Tundals visjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tresnitt til siste kapittel i teksten: Tundals ånd gjenforenes med legemet etter visjonsreisen.
I Tundals visjon er djevelen selv en fange i Helvete, og selv utsatt for Guds straff. Illustrasjon fra Les Très riches heures du Duc de Berry.
I Helvete møter Tundal også to helter fra irsk mytologi, Fergus mac Róich og Conall Cernach, som begge står i munnen på et uhyre.

Tundals visjon (latin: Visio Tnugdali) er en kristen visjonsfortelling, skrevet på latin ca 1149. Teksten skildrer en visjon som ridderen Tundal opplevde mens han oppholdt seg i byen Cork, men ble skrevet ned av den irske munken Magnus i et irsk kloster i Regensburg i Bayern.

Teksten hadde stor utbredelse i middelalderen, og finnes oversatt til 13 europeiske språk, også norsk.

Visjonen[rediger | rediger kilde]

I tekstens latinske original heter hovedpersonen Tnugdalus (på irsk kanskje Tnúthgal eller Tnudgal), og er en ond, grådig og forfengelig ridder eller soldat fra byen Cashel som oppsøker en mann for å kreve inn penger. Mens han er i mannens hus faller han svime og blir liggende i tre dager og tre netter. I visjonen blir han så ledsaget av en engel gjennom de ulike nivåene av himmel, skjærsild og helvete. Engelen spiller den vanlige ledsagerrollen i visjonslitteraturen; som den kyndige guiden som i en didaktisk dialog forklarer hovedpersonen hva han ser og hva det betyr. Etter at han våkner fra visjonen, omvender Tundal seg, og blir et moralsk eksempel.

Teksten består av 27 avsnitt: 1: en prolog, 2: rammefortellingen med Tundals reise til Cork, 3-4: Tundal møter engelen, 5-15: veien til helvete og lidelsene der, 16-26: veien opp fra helvete til paradiset, 27: avslutning og epilog, hvor Tundal kommer til seg selv igjen.[1]

Selv om teksten utgir seg for å være en autentisk gjengivelse av en visjonsopplevelse, har den flere fellestrekk med tidligere visjonslitteratur, både i retorikk og tematikk.[1] Teksten har noen likhetstrekk med immram, dramatiske sjøreiser til det hinsidige som er kjent fra irsk mytologi. Andre tidligere irske visjonstekster er Sankt Brendans sjøreise og flere kapitler fra Bedas Anglernes kirkes historie, hvor han i to kapitler gjengir visjonene til sankt Fursa og Drycthelm. Forfatteren må ha kjent til Adamnans visjon, antagelig skrevet sent på 1000-tallet, og knyttet til den hellige Adomnán av Iona. Teksten inneholder også flere sitat fra Vulgata, den latinske Bibelen.

Det er i en viss grad mulig å lese ut referanser til tekstens irske samtid og geografi. Den irske kirkereformen på 1100-tallet innebar blant annet at munker og prester skulle pålegges å leve i sølibat; visjonen støtter opp under denne reformen; de synderne som utsettes for de verste straffene i pinselen er utuktige munker og nonner.[1] Blant de navngitte personene som Tundal møter i himmelen finnes fire nylig avdøde irske biskoper, i tillegg til den irske nasjonalhelgenen St. Patrick. Helgenen Ruadan av Lorrha som Tundal møter i himmelen er fra Munster, samme irske provins som Tundal og byen Cork. Tundal møter også, på vei til himmelen, tre menn som var konger i Munster i første halvdel av 1100-tallet: Cormac Mac Carthaig, Donnchad Mac Carthaig og Conchobar macDiarmata O'Brien. Av disse tre var særlig Cormac kjent for å gi gaver til kirken og bekoste kirkebygging. Dette gjenspeiler seg i Tundals visjon ved at selv om også han må renses eller lutres for sine synder, så får han en mildere straff/behandling enn de to andre.

Teksten er dedisert til en Abedisse G., som av noen regnes for å være Gisela ved St. Paulus-klosteret i Regensburg på Magnus' tid. På samme måte som Tundal skal også Magnus selv ha vært hjemmehørende i Cashel. Magnus forteller i sin fortale til verket at han har oversatt det til latin fra det irske folkemålet. Dietrichson[2] går god for denne fremstillingen, mens Hambro[1] peker på at det ikke finnes noen kjente eksemplarer av det irske originalmanuskriptet.

Teologien i teksten[rediger | rediger kilde]

Teksten skildrer forholdet mellom livet nå og straff eller belønning i det neste livet.

I motsetning til Dantes Den guddommelige komedie, hvor himmel, skjærsilden og helvete er systematisk og symmetrisk oppbygget, kan det i Tundals visjon være vanskelig å avgjøre hvor mange ulike nivåer, stadier eller steder som finnes i dødsriket. Kirkens vanlige oppfatning i middelalderen var at det var 4 nivåer i dødsriket: en dypt helvete, to grader av moderate straffeverdener, og én himmel for de gode. I Tundals visjon har forskere[3] funnet sju nivåer:

  1. et purgatorium med åtte pinselssteder for sjeler som venter på dommen
  2. et egentlig helvete for fortapte sjeler som allerede har fått sin dom
  3. et ubehagelig sted utenfor helvete hvor de «ikke helt onde» må slite inntil de kommer inn i himmelen
  4. et behagelig sted hvor de «ikke så svært gode» har tilhold
  5. et sted, bak en mur av sølv, hvor gode ektefolk lever
  6. et sted, bak en mur av gull, hvor de fromme lever: martyrer, kirkebyggere og andre velgjørere
  7. et sted, bak en mur av edelstener, hvor engler, rene jomfruer og Guds hellige befinner seg

Avhengig av ulike tolkninger kan dette oppsummeres som to eller tre ulike grader av skjærsild og tre eller fire ulike nivåer av paradis/himmelen.

Teksten er relativt sett mer opptatt av renselsen i skjærsilden enn av selve straffen, og selv i himlene finnes det steder hvor den ennå ikke fullkomne synder renses og lutres. En person som gjennomgår en slik siste nivå av renselse er kong Cormac, som Tundal møter i himmelen. Teksten veksler delvis mellom det teologisk-didaktiske og mer folkelige forestillinger - som at døde sjeler blir fargerike fugler.[2]

Dietrichson peker også på at tekstens fremstilling av at også helvete kunne være et midlertidig sted for renselse, er en gammel irsk forestilling fra før 900-tallet, som sto i kontrast til kirkens lære på 1100-tallet. Han bemerker også at skildringene av synder og renselse fremstår som «forholdsvis realistisk»: «Markus ser både kongens [Cormacs] sterke og svake sider, stiller hans fortjeneste og skyld opp mot hverandre.»

I Tundals visjon er djevelen selv en fange i Helvete, og selv utsatt for Guds straff.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Det skal finnes minst 154 manuskripter av den latinske teksten til Visio Tnugdali, datert fra 1100- til 1800-tallet. I tillegg finnes minst 100 ulike manuskripter av de i alt 13 oversettelsene av teksten. Den norrøne oversettelsen av teksten er kjent som Duggals Leiđsla, og noen antar at Draumkvedets forfatter har kjent til denne teksten, og kan ha vært inspirert av den.[1]

«At Dante hadde lest og var inspirert av Tundals visjon, er det liten tvil om.»[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Kilde: Cathinka Hambros innledning til 2009-utgaven
  2. ^ a b Kilde: Jan W. Dietrichsons etterord i 1984- og 2009-utgavene
  3. ^ St. John D. Seymour. Studies in the Vision of Tundal, 1926; her sitert etter Dietrichsons etterord i 1984- og 2009-utgavene.

Norske utgaver[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Visio Tnugdali – bilder, video eller lyd