Ulrik C. Gyldenløve

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.

Ulrik Christian Gyldenløve (1678–1719) var uekte sønn av kongen Christian V med Sophia Amalie Moth. Som uekte sønn etter en dansk konge ble han kalt Gyldenløve og fikk grevetittel som greve av Samsø som et resultat.

[rediger] Som sjøoffiser

Som sin berømte slektning Ulrik Fredrik Gyldenløve, skulle han strebe etter en militær karriere i tillegg til sine adelige forpliktelser. Han bestemte seg for å gjøre sjømann av seg og 18 år gammel, i 1696, blir han sjøoffiser i den danske-norske orlogsflåten med graden admiral. Men det var ikke nepotismen som førte ham dit, i likhet med de fleste kommende sjøoffiserer måtte han i ung alder dra i utenlandstjeneste og han hadde tjent som underoffiser på et krigsskip i forveien. Han var i fransk tjeneste i 1693 til 1696 og fik der krigserfaring mot bl.a. Storbritannia, så han hadde grundig opplærning.

Hans første sjøtokt i dansk-norske tjeneste var ombord på fregatten Svenske Falk der skipsjefen var Christen Thomesen Sehested. Han overlot ikke bare styringen til den unge mannen, men også var med på å instruere ham i yrkets hemmeligheter. I Frankrike blir han kjent med sjøtaktikk og hvordan man fører krig med en flåtestyrke for å få best mulig utfall av et engasjement. Så da han blir utnevnt til generaladmiralløytnant og deretter admiralitetspresident var det ikke tale om en uvitende, ung og utestet mann som hadde blitt hjulpet av sin far og senere halvbror Frederik IV. Det eneste ankepunktet var hans unge alder og mangel på langvarige erfaring.

I 1698 viste han seg som en ytterst kompetent sjøoffiser under en øvelse i Øresund, der en eskadre under hans ledelse utførte en rekke kompliserte manøvrer for å trene mennene på kongens skip til større flåteoperasjoner under fremtidige kriger. Observatører, blant dem Niels Juels bror generaladmiral Jens Juel, var fornøyd med hans resultater.

[rediger] Under krig

Da Krigen i 1700 brøt ut i mars 1700 blir orlogsflåten utrustet for krig og ved mai var den klar under Gyldenløve som skulle få viktig veivisning av den erfarne Jens Juel som døde ganske uventet lik etter flåten slår ut på Østersjøen. Gyldenløves ledelse under krigen i mai til august 1700 var kjennpreget av forsiktighet, dugelige ledelse og rask reaksjon slik at man klart å unngår en militær katastrofe da den engelske-nederlandske flåten kom til Øresund og deretter å stoppet avansement mot København fra sjøsiden selv om den uventede overførelsen av de svenske styrkene med engelsk hjelp var ikke hans feil. Gyldenløves avhengighet av erfarne hjelp vist seg å være et ulempe for i mangel på annet måtte han tar kontakt med sin halvbror for råd. Dette var med på å gjør hans oppgave nær umulig.

Da Elleveårskrigen brøt ut i 28. oktober 1709 hadde Gyldenløve vunnet seg betydelige erfaring og kunne delvis setter seg mot sin halvbror om fatningen på Orlogsflåten som hadde blitt utsatt for dårlig oppfølgning og lite finansielle støtte som svekket administrasjon i tomrommet siden 1700 uten stor ekspertise høyt opp som under Niels Juel og Jens Juel. Det største problemet for øverstkommandanten av orlogsflåten var fremfor alt annet de dårlige økonomiske råd som rammet Orlogsflåten spesielt hardt siden Frederik IV i motsetning til sine fedrene var lite opptatt med flåtens virksomhet.

Uansett affektere det ikke Gyldenløves kvalitet som sjøoffiser eller admiral, hans mesterlige overførelsen av de danske styrkene over Øresund i november 1709 var en større presentasjon enn i 1676. Han måtte sliter mer med problemer utenfor hans kontroll i de seneste årer som blant annet fulgt til det uheldige Slaget i Køge bukt der man fikk berget seg gjennom heltemot fra Danneborg under Huitfeldt. Så var det problemet med vinglete direktering fra øverst. I 1711 til 1712 skulle han avskåret Svenske Pommern fra Sverige, men hans forsiktighet som var egentlig et uttrykk for hans mangel på langvarig selvsikkerhet gjør at han satser fremfor på manøvrering enn på direkte kamp som under Rügen-affæren. Kritikk var likevel rettet mot Gyldenløve som måtte trekke seg tilbake i bakgrunnen.

Som generaladmiral siden 1711 spilt han en viktig rolle i orlogsflåten og kom til å bifalle Peter Wessel med en stor forståelse og dermed var med på å beskytte den overmodige, men også dyktige sjøoffiseren mot fiender. Etter de første årene lykkes det ham å kunne får orden i administrasjonen i krigstid selv om det største problemet omkring økonomien i Danmark-Norge forbli uløselige.

I 1715 blir viseadmiral Peter Raben syk og måtte tre tilbake så Gyldenløve kunne overtar den formelle ledelsen på nytt og deretter skulle settet sitt eksempel på flåtens fremtidige operasjoner for resten av krigen, han var meget aktiv på å gjennomføre en blokade av de svenske flåtebaser som Karlskrona som skulle blir kopiert av briterne under Napoleonskrigene 1801-1815 mot den franske flåten. Men han blir syk og må kort etter overlatt styringen til andre selv om han var en viktig støtte for Tordenskjold i årene framover.

[rediger] Ettermælet

Den 8. desember 1719 døde Gyldenløve i København. Hans ettermæle er preget av hans forbindelser med sin far og halvbror i en tidsperiode der nepotismen var på sitt sterkest slik at han stiger i grader utenom de vanlige kanaler for andre sjøoffiserer og dermed kom under misbehag i ettertiden. Administrasjonens dårlige resultater og de store problemer som delvis satt orlogsflåten i vanrykte overskygget hans innsats som var utvilsomt meget imponerende om man sette seg inn i omstendighetene, ikke minst det svake pengevesenet i Danmark-Norge i en økonomisk lavkonjunktur.

Rügen-affæren fra et marinehistorisk perspektiv var med på å farget ettertidens syn på Gyldenløve siden man ment det var for mye forsiktighet og for lite villighet til å våge slag fra generaladmiralens side. Men det var i virkeligheten et resultat av hans sterke innsiktsevne og dyktighet som sjømannskap, han var bevisst sin svakhet som en yngre offiser med for lite erfaring og derfor var forsiktigere mot den eldre og mer erfarne Hans Wachtmeister. Han derfor vil utmanøvrer sine motstanderne og klart å fullførte sine objekter på minst mulig risiko under sjøfelttoget i 1712. Dette gjør ham kontroversielt i sin samtid og ettertiden.

Hans store ulykke var at han var pålagt ansvarsfulle hverv altfor tidlig slik at han fikk ikke full utstrekning av sine evner som sjøoffiser da han var en begavet, dyktig og meget forstandig mann som kunne ha nådde de store høyder som forgjengerne som Niels Juel. Dermed blir han en av de mange nesten glemte kommandanter fra den dansk-norske orlogsflåtens historie som kunne ha blitt til noe.

Hans ekteskap med Charlotte Amalie Krabbe i 1708 til 1709 var barnløst og lot ikke å ha etterlatt seg etterkommere etter sitt liv.