Tryllefløyten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tryllefløyten
K. 620
Opera av Wolfgang Amadeus Mozart
Periode Wienerklassisismen
Urfremføring 30. september 1791
Typisk lengde 138:35
Satser 22 (2 akter)
Libretto av Emanuel Schikaneder
Wolfgang Amadeus Mozarts operaer
Operaer:
(1767) Die Schuldigkeit des ersten Gebots
Apollo et Hyacinthus
(1768) Bastien und Bastienne
(1769) La finta semplice
(1770) Mitridate, re di Ponto
(1771) Ascanio in Alba
(1772) Il sogno di Scipione
Lucio Silla
(1775) La finta giardiniera
Il rè pastore
(1779) Thamos, konge av Egypt
(1780) Zaide
(1781) Idomeneo
(1782) Die Entführung aus dem Serail
(1783) L'oca del Cairo
(1784) Lo sposo deluso
(1786) Der Schauspieldirektor
Figaros bryllup
(1787) Don Giovanni
(1790) Così fan tutte
(1791) La clemenza di Tito
Die Zauberflöte
Wolfgang Amadeus Mozart

Tryllefløyten (Die Zauberflöte) er en opera i to akter med musikk av Wolfgang Amadeus Mozart og libretto av Emanuel Schikaneder (17511812). Tryllefløyten hadde sin premiere i Wien den 30. september 1791.

Operaen er et Singspiel som kombinerer resitativ med talt dialog mellom sangsekvensene. Den er dessuten på tysk, og var ment for et mer folkelig publikum enn de italienske operaene. Den er blant de mest spilte i verden, og er elsket for sin sjarmerende historie og sitt solide musikkhåndverk.

Prins Tamino får i oppdrag av Nattens dronning å befri hennes datter Pamina fra den onde trollmannen Sarastro. Med seg får han fuglefangeren Papageno. Etterhvert kommer det frem at det er Nattens dronning som er ond, og ikke Sarastro, og Tamino gjennomgår forskjellige prøver for å bli tatt opp i Sarastros hellige broderskap.

Sarastros broderskap har tre templer – naturvitenskapens tempel (som representerer opplysningstiden), naturens tempel og tempelet til Isis og Osiris. Operaen følger Taminos innvielser i disse tre templene eller gradene i broderskapet.

Til slutt overvinner Tamino Nattens dronning. Sarastro påminner Tamino om hans ed om å gjengjelde det onde med det gode. Tamino dreper derfor ikke dronningen, men sender henne i eksil i villmarken der hun ikke kan gjøre noen skade.

Mozart var frimurer og operaen inneholder mange og sterke frimurersymboler. Schikaneder var Mozarts losjebroder, og den første som hadde rollen som Papageno. Det har blitt fremsatt hypoteser om at frimurerlosjene som Mozart tilhørte – Zur Wohltätigkeit («Veldelighet») og senere Zur Neugekrönten Hoffnung («det nye kronede håp») i Wien, var en del av Illuminatus-ordenen.[1] Muligens var Tryllefløyten en satire, som gjennom et symbolsk handlingsforløp oppsummerte de bayerske myndighetenes (og derfor, indirekte, Den katolske kirkes) forfølgelser av Illuminatus-ordenen. Mozarts patronatsherre, utdanningsministeren Gottfried van Swieten, var medlem av Illuminati[2] og Mozart selv var en venn av Illuminatis grunnlegger Adam Weishaupt.[1]

Handlingen[rediger | rediger kilde]

Første akt[rediger | rediger kilde]

Overturen antyder tre kakk på døren før innvielsen av et nytt medlem av frimurerlosjen
Statue av Pagageno over inngangen til teateret i Wien
Scene 1

Første akt innledes med en ouverture. Den symboliserer blant annet at det kakkes tre ganger på en dør, og antyder åpningen av en innvielse i en frimurerlosje.

Etter dette introduseres vi for Tamino, en hjelpsom prins som har forvillet seg i et fremmed land langt borte, og forfølges av en slange. Kvartetten synger «Hjelp! Hjelp!» (Zu Hilfe! Zu Hilfe). Under flukten besvimer Tamino av utmattelse, og tre kvinner, som er tjenere av Nattens Dronning, kommer til syne og dreper slangen. Alle tre blir forelsket i Tamino, og hver enkelt har planer om å være alene sammen med ham. Etter diskusjoner seg i mellom, beslutter de seg for at det beste vil være at de forlater åstedet.

Når Tamino våkner opp fra besvimelsen, står Papageno foran ham. Hele Papagenos kropp er dekket av fjærdrakten til fugler. Papageno synger at hans jobb er å være en fuglefanger (arien: Der Vogelfänger bin ich ja), og at han lengter etter en kone. Papageno spøker med Tamino, men forteller også at han jobber som fuglefanger for tjenerne til Nattens dronning, som gir ham mat og drikke i betaling. Papageno skryter også av å ha berget livet til Tamino, ved å kvele slangen med sine hender. På dette tidspunktet dukker de tre kvinnene opp og straffer hans løgn ved å betale hans fugler med en stein stedetfor mat, vann istedenfor vin, og en hengelås omkring hans munn. De forteller også at de berget hans liv, noe Tamino er dypt takknemlig for, og viser prinsen en liten kopi av den unge jomfruen Pamina. Tamino blir umiddelbart forelsket i Pamina (arien Dies Bildnis ist bezaubernd schön).

Nattens dronning kommer tilsyne og ber Tamino om hjelp til å frigjøre hennes datter Pamina, som blir holdt fanget av den onde trollmannen Sarastro, og lover at han skal gifte seg med Pamina som belønning (arien O zittre nicht, mein lieber Sohn). Kvinnene gir Tamino en tryllefløyte som kan endre menneskers følelser. De fjerner hengelåsen fra Papagenos munn og tildeler ham bjeller, som vil beskytte ham gjennom deres kiming. Under Taminos oppdrag slår Papageno følge, sammen med tre unge gutter. De unngår alle farer ved å ta i bruk sine magiske instrumenter (kvintetten: Hm hm hm hm).

Ankomsten av Nattens dronning i en scene-opptreden av Karl Friedrich Schinkel for en fremføring i 1815
Scene 2
Et rom i Sarastros palass

Pamina blir dratt inn i et rom av Sarastros tjener Monostatos, en maurer som forsøker å voldta henne (trioen: Du feines Täubchen, nun herein!). Papageno, som er utsendt av Tamino for å finne Pamina, dukker opp i rommet. Både Monostatos og Papageno flykter fra åstedet, skremt av hverandres utseende. Papageno kommer likevel straks tilbake og forteller Pamina at hennes mor har sendt Tamino for å hjelpe henne. Pamina blir ekstatisk over å høre at Tamino er forelsket i henne, og gir også Papageno et håp om å finne sin lenge etterlengtede kjærlighet Papagena. Før de skiller lag, synger de sammen en ode til kjærligheten (duetten Bei Männern welche Liebe fühlen).

Scene 3
Den hellige lunden og inngangsporten til templene

De tre guttene leder prins Tamino videre. Når han nærmer seg templene, blir han nektet adgang til de to portene som representerer naturen og fornuften av usynlige stemmer som synger «Tre tilbake !» Når han deretter prøver seg på visdommens port, kommer det en prest tilsyne som gradvis overbeviser ham om at Sarastro egentlig er en person med gode karaktertrekk.

Etter at presten har forlatt Tamino, benytter han tryllefløyten for å påkalle Pamina og Papageno gjennom fløytens toner. Tonene påkaller først en gruppe med dyr som er blitt tamme på magisk vis. Deretter påkaller de fløytene til Papageno. Ekstatisk over tanken på å møte Pamina, fortsetter han å blåse i sin tryllefløyte.

Papageno og Pamina ankommer etter å ha hørt fløytens fjerne lyder. Deretter dukker Monostatos og hans slaver opp. Papageno benytter deretter de magiske bjeller, og får dem til å danse i en ufrivillig salighet.

Papageno hører nå Sarastro og hans store tjenerstab nærme seg. Han blir skremt og spør Pamina hva de skal si. Hun svarer: «Sannheten! Sannheten! Selv om det er en forbrytelse!», og med hennes ord innledes en triumf-mars (koret: Es lebe Sarastro) hvoretter Sarastro og hans følge ankommer.

Sarastro foretar en rettshøring impromptu, og Pamina faller ned ved hans føtter og tilstår at hun prøvde å flykte fordi Monostatos prøvde å voldta henne. Sarastro hører vennlig på henne og forteller at han ikke kommer til å straffe henne, men heller ikke kan gi henne sin frihet.

Monostatos dukker deretter opp med fangen Tamino. De to elskende ser hverandre for første gang og omfavner hverandre øyeblikkelig. Koret synger: «Hva er meningen med dette?», og de blir skilt fra hverandre. Monostatos prøver å legge skylden på Tamino. Sarastro tror likevel ikke på Monostatos' løgn, straffer ham for hans handling, og fører Tamino og Papageno inn i tempelet for rettferdighet.

Andre akt[rediger | rediger kilde]

Scene 4
En hellig lund med palmer

Rådet av prester, ledet av Sarastro, ankommer til lyden av en høytidelig marsj. De beslutter seg for at Tamino skal få sin elskede Pamina dersom han lykkes i å bestå de guddommelige prøvelsene. De ønsker ikke å sende Pamina tilbake til hennes mor, som allerede har infisert folket med overtro. Med sitt presteskap som ekko, synger deretter Sarastro en bønn til de egyptiske gudene Isis og Osiris, der han ber dem om å beskytte Tamino og Pamina, og å hente dem til deres guddommelige og himmelske boliger, dersom de skulle dø under prøvelsene. (O Isis und Osiris)

Scene 5
Borggården til prøvelsenes tempel

Tamino og Papageno føres inn i tempelet. Tamino blir advart mot at dette er hans siste mulighet til å vende tilbake, men han sier at han vil gjennomgå enhver prøvelse for å vinne sin Pamina. Papageno blir spurt om han også vil gjennomgå enhver prøvelse, men han svarer at han egentlig ikke ønsker visdom eller å kjempe for å oppnå den. Presten forteller Papageno at Sarastro kan ha beredt en kvinne for ham dersom han gjennomgår prøvelsene, og at hun heter Papagena. Papageno sier at han først vil se henne for å være sikker, men prestene sier at han må forbli taus. Papageno samtykker til slutt i å gjennomgå prøvelsene.

Den første testen går ut på at Tamino og Papageno skal forbli tause mens de fristes av kvinner. De tre kvinnene ankommer, og prøver å friste dem til å snakke (kvintetten: Wie, wie, wie) Tamino og Papageno forblir tause, selv om Tamino hele tiden må be Papageno om å være stille.

Papageno konfronterer en av prestene med spørsmålet om hvorfor han må gjennomgå testene, dersom Sarastro allerede har en kvinne som ønsker å bli hans kone. Presten svarer at dette er den eneste måten å gjøre det på.

Scene 6: En hage der Pamina sover

Monostatos ankommer og stirrer på Pamina i vill begeistring og henførthet (arie: Alles fühlt der Liebe Freuden). Nattens dronning kommer til syne, og gir Pamina en daggert som hun skal bruke til å drepe Sarastro med (arien: Der Hölle Rache kocht in meinem Herzen). Monostatos trekker seg tilbake og lytter på hendelsesforløpet. Han prøver også å tiltvinge seg Paminas kjærlighet ved å bruke en hemmelighet, men blir forhindret av Sarastro, som lindrer Paminas engstelser (arie: In diesen heil'gen Hallen).

Scene 7
En hall i prøvelsenes tempel

Tamino og Papageno må igjen gjennomgå taushetens prøvelse. Papageno kan ikke lenger holde munn, men Tamino forblir stødig, selv når Pamina snakker til ham. Ettersom Tamino nekter å svare, tror Pamina at han ikke lenger elsker henne (arie: Ach, ich fühl's, es ist verschwunden).

Scene 8
Pyramidene

(koret: O Isis und Osiris) Sarastro skiller Pamina og Tamino fra hverandre. (Trio: Sarastro, Pamina, Tamino – Soll ich dich, Teurer, nicht mehr sehn?) Papageno ønsker også å ha sin kone, og synger om dette samtidig som han kimer med sine magiske klokker. (Arie, Papageno: Ein Mädchen oder Weibchen). Ved den første prøvelsen hadde en gammel kvinne kommet til syne foran ham og erklært at hun var hans brud. Hun kommer nå tilsyne igjen og forandrer seg selv til den unge og vakre Papagena. Prestene fordriver henne likevel med torden og lyn. Hun forsvinner skremt, og Papageno er nedtrykt.

Scene 9
Et åpent landskap

De tre guttene ser at Pamina forsøker å begå selvmord fordi hun tror Tamino har sviktet henne. De forhindrer henne i å gjøre dette, og tar henne med seg for å møte ham (kvartetten: Bald prangt, den Morgen zu verkünden).

Scene 10
Fjell med vann og en hule med ild
Tamino og Pamina gjennomgår deres siste prøvelse. Vannfarge av Max Slevogt (1868–1932)

To bevæpnede menn fører Tamino inn, og gir ham veiledning i form av et talende kor med barokkmusikk, hvor de atter forsikrer ham om at Pamina er i live. Sarastro dukker opp og sender inn Pamina. Pamina ankommer og overveldes av glede over å se Tamino, som nå har lov til å snakke med henne (kvartett: Der, welcher wandert diese Strasse voll Beschwerden). Begge går uskadet gjennom den siste prøven av ild og vann med hjelp av tryllefløyten (duett og korus: Wir wandelten durch Feuersgluten). Pamina forteller ham at fløyten ble laget av hennes far, med materialet fra et gammelt eike-tre. De kommer til syne etter å ha bestått prøvelsene, til lyden av et kor utenfor scenen som synger Triumph!.

Papageno planlegger å ta sitt eget liv (Arie/kvartett: Papagena! Papagena! Papagena!) fordi han ikke kan slutte å tenke på Papagena, men i siste øyeblikk ankommer de tre guttene og påminner ham om at han må bruke sine magiske klokker. Når klokkene kimer ankommer sannelig Papagena, og det lykkelige paret forenes, mens de først stammer («pa … pa … pa») i forbløffelse. (Duetten: Papageno! Papagena!)

Den forræderske Monostatos kommer til syne sammen med Nattens dronning og hennes kvinner for å ødelegge tempelet (Nur stille, stille), men de blir på magisk vis kastet ut i det evige mørket.

Scenen forandrer seg nå til inngangen ved hoved-tempelet, der Sarastro ønsker de unge elskende velkommen og fører dem sammen. Det avsluttende koret synger lovsanger til Tamino og Pamina som har bestått prøvelsene og sender sin takknemlighet til gudene.

Roller[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Maynard Solomon: Mozart: A Life, side 322, Harper Collins, 1995, ISBN 0-06-019046-9
  2. ^ Le Forestier Rene: Les Illumines de Baviere et la Franc-Maçonnerie Allemande, Hachette et cie, Paris, 1915, side 400

Se også[rediger | rediger kilde]