Tutekanne
Tutekanne, pipekanne eller tankar er et skjenkekar til øl. Ølet var oppbevart i tønner som gjerne sto i kjelleren. Fra tønnene kunne man så tappe ølet over i tutekanner for så å helle det over i ølboller eller andre kar som gjestene kunne drikke av. Ifølge tradisjonen skal det også ha forekommet at man kunne drikke direkte av tuten, men det har neppe vært særlig vanlig. Dette var en kannetype som har vært brukt både på land og i by.
Betegnelsen tutekanne brukes i hovedsak om kanner med lokk og tut, og de kan være laget av tre, metall, keramikk og glass. De fleste tutekanner i tre er lagget, og da er tuten laget av en uthulet gren som sitter på en av stavene. Men det har også vært brukt dreide kanner av tre med innsatt tut. Betegnelsene tutekanne og tankar brukes noe om hverandre når kannene er laget av tre, men i hovedsak brukes betegnelsen tutekanne om kanner med hengslet lokk og tankar om kanner med en innfelt plate i toppen. Laggete kanner er gjerne dekorert med maling eller svidd dekor, mens de dreide kannene kan være malt eller ha skåret dekor.
På 1660-tallet begynte gullsmeder og kannestøpere å kopiere laggete trekar i henholdsvis sølv og tinn[1], og kunne da markere trebåndene som dekorative ringer og ofte også markere de opprinnelige stavene med striper, og i Danmark-Norge ble tutekanner kopiert både i glass og keramikk på 1700-tallet.[2]
De fleste tutekanner av tre har en konisk form. Men inspirert av kanner i metall, glass og keramikk, får vi også laggete kanner med buket korpus og innsnevret rett hals. For lagging er dette en langt vanskeligere form enn den koniske.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Gjærder, Per (1975): Norsk drikkekar av tre. Bergen – Oslo – Tromsø. ISBN 82-00-02229-3
- Sjøvold, Åse Bay (1967): Bolig og bohave i eldre tid. Oslo.
- Stigum, Hilmar (1960): Tønnebånd som dekor på drikkekar. (Artikkel i Fokeliv og kulturlevn. Studier tilegnet Kai Uldall. Odense. side 21-35.)
- Østby, Jon Birger (1983): Nomenklatur for drikkestell, med tegninger av Torill Sand. Oslo[død lenke]