Tvangsfôring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Tvangsforing av mennesker eller dyr kan utføres bl.a. ved å føre et rør via nese til magesekk, hos den som skal tvinges til å motta ernæring.

Hos mennesker[rediger | rediger kilde]

Tvangsernæring kan innebære at en sonde føres gjennom nese, svelg, og spiserør, til magesekken, såkalt sondeernæring.

Tvangsernæring kan også føres inn i blodårer (såkalt intravenøs ernæring) i form av væsker som inneholder elektrolytter og glukose. Dette gjøres med ei nål som er koblet til plastrør/-slange.

Europa[rediger | rediger kilde]

Holger Meins ble tvangsforet av Vest-Tysklands myndigheter, i 1974.

Leger[rediger | rediger kilde]

World Medical Association vedtok i 1975 i Tokyoerklæringen at leger ikke skal foreta tvangsmating ved sultestreik under noen omstendigheter:

«Når en fange nekter å ta til seg næring og legen anser ham eller henne for å være i stand til å gjøre en ubundet og rasjonell bedømning omkring konsekvensene av slik frivillig avvisning av næring, skal han eller hun ikke mates kunstig. Avgjørelsen omkring fangens kapasitet til å gjøre en slik bedømning skal bekreftes av minst en annen, uavhengig lege. Konsekvensene av å nekte å ta til seg næring skal forklares for fangen av legen.»

WMA har ingen formell myndighet til å håndheve dette vedtaket, og det følges derfor ikke av alle leger.

Se også[rediger | rediger kilde]