Tuatha de Danaan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Tuatha Dé Danann‎ (enten Danus folk eller gudinnen Danas folk) var et mytisk folk på Irland som har blitt beskrevet som «prototypen på de underjordiske, eller selve alvefolket.»[1] kjent særlig fra Invasjonenes bok fra det 1100-tallet. I tradisjonen om invasjoner, som begynner med Lebor Gabála Érenn, er de den femte gruppen som bosetter seg på Irland, og erobrer øya fra Fir Bolg.

Det fortelles lite om deres historie før de kom til Irland. Det som nevnes er at de kom fra fire byer: Falias, Gorias, Murias og Finias. Der hadde de tilegnet seg okkulte kunnskaper. Da de kom til Irland, angivelig tidlig i mai, brente de båtene de kom i for ikke å bli fristet til å vende hjem igjen. Invasjonenes bok forteller at de kom flyvende som ånder i luften, mens andre kilder forteller at de kom vestfra, seilende på skyer over Atlanterhavet. Tuatha de Danaan grep senere i enkelte tilfeller inn i kriger, alltid på de rettferdiges side. De hadde da evnen til å gjøre seg usynlige, og hadde brennende lanser og magiske hvite skjold.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tuatha Dé Danann er antatt å være avledet fra de førkristne gudene på Irland. Da de overlevende fortellingene ble skrevet ned hadde Irland vært et kristent land i århundrer allerede, og Tuatha Dé ble presentert som dødelige konger, dronninger og helter fra en fjern fortid; imidlertid er det mange hentydninger til deres tidligere guddommelige status. Et dikt Leinsterboken lister mange av Tuatha Dé, men ender med «Skjønt [forfatteren] enumerater (menneskeliggjør) dem, han dyrker dem ikke». Goibniu, Creidhne og Luchta er referert til som Trí Dé Dána («håndverkets tre guder»), og Dagdas navn er tolket i middelaldertekster som «den gode gud». Selv etter at de var erstattet som herskere av Irland opptrer figurer som Lugh, Morrígan, Aengus og Manannán mac Lir i fortellinger flere århundrer senere, og viser alle tegn på udødelighet. De har også mange paralleller over den keltisktalende verden: Nuada er beslektet med den britonske guden Nodens; Lugh er en refleks av den pankeltiske guddomen Lugus; Tuireann er beslektet med galliske Taranis; Ogma til Ogmios; Badb til Catubodua.

Navnet[rediger | rediger kilde]

Oversettelsen av Tuatha Dé Danann som «folket til gudinnen Danu» er nødvendigvis upresist. Gammelirsk tuath (flertall tuatha) betyr «folk, stamme, nasjon»; og er genitivform av día, «gud, gudinne, overnaturlig vesen, objekt for dyrkelse»[2] (de er ofte referert til som ganske enkelt Tuatha Dé, en frase som også benyttet for å referer til israelittene i de tidlige kristne tekstene).[3]

Danann er også et genitiv for hvor nevneform ikke er dokumentert. Det har blitt rekunstruert som Danu, som er ved analogt med Anu som er forstått som en kvinnenavn. Navnet på elven Donau er antatt å være av keltisk opprinnelse og keltiske elveguddommer er som regel av hunkjønn; hinduistisk mytologi har en gudinne kalt Danu, som kan være en urindoeuropeisk parallell. Denne rekonstruksjonen er imidlertid ikke akseptert overalt.[4] Det er også skrevet Donann and Domnann,[5], som kan være knyttet til Fir Domnann («menn fra Domnainn»), et folk assosiert med Fir Bolg i mytene,[6] som er historisk dokumentert i Connacht og kan være beslektet med britonske Dumnonii.[7]

Landnåm og erobring[rediger | rediger kilde]

Tuatha Dé Danann var etterkommere fra Nemed, høvding av en foregående bølge av innflyttere til Irland. De kom fra fire nordlige byer, Falias, Gorias, Murias og Finias, hvor de hadde skaffet seg sine okkulte ferdigheter og egenskaper. De kom til Irland den 1. mai, datoen for festivalen til Bealtaine, på mørke skyer, skjønt senere versjoner har rasjonalisert dette ved å si de brente deres skip for å gjøre det umulig å dra tilbake dit de kom fra, og «skyene» var røyken fra de brente skipene.

Ledet av sin konge Nuada, kjempet de det første slaget ved Mag Tuired hvor de beseiret og fordrev Fir Bolg, som da bodde Irland. I slaget mistet Nuada en arm til deres kjempe Sreng. Ettersom Nuada ikke lenger var «plettfri» kunne han ikke lenger fortsette som konge og ble erstattet av den halvt-fomoriske Bres som ble en tyrann. Legen Dian Cecht erstattet Nuadas arm med en av sølv og han ble da gjeninnsatt som konge. Imidlertid var Dian Cechts sønn Miach misfornøyd med ordningen og han siterte en fordømmelse, «ault fri halt dí ⁊ féith fri féth» («fuget til fuge av det og festet fast»[8]). Det førte til at kjøttet vokste over protesen av sølv i løpet av ni dager og netter.[9][10] I et utbrudd av sjalu raseri drepte Dian Cecht sin egen sønn. På grunn av Nuadas gjeninnsetting som leder klagde Bres til sin familie og far, Balor, konge av fomoriere.

I det andre slaget ved Mag Tuired nedkjempet de fomorie-folket, en stamme demoner eller troll. Nuada ble drept av den fomoriske kongen Balors giftige øye, men Balor ble selv drept av Lugh, kjempen til Tuatha Dé, som da tok over som konge.

Et tredje slag ble utkjempet mot en påfølgende tredje invasjonsbølge, milesiere fra nordvest fra Den iberiske halvøy (dagens Galicia (Spania) og nordlige Portugal), etterkommere av Míl Espáine (som er antatt å representere goideliske keltere). Milesiere møtte tre gudinner fra Tuatha Dé Danann, Ériu, Banba og Fodla, og disse ba om at den grønne øya skulle bli navngitt etter dem; Ériu er opprinnelsen til den moderne navnet til Irland, Éire, og Banba og Fodla blir fortsatt tidvis brukt som poetiske navn på øya.

Gudinnenes tre ektemenn, Mac Cuill, Mac Cecht og Mac Gréine, som var konger av Tuatha Dé Danann, ba om en fredsavtale på tre dager, og hvor milesierne lå ved anker ni bølgedistanse fra kysten. Tuatha Dé Danann frammanet en magisk storm i et forsøk på å drive skipene vekk. Milesiernes poet Amergin fikk sjøen til å legge seg med sine vers, deretter gikk hans folk i land og beseiret Tuatha Dé Danann ved Tailtiu. Da Amergin ble tilkalt for dele inn landet mellom Tuatha Dé Danan og hans eget folk, tildelte han dyktig den delen over bakken til milesierne og den delen som lå under bakken til Tuatha Dé Danann.

Tuatha Dé Danann ble ledet ned i bakken i Sidhe-gravhaugene av Dagda.

De fire rikdommer[rediger | rediger kilde]

Tuatha Dé Danann førte med seg fire magiske rikdommer til Irland, en for hver av sine fire byer:

Tuatha Dé Dananns enekonger av Irland[rediger | rediger kilde]

Det følgende er en legendarisk kronologi fra Annalene av de fire mesterne; basert på lengden av regimene som ble gitt i Seathrún Céitinns Forus Feasa ar Erinn. Nuadas opprinnelige regime er ikke medregnet på grunn av upresise opplysninger.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kilde for sitat og vurderinger er Jan Erik Rekdals innledning til Keltiske myter, 2006
  2. ^ Dictionary of the Irish Language, Compact Edition, Royal Irish Academy, 1990, ss. 612
  3. ^ MacKillop, James: Dictionary of Celtic Mythology, Oxford University Press, s. 366
  4. ^ MacKillop, James: Myths and Legends of the Celts, Penguin, 2005, s. 136.
  5. ^ Koch, John T. & Carey, John (red): The Celtic Heroic Age, Celtic Studies Publications, 1997, s. 245
  6. ^ Lebor Gabála Érenn §49
  7. ^ MacKillop 1998, s. 129
  8. ^ Den engelske oversettelsen er «joint to joint of it and sinew to sinew»
  9. ^ Gray, Elizabeth: Cath Maige Tuired, Irish Texts Society, London 1983, ss 32-33
  10. ^ www.sengoidelc.com – Quotations from early Irish Literature, sitater fra tidlig irsk litteratur

Tekster på norsk[rediger | rediger kilde]