Tvangsmidler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Tvangsmidler er i norsk straffeprosess foreløpige virkemidler som kun kan brukes etter særskilte regler i straffeprosessloven, hovedsakelig i fjerde del, frem til det er avsagt dom i en sak.[1] Et tvangsmiddel kan kun brukes når det er «tilstrekkelig grunn til det,» og kan ikke brukes «når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep».[2]

Tvangsmidlene i straffeprosessen:

Kompetanse til å beslutte bruk av et tvangsmiddel er fordelt mellom domstolene og påtalemyndigheten. Når kompetansen er hos domstolen blir det fattet beslutning etter begjæring fra påtalemyndigheten.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Johs. Andenæs (2009). Norsk straffeprosess (4 utg.). Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-01154-7. 
  2. ^ Straffeprosessloven § 170 a