Tyrkisk bad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk


Demuth Charles: Turkish Bath with Self Portrait, 1918
Tellak (illustrasjon fra 1700-tallet).

Tyrkisk bad (tyrkisk: hamam) er den tyrkiske varianten av dampbad. Hamamı har spilt en viktig rolle som sosial møteplass og sted for rituell rensing i tyrkisk kultur siden osmansk tid. Tyrkiske badehus kan ha en monumental utforming og representere høydepunkter i osmansk arkitektur – eller de kan være enkle og praktiske innretninger.

Arkitektur[rediger | rediger kilde]

Hamamene kombinerer funksjonaliteten til sine forløpere, de romerske termene, med den tyrkisk-muslimske tradisjonen for bading, rituell rensing og respekt for vannet.

Under Det osmanske riket var badene fra begynnelsen anneks til moskeene, men utvikla seg raskt til egne institusjoner, og under den store osmanske arkitekten Sinan til monumentalbygg; det fineste eksemplet er Çemberlitaş Hamam i Istanbul, bygd i 1584.

Et typisk hamam består av tre rom. Det første – camekan – tilsvarer det romerske apoditarium. Det tjener som resepsjon og omkledningsrom, og et sted for avslapning og te etter badet. Gjesten kommer deretter inn i soğukluk (romernes tepidarium), som er et middels temperert rom. Lengst inn ligger det varme rommet – hararet – som tilsvarer det romerske calidarium.

Camekanet er vanligvis den mest monumentale delen av et hamam; det består som regel av et stort, firkanta rom med et hvelva tak og en fontene i midten. Langs veggene er det oppmurte benker der de badende legger igjen klærne. Soğukluk er ofte ikke mer enn en gjennomgang, men det er også vanlig å plassere vaskeservanter og dusjer her. Hararet er den delen som ofte har det vakreste interiøret. Midt i rommet er det vanligvis en plattform av marmor – göbetaşi – som varmes opp av et ildsted i fyrrommet under – külhan.

De tyrkiske badene er ikke forbeholdt menn alene; vanligvis har et hamam separate avdelinger for menn og kvinner.

Bruk[rediger | rediger kilde]

Under Det osmanske riket var badene viktige sosiale institusjoner, som i tillegg til å være daglige samlingssteder også kunne tjene som ramme rundt feiring av fødsler, giftemål og årsfester; særlig gjaldt dette kvinneavdelingen.

Tradisjonelt var massørene (tellak) unge gutter som bisto kundene med kroppsvasken, og dessuten ytte seksuelle tjenester. Dette systemet døde ut i løpet av de første tiåra av 1900-tallet, etter som Tyrkia i økende grad mottok vestlige impulser. Samtidig avtok de offentlige badene i betydning fordi flere og flere tyrkiske familier fikk installert private bad.

Til badet hørte en rekke rekvisitter som fortsatt kan ses i dagens hamamı: En peştemal er et klede av silke eller bomull til å dekke kroppen med. Nalın er en type tresandaler, ofte dekorert med sølv og perlemor, som gir godt feste på det glatte flisegulvet. En kese er en grov vott som brukes til massasjen. Ellers finnes smykkeskrin, forgylte såpekopper, hennaskåler, parfymeflasker med mer.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]