Tysklands industrielle revolusjon
Tysklands industrielle revolusjon er betegnelsen på en fase i Tysklands økonomiske historie som begynte med Hubert Kiesewetter i 1815 og Friedrich-Wilhelm Henning i 1835. Perioden avløste den førindustrielle tiden og perioden med protoindustrialisering. Tidsmessig regnes den fra 1830-årene til 1870, og ble etterfulgt av Tysklands høyindustrialisering under det tyske keiserrike fra 1870 til 1914. Den industrielle revolusjon i Tyskland skilte seg ut fra pionerlandet Storbritannia ved at det ikke var tekstilindustrien, men snarere gruvedrift, tungindustri og jernbanen som ble nøkkelnæringer. Et annet kjennetegn var industrialiseringens regionale karakter. Dels på grunn av gamle tradisjoner og dels på grunn av tilgangen til råstoffer, førte kommunikasjonsnettet og andre faktorer til at den industrielle revolusjonen ble konsentrert i enkelte regionale fortetningssoner. I eldre næringslandskaper som ikke klarte å tilpasse seg den nye tid, kunne det oppstå avindustrialiseringsprosesser. På denne måten var den industrielle utviklingen for svak til å i nevneverdig grad gi arbeidsplasser for en voksende befolkning. I tillegg forsterket den industrielle konkurransen krisen innen håndverk og tradisjonelle yrker. Dette var en av årsakene til pauperismen under Vormärz. Først med industrialiseringens gjennombrudd under høyindustrialiseringen fantes det i et større omfang nye arbeidsmuligheter. I utviklingens videre forløp ble de sosiale spørsmål sentrale for den landlige underklassen og den voksende arbeiderklassen som hadde dårlige arbeidsforhold og ofte lave lønninger.