]

Hans ettermæle er preget av hans forbindelser med sin far og halvbror[1] i en tidsperiode der nepotismen var på sitt sterkeste. Administrasjonens dårlige resultater og de store problemer som delvis satt orlogsflåten i vanære overskygget hans innsats som var stor, forholdene tatt i betraktning, ikke minst de finansielle vanskelighetene.

Rügen-affæren fra et marinehistorisk perspektiv var med på å farget ettertidens syn på Gyldenløve, da en mente at han var for forsiktig og lite villig til å våge en åpen konfrontasjon. Men hans handlinger kan også sees som et uttrykk for hans innsikt og sjømannskap, da han var bevisst sin svakhet som en yngre offiser med for lite erfaring og måtte derfor være forsiktigere enn den eldre og mer erfarne Hans Wachtmeister som var hans motstander.[3] Han ønsket derfor å utmanøvrere ut sine motstanderne og nå sine mål med minst mulig risiko under sjøfelttoget i 1712. Disse valgene gjorde ham kontroversiell i sin samtid og også i ettertiden.

Hans store ulykke var at han var pålagt svært ansvarsfulle verv i ung alder, slik at han ikke fikk nyttiggjøre sine evner som sjøoffiser.

Hans ekteskap med Charlotte Amalie Krabbe i 1708 til hun døde året etter var barnløst og han later ikke til å ha etterlatt seg etterkommere.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]