Turammåling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Turammålinger er en av de eldste geofysiske målemetodene som brukes i malmleting. Metoden er en elektromagnetisk metode og baserer seg på den egenskapen at malmer (sulfidmalmer) har mye bedre elektrisk ledningsevne enn de omliggende bergarter (gråberg). Turam er den metoden som har vært mest brukt i Norge, og det var Geofysisk Malmleting, senere NGU, som i utstrakt grad brukte metoden. I årene 1935 – 1974 ble ca 1375 km² av landet dekket med Turammålinger. Spesielt mange målinger ble foretatt på 50 og 60-tallet, før de ble avløst av helikoptermålinger tidlig på 70-tallet.

Fysisk grunnlag[rediger | rediger kilde]

Det fysiske grunnlaget for metoden baserer seg på elektromagnetisk (EM) induksjon og det faktum at en strømførende leder omgir seg med et elektromagnetisk felt som kan måles med forholdsvis enkelt måleutstyr. En sulfidmalm er den god elektrisk leder og dersom det føres strøm gjennom malmen kan EM-feltet rundt malmen måles. På denne måten kan en stedfeste EM-feltet og dermed bestemme malmens beliggenhet. Undergrunnen må derfor energiseres slik at det går strøm i lederen. For at det skal induseres strøm i en leder må det brukes vekselstrøm.

Apparatur og måleprinsipp[rediger | rediger kilde]

For å gjøre Turammålinger benyttes en sender og en mottaker. Senderen er en motorgenerator som sender ut vekselstrøm i en kabelsløyfe eller en jordet kabel som legges langs strøket i måleområdet. Frekvensen på denne strømmen kan variere. NGUs apparatur, som de fleste Turammålinger i Norge er gjort med, benyttet 500 Hz, men det finnes også flerfrekvens Turamutrustning, f.eks. med 5 frekvenser fra 25–2025 Hz.

Mottakeren ved Turammålinger måler styrken av det elektromagnetiske feltet ved hjelp av en spole hvor det induseres en spenning når feltlinjene skjærer gjennom spolen. Spolen, eller vanligvis to spoler, flyttes langs profiler vinkelrett ut fra kabelen. Avlesning blir gjort med en målepunktavstand på 25–50 m. Mer detaljerte målinger krever kortere målepunktavstand. Den induserte spenningen i en leder er faseforskjøvet i forhold til primærfeltet. Derfor måles både reell- og imaginærkomponent av totalfeltet. Fasedifferansen kan også måles (Elfast).

Måleprinsippet for Turammålinger er at primærfeltet fra kabelen induserer et sekundærfelt i den ledende platen. Dette feltet er motsatt rettet primærfeltet. Dette fører til at det målte totalfeltet forsterkes på den ene siden av lederen (nærmest kabelen) og svekkes på den andre i forhold til primærfeltet. Den målte totalfeltkurven normaliseres mot et teoretisk beregnet primærfelt som er avhengig kabelens lengde, avstand fra kabelen og strømstyrken.

Ved å tolke feltkuvens form kan en beregne dypet til lederen (malmen) og angi fallretning. Styrken på feltet sier noe om ledningsevnen i lederen. Resultatene fra Turammålinger presenteres som tolkningskart over måleområdet. Alle ledere er plottet inn på kartet med angitt styrke, dyp og fallretning dersom det er mulig å bestemme.

Turam er en av de beste metodene til å detektere dype ledere. Målingene foregår i frekvensdomene og jo lavere frekvens man bruker jo større blir dybderekkevidden. Under gode måleforhold kan en påvise malmer ned til 500 m dyp. Til dypmalmleting egner konduktiv (jordet kabel) energisering seg best.

Turammålinger benyttes ikke i lenger Norge i dag. De siste målinger i NGUs regi ble gjort i 1986 og utrustningen er i dag ikke operativ.

Kilde[rediger | rediger kilde]