Tuse kirke

Tuse kirke
	Hideko Bondesen
Område	Holbæk kommune
Plassering	Tuse i Holbæk på Sjælland
Bispedømme	Roskilde stift
Prosti	Holbæk Provsti
Byggeår	1200-tallet
	Arkitektur
Periode	teglstensgotikk
	Kirkerommet
Prekestol	Prekestol fra 1584
Døpefont	Granittfont
Alter	Altertavle fra 1625
Plasser	120
Diverse	Kalkmalerier utført av Isefjordsverkstedet; Gerhardt Andersen orgel
	Beliggenhet
	; Tuse kirke; 55°42′56″N 11°36′58″Ø
	Tuse kirke på Commons

Altertavlen fra 1625
Foto: Hideko Bondesen

Tuse kirke er en kirke fra 1200-tallet som ligger i Holbæk kommune, på Nordvestsjælland. Kirken utmerker seg med nesten intakte kalkmalerier fra 1400-tallet.

Kor og skip ble oppført rundt 1200 av rå kampesten, i korets murverk finnes i tillegg en del travertin. Koret har flat østvegg som innvendig har bevart to sammenstilte romanske vinduer, som begge er blendet. I skipets nordmur er det to romanske vinduer hvorav det østre fortsatt er i bruk.

Tårnet og det hvelvede tårnfaget ble oppført på 1500-tallet, våpenhuset er fra et senere tidspunkt.

En del av den sengotiske kirkegårdsmuren er bevart med en kjøreport i øst.

Den romanske korbuen er bevart. Kirken har hatt flatt treloft, men i første halvdel av 1400-tallet ble skipet forlenget mot vest og koret fikk innbygget gotiske hvelv, kort tid etter fikk skipet innbygget hvelv.

Inventar[rediger | rediger kilde]

Alterbordets panel er fra slutten av 1500-tallet. Altertavlen er datert til 1625 og er beslektet med Anders Nielsen Hatts arbeider i Søndersted kirke, Sønder Asmindrup kirke og Grandløse kirke. Selve alterbildet er nyere.

Prekestolen er fra 1584. På nordveggen henger et sengotisk krusifiks. Kirkens romanske døpefont er utført i granitt.

Kalkmaleriene[rediger | rediger kilde]

Kalkmaleriene i skipets første og andre fag tillegges Isefjordsverkstedet og er datert til perioden 1460–80. Formodentlig har hvelvet i koret hatt kalkmalerier med skapelsen som motiv. De nåværende ranker og stjerner er nye.

Utsmykkingen i skipets hvelv er komplett, men var utsatt for hardhendt restaurering av Jacob Kornerup under den første restaureringen i 1890 etter at de ble avdekket i 1888. Veggene i skipet har hatt kalkmalerier med pasjonen som motiv, men disse var i så dårlig stand at man kalket over dem igjen.

Kronologien i maleriene er ikke alltid riktig, prinsippet i utsmykkingen er at de viktigste historiene plasseres i østkappen og de nestviktigste i vestkappen. Korbuekrusifiks, lekmannsalter og malte vinduer inngikk i den samlede utsmykkingen og derfor mangler man i dag deler av historien.

I skipets første fag i nordkappen er hovedmotivet Jesu fødsel, i flatene over buen sees bebudelsen og besøkelsen. I fødselsscenen er det stor aktivitet; Josef rører i barselgrøten, han er reisekledd og klar til å reise til Egypt.

Under Maria og barnet sees et fornemt gulv, gulvet stopper ved Josef; han er i et annet rom. Maria har stillet skoene og lagt kappen. Barnet ligger i strålekrans og i bakgrunnen ses krybben med okse og esel samt fornemt draperi. Dette er den hellige Birgittas fødselsvisjon som både er et hellig syn og en praktisk beskrivelse av en fødsel. Birgitta beskriver ikke bare hvordan barnet ligger i en hellig strålekrans, men også hvor mange bleier som er lagt frem, dessuten beskriver hun den lille detaljen at Maria stiller skoene. Birgittas blanding av guddommelig visjon og praktisk beskrivelse passer godt til Isefjordsverkstedet.

Mot øst sees bebudelsen for hyrdene; en engel kommer flyvende og bebuder Jesu fødsel og på tekstbåndet står det: «Gloria in excelsis deo» (:Ære være Gud i det høyeste.).

Hyrdene spiller på sekkepipe og danser. Isefjordsverkstedet har mange sekkepipespillende hyrder. Det har ikke vært uvanlig at hyrder hadde instrumenter, men for det meste var det fløyter. Sekkepiper kjennes fra omreisende musikere og især fra bilder fra Italia. Italienske originaler har muligens ligget til grunn for Isefjordverkstedets bilder av sekkepipespillende hyrder.

Hyrdene er i profil, den dansende hyrden viser baken sin, kanskje en forutsigelse om bespottelsen. Normalt er sekkepipen djevelens instrument og figurer skildret i profil er onde, noe som neppe kan være tilfelle her, men kanskje skal hyrdene oppfattes som bondske i forhold til kongene på østkappen.

Over buen i vest sees bebudelsen; Gabriel sier i sitt tekstbånd: «Ave gratia plena dominus tecum» (:Vær hilset, du benådede, Herren er med deg.) Og Maria svarer: «Ecce ancilla domini fiat michi secundum verbum tuum» (:Se, jeg er Herrens tjenerinne, det skal gå meg etter ditt ord.). I østflaten sees besøkelsen, normalt ser man bare Maria og Elisabeth, men her ser man også Josef med kvisten som skjøt skudd og dermed viste at Josef var Guds utkårne som Marias ektemann.

I østkappen er hovedmotivet kongenes tilbedelse, over buen sees omskjæringen og fremstillingen i tempelet. Hele østkappen refererer til alteret, som man kan se gjennom korbuen.

I tilbedelsen sees tepper på veggene og flislagte gulv, dette er ikke en fattig stall, men et fornemt rom. Maria sitter på to puter og barnet er nakent. Kongene bærer fornemme kåper foret med hermelin. Melchior har satt kronen sin på gulvet og kneler for barnet som velsigner med den ene hånden og strekker ut etter gaven med den andre. Kasper peker opp mot stjernen over Betlehem. Baltazar holder en gave og er mer lapset kledd enn de to andre kongene. Isefjordsverkstedet gjør historien festlig; verkstedet har energi.

Bildet er fylt med ornamenter, det ikke er horror vacui, skrekken for det tomme rom, men binder bildet til den krumme flaten. Josef sitter ytterst til venstre og ordner vasketøy. Det fornemme gulvet fortsetter under Josef, her er han en del av den sentrale handlingen. Ofte ses han inaktiv og sovende, men her er han aktiv, han ser interessert på kongen som kneler for Jesusbarnet. Barnet har to venstrehender, en feil som Isefjordsverkstedet har begått flere ganger.

I scenen med omskjæringen ligger Jesusbarnet nakent på alterbordet. På tekstbåndet står det «Circumsicio» (:Omskjæringen). Presten står klar med kniven. Selv om dette er en spesiell jødisk seremoni, har presten bispelue på hodet. Maria holder Jesusbarnet, bak Maria sees antakelig Anna.

I fremstillingen i tempelet holder Maria Jesusbarnet og igjen er det ikke en jødisk prest, men en biskop som tar i mot barnet i tempelet. Prestens hender er dekket til; Jesusbarnet er hellig og må ikke berøres med hendene.

Bak Maria er en ung kvinne uten glorie og med lys, muligens en hentydning til at fremstillingen i tempelet faller sammen med Marias renselsesfest (kyndelsmesse). En kvinne som hadde født ble ansett som uren og hun fikk først sette sine ben i kirken igjen etter en viss periode og skulle så gå gjennom en renselse. Marias renselse faller sammen med kyndelsmesse, som er en lysfest. Ilden er rensende, derfor kvinnen med lys.

På triumfveggen mot syd sees Olav den hellige med øks stående på et udyr. Da kalkmaleriet ble avdekket var det i så dårlig forfatning at Kornerup måtte gi opp å restaurere bildet. I stedet kopierte han et tilsvarende motiv fra Århus domkirke.

Olav med sin attributt øksen tråkker på en basilisk. Det kronede uhyret symboliserer hedenskapen som Olav nedkjempet da han kristnet Norge. Under bildet har det sannsynligvis stått et alter viet til den hellige Olav. Seieren over det onde sees ofte på triumfveggens sydlige vegg symbolisert ved Mikael som beseirer en drage.

I sydkappen sees barnedrapet. Mot øst står Herodes med septer og sverd, han beordrer soldatene å drepe de nyfødte i Bethlehem.

Isefjordsverkstedet er Danmarks mest blodige verksted. Dette er grove løyer; man elsket å sjokkere og folk var vant til sterke ting. Her er detaljerte våpenbeskrivelser. Mot vest ser man en kvinne som bøyer seg ned for å beskytte barnet sitt, hun følger krummingen i hvelvet. Kvinnene gjør motstand, én av dem slår med en ten. På vuggen går meiene hver sin vei. En mor og en soldat holder i hver sin arm på et barn som har blitt trukket voldsomt ut. Soldatene har spiddet barna på spydene. Krumsablene kan muligens være en overlevning fra originalen hvor man har forsøkt å skape en østerlandsk koloritt. I flatene sees underet med såkornet. Mot øst bak prekestolens lydhimmel sendes ryttere ut etter Josef og Maria som har flyktet til Egypt med Jesusbarnet. Mot vest høster bøndene som sådde da Den hellige familie dro forbi. Dagen etter var kornet modent og de kunne høste. Soldatene spør bøndene om noen har passert og bøndene kan si sannheten, at en familie passerte da de sådde, dermed gir soldatene opp og drar hjem. Noen soldater rir den ene veien og noen den andre, det er tydelig at er forvirret. Folk på marken, redskaper og kornhøst er en realistisk beskrivelse fra dagliglivet som menigheten kunne identifisere seg med. Isefjordsverkstedet viser dagliglivets påkledning i midten av 1400-tallet.

I vestkappen sees et Memento Mori (husk du skal dø). Tre konger i forskjellig alder rir på jakt med hunder og falker, de er et motstykket til De hellige tre konger på østkappen. Foran kongene ligger tre kongeskjeletter. Den forreste hesten blir redd og senker hodet, rytteren holder på å falle bakover, jaktfalken flyr opp og hunden ser forskrekket opp på sin herre. Man har forsøkt å dramatisere historien, ormer og marker velter ut av skjelettenes øyenhuler.

I tekstbåndet står det øverst «Heu quantus est noster dolor» (:Akk, hvor stor er dog vår smerte). De tre tekstbåndene langs skjelettene sier fra venstre: «Vos qui transitis nostri memores rogo sitis» (:Jeg ber dere, dere som drar forbi, husk oss.) «Quos sumus hoc eritis» (:Slik som vi er, skal dere bli.) «Fumius aliquando quod estis» (:Vi har engang vært, hva dere er.).

Motivet skal minne om at selv konger er dødelige og at alle er like i døden. Samtidens brede befolkning har sannsynligvis likt historier om personer fra det høyere lag som det gikk dårlig med.

I flaten mot syd sees flukten til Egypt. Jordsmulden følger kappekanten, Josef går på hvelvkappen. I flaten mot nord sees en meget sjelden skildring av Jesu skolegang. Maria bringer Jesus med korsglorie på skolen, han har med seg en bok og klassekameratene er allerede i gang med å lese. Skolelæreren står med sine attributter Ris og Ferle som han tukter barna med. Skoleelevene og læreren bærer frygiske luer. Isefjordsverkstedet bringer historien ned på gulvplan; Jesus måtte også gå på skolen slik at han kunne bli klok.

I skipets andre fag i østkappen sees Sankt Georgs kamp mot dragen, i flatene sees Erasmus og Laurentius martyrium. Sankt Georg er en kristen ridder og har kors på hjelmen, hesten har bjeller på. Isefjordsverkstedets hester har bjeller noe som ikke er logisk når man skal liste seg inn på en drage, men det virker flott. Prinsessen med det lille lammet foran seg følger bekymret kampen mellom Sankt Georg og dragen, hun hever forskrekket hånden. På borgen sitter kongen og dronningen godt beskyttet i tårnet og følger begivenheten. Dragen har en lang snodd hale og skarpe tenner, hornene i pannen og vingene med skarpe pigger viser at det er Satan selv som Sankt Georg beseirer. Drager har man kjent fra blokktrykk. I Europa oppfattes dragen som et ondt dyr, i Kina er den god. Dyr ble ofte knyttet til dyder eller laster, som det beskrives i Physiologus og som man kjente fra middelalderens bestiarier. På kvadersten fra 1100-tallet sees dyr med symbolsk betydning, men stenene er ofte flyttet, derfor er det vanskelig å tolke dem når de ikke lenger inngår i den rette sammenhengen.

I nordflaten sees Erasmus martyrium. Erasmus ligger bundet på en pinebenk, tarmene rives ut av to bødler som ruller dem opp på en vinsj. Men Erasmus smiler fordi han vet han vil bli tatt opp i Paradis. Bødlene er i profil og her er det tegn på ondskap. Utrivingen av tarmene er en tilføyelse fra senmiddelalderen; ifølge helgenlegenden hans ble han kokt i en gryte noe man ser i andre fremstillinger av hans martyrium.

I sydflaten fremstilles Laurentius` martyrium. Laurentius ligger på risten, nederst sees en bøddel som puster til ilden med en blåsebelg, flammene står opp og får risten til å gløde. To bødler står klar med kjøttgafler for å prikke i Laurentius. På det nederste tekstbåndet står det: «Assatus sum, commedite» (:Jeg er mør, værså god.) På øverste tekstbånd står: «Gratias tibi ago domine Jesu Christe quod portas celi ingredi merui» (:Jeg takker deg Herre Jesus Kristus, at jeg har fortjent å gå inn i himmelens porter.)

Mellom Erasmus og Laurentius martyrium sees vekster som er typiske for Isefjordsverkstedet. De voldsomme scenene med martyrier uttrykker middelalderens tankegang, at jo større pinsler man kan holde ut uten å oppgi sin tro, jo mer hellig er man. Helgener kom direkte til Paradis og trengte ikke vente på Dommedag, gjennom dem kunne man be til Gud, de fungerte ved å gå i forbønn. Og jo mer hellig en forbeder var, desto større var muligheten for at Gud lyttet. Derfor var især Laurentius en yndet helgen å be til.

I vestkappen sees Dommedag. Kristus troner i regnbuemandorla med føttene på jordskiven. Han viser sine sår og fra munnen vokser nådens lilje og straffens sverd. Han flankeres av Maria og Johannes Døperen. I tekstbåndene står det over liljen: «Venite benedicti in regnum patris mei» (:Kom, I velsignede, til min faders rike), over sverdet står «Ite maledicti in ignem eternam» (:Gå, I forbannede til den evige ild.) I nord og syd vekker basunengler de døde som står opp av gravene. Her sees kronede personer. I tekstbåndet står «Surgite mortui venite ad …» (:Stå opp, I døde, kom til …), i nord sees en biskop og geistlige med tonsur. Også her sier tekstbåndet «Surgite mortui venite ad …» (:Stå opp, I døde, kom til …).

I nordkappen fremstilles helvete. De fortapte fanges med rep og trekkes inn i det ildsprutende helvetesgapet. Vil de fortapte ikke komme av seg selv, bringes de på trillebår eller flys til helvetesgapet av stygge djevler. Blant de falne sjelene er både konger, biskoper, en munk og alminnelige mennesker. Bak helvetesgapet sees et falloslignende tårn. I flatene ses Den øltappende kjerring og Den smørkjærnende kjerring, disse motivene sees ofte i senmiddelalderske utsmykkinger, især hos Isefjordsverkstedet. Når en person i landsbyen var særlig god til noe, f.eks. å brygge øl eller kjerne smør, mente man at Fanden hadde hatt en finger med i spillet og hjulpet dem med arbeidet. Man skulle ikke være for god til noe, man skulle ikke skille seg ut fra andre i samfunnet. Moral er ofte skildret sammen med helvete, man ble straffet hvis man skilte seg ut.

I sydkappen sees Himmelborgen. Sankt Peter med nøkkelen tar imot de frelste med åpne armer. Han vil lukke dem inn i Himmelborgen, som ses i bakgrunnen. Blant de frelste sees en kronet person, en biskop og en geistlig med tonsur. Ikke alle geistlige kom til helvete. I østflaten sees Sankt Martin med bispehue sittende på en hest med store bjeller, han holder et sverd med fornemt hæfte, med sverdet deler han kappen sin og lar den lett påkledde tiggeren få halvdelen. Tiggeren er Kristus som vil prøve Martin. Bak tiggeren sees en krøpling som har mistet den ene foten, han har krykke og støtteben. I vestflaten står Mikael med korsstav og holder vekten, i den høyre vektskålen strekker sjelen sine foldede hender opp i bøn og takksigelse, de gode gjerninger tynger vektskålen ned selv om to djevlene forsøker å snyte.

Over syddøren sees Livshjulet. Av Livshjulet er det bevart kongen som sier han skal regjere, på toppen sitter kongen som regjerer, så mangler kongen som regjerte og endelig nederst kongen som ligger død under Livshjulet og hadde regjert. Til venstre sees den rettferdige dommer Salomon, på tekstbåndet ses ordene «Salomon Deum timete …» (Salomon Frykt Gud …). Livshjulet er en påminnelse om at alle er dødelige og døden kan komme før man aner, man skal alltid være beredt til å møte sin dommer på den ytterste dag ved å bekjenne sine synder og motta nattverden. At dommen vil være rettferdig garanteres av den rettferdige dommeren Salomon.

Når man kommer inn i kirken viser de to østlige hvelvkappene de viktigste motivene. I andre fag ser menigheten først Sankt Georgs kamp mot dragen samt Erasmus og Laurentius martyrium. Sankt Georg er symbolet på Kristus` seier over det onde og martyrene er forbilder og går i forbønn for det kristne mennesket. I første fag sees mot øst kongenes tilbedelse, som minner menigheten om at de skal vende seg mot alteret og tilbe Kristus, bekjenne sine synder og motta nattverden. Når menigheten vender seg for å gå ut av kirken sees først de tre levende og de tre døde kongene som skal minne om at alle er dødelige og døden kommer når man minst venter den, derfor skal sjelen alltid være beredt. I skipets andre fag mot vest sees Dommedagskristus på vestkappen umiddelbart før utgangen mot syd. Over utgangsdøren minnes man enda en gang om det flyktige jordiske livet ved synet av livshjulet.

Nationalmuseet sier i sin beskrivelse av kalkmaleriene i Tuse kirke: «Samlet kulturhistorisk vurdering: meget bevaringsværdig. Meget stor og indholdsrig dekoration fra Isefjordsværkstet med særdeles betydningsfulde scener både fra Jesu Barndomshistorie, Dommedag og flere helgenlegender.»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Tuse kirke hos Nordenskirker Arkivert 31. januar 2011 hos Wayback Machine.
Nationalmuseet om kalkmaleriene (søk på Tuse Kirke)
Kirkens nettside
Kirkehistorie.dk