Trondheims-Ørn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Trondheims-Ørn
Sportsklubben Trondheims-Ørn
Stiftet 1917
Kallenavn Ørn
Hjemmebane DnB Arena
Kapasitet  
Liga Toppserien
Seriemester 1994, 1995, 1996, 1997, 2000, 2001, 2003
Cupmester 1993, 1994, 1996, 1997, 1998, 1999, 2001, 2002
UEFA-cupen Semifinale i 2004/2005
Administrasjon
Styreleder Ragnar Slettestøl
Hovedtrener Thomas Dahle
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemmedrakt
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Bortedrakt

Sportsklubben Trondheims-Ørn er en norsk fotballklubb. Klubben ble stiftet i Trondheim 18. mai 1917 og begynte med kvinnefotball i 1972.Trondheims Ørn damelag spilte NM 1972. Tre klubblag deltok.

Klubbens lag i kvinnefotball er (per 2009) det mestvinnende kvinnelaget i norsk fotball med 8 cupmesterskap og 7 seriemesterskap. Klubben har vunnet The Double 4 ganger. I 2004 ble Ørn det første norske fotballag som spilte seg fram til semifinalen i en europacupturnering. I juni 2009 passerte trønderlaget Asker på maratontabellen, og ligger dermed på 1. plass.

De mest kjente fotballspillerne fra Trondheims-Ørn er Ann Kristin Aarønes, Karen Espelund, Ragnhild Gulbrandsen, Gøril Kringen, Brit Sandaune, Merete Myklebust, Anita Waage, Randi Leinan og Unni Lehn.

Skrivemåte[rediger | rediger kilde]

Klubbens opprinnelige navn var "Ørn". For å unngå forveksling med andre lag med samme navn, ble i tidligere tider betegnelsen "Ørn, Trondheim" brukt. Betegnelsen "Trondheims-Ørn" ble tatt i bruk rundt 1950 etter at NIF henstilte klubben om å bytte navn, siden det fantes en eldre klubb med samme navn. Men skulle dette navnet skrives med bindestrek eller skråstrek? De to skrivemåtene ble brukt om hverandre i flere tiår. I forbindelse med at klubben fikk ny logo, vedtok klubben i 2003 at offisiell skrivemåte skal være med bindestrek.

Historie[rediger | rediger kilde]

Sportsklubben Ørn ble stiftet av en guttegjeng på Lilleby ved Lademoen i Trondheim 18. mai 1917 (dagen før Rosenborg). Ørn var en typisk arbeiderklubb, og ble medlem av Arbeidernes Idrettsforbund (AIF). Fotball var den største aktiviteten, og Ørn hadde flere spillere på AIFs landslag, bl.a. Sigurd Høidal. Men klubben hadde også utøvere innen ski, skøyter og friidrett. De mest kjente utøverne fra Ørn er fotballspillerne Odd Iversen og Sverre Brandhaug samt skøyteløperen Hjalmar Andersen.[1]

Herrefotballen i Ørn ble nedlagt i 1984, og ishockeyaktiviteten, som startet i 1961, gikk inn i Trondheim Ishockeyklubb (TIK) i 1990/91. Siden da har klubben vært en ren kvinnefotballklubb.

Kvinnefotball[rediger | rediger kilde]

Topplag fra begynnelsen (1972-1983)[rediger | rediger kilde]

Kvinnefotballen i Ørn startet i 1972. Initiativtaker var Brynhild Normann fra Harstad. Ved hjelp av avisannonser inviterte klubben interesserte damer til et møte på "Trubadur". Datoen for møtet var 13. januar 1972. Ørn gjorde seg raskt bemerket innenfor kvinnefotballen, og spilte seg fram til finalen i det uoffisielle norgesmesterskapet allerede i 1974. Ørn vant det uoffisielle NM i 1977. Fra 1978 ble det arrangert offisielle NM i regi av NFF, og Ørn var tapende cupfinalist i både 1978 (tap på straffekonkurranse) og 1980 (tap etter omkamp). Begge gangene tapte Trondheims-Ørn for BUL. I året imellom, i 1979 tapte Ørn overraskende for Sunndal, og kom dermed ikke videre til kvartfinalen.

I perioden 1981-1986 dominerte Trondheims-Ørn Trøndelagsgruppen i 1. divisjon sammen med Troll. Ørn vant gruppen i 1981 og 1983. I 1983 vant også Ørn seriefinalen mot vinneren av Østlandsgruppen, Setskog, og ble uoffisielle seriemestre.

I toppen uten mesterskap (1984-1991)[rediger | rediger kilde]

Ørn vant Trøndelagsavdelingen klart i både 1984 og 1985, men lyktes ikke i sluttspillene mot vinnerne fra Østlandet og Vestlandet. I 1984 endte Ørn på 2. plass etter Sprint/Jeløy, mens i 1985 ble Ørn nummer tre etter Nymark og Asker.

I 1986 handlet det både om seriemesterskap og kvalifisering til den første landsomfattende 1. divisjon i 1987. Troll vant serien dette året, men også Ørn på 2. plass var kvalifisert for den nye landsomfattende 1. divisjon fotball for kvinner. Ørn kom også til cupfinalen i 1986, som endte med 0-3 tap mot Sprint/Jeløy på Lerkendal.

I 1987 endte Ørn på 6. plass i 1. divisjon, men var bare to poeng fra bronsemedaljene. I 1988 tok Ørn bronse, mens det ble 4. plass i både 1989 og 1990. I 1991 var Ørn derimot bare en hårsbredd fra å rykke ned i 2. divisjon. I 1989 var Ørn i cupfinalen igjen, men tapte 1-2 mot Klepp, forøvrig klubbens fjerde cupfinaletap. Klubben sto på dette tidspunkt fortsatt uten noen offisielle mesterskap (både cupmesterskapet i 1977 og seriemesterskapet i 1983 var uoffisielle.)

Norges beste lag (1992-2003)[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av 90-tallet fikk Ørn en rekke nye spillere som skulle komme til å dominere norsk kvinnefotball i en årrekke. Brit Sandaune og Gøril Kringen kom fra Stjørdals/Blink i 1990. Ålesund-laget Spjelkavik rykket opp i 1. divisjon i 1992, men rykket like fort ned igjen. Ann Kristin Aarønes, Merete Myklebust og Anita Waage fant alle veien til Ørn etter nedrykket. Unni Lehn kom fra Melhus i 1994. Disse spillerne, sammen med Monica Enlid og veteranen Tone Haugen, utgjorde stammen i laget som dominerte norsk kvinnefotball på midten av 90-tallet.

Etter at Ørn med nød og neppe unngikk nedrykk i 1991, skulle det nemlig gå bare oppover. I 1992 endte Ørn på 5. plass i serien, mens i 1993 ble det andreplass bak Sprint/Jeløy. Randi Leinan ble seriens toppscorer med 26 mål. Dessuten vant Ørn sitt aller første offisielle mesterskap da de slo Asker 3-2 i cupfinalen.

I 1994 vant Ørn serien fire poeng foran Asker, klubbens første seriemesterskap. Ørn gjentok også bedriften i cupen, denne gangen ble Donn slått 5-1 i finalen på Bislett. Året etter var Ørn suverene og var seriemestre allerede tre runder før slutt. Randi Leinan ble toppscorer med 31 mål, og slo Odd Iversens rekord med 30 mål på 18 kamper fra 1968. Ørn kom også til cupfinalen (som nå var flyttet til Ullevaal), men her ble det tap 2-3 mot Sandviken etter ekstraomganger foran 6200 tilskuere. Dette tilskuertallet var rekord for kvinnecupfinalene, og denne rekorden ble stående i mange år.

I 1996 åpnet Ørn med seier 10-2 mot Gjelleråsen i første seriekamp, men tapte deretter 1-3 mot Sandviken. Ørn og Sandviken kjempet lenge om seriegullet, men Sandviken kollapset mot slutten av sesongen og endte til slutt 11 poeng bak Ørn, som vant serien. Randi Leinan ble igjen toppscorer med 27 mål. Ørn vant også cupfinalen med 3-0 over Klepp. På fem cupkamper slapp ikke Ørn inn ett eneste mål, samlet målforskjell på cupkampene var 22-0.

I 1997 gjentok Ørn suksessen med seier i både serie og cup, og greide dermed kunststykket å vinne "The Double" to år på rad. I tillegg fullførte Ørn en historisk trippel da de også vant den nordiske serievinnerturneringen etter å ha slått danske Fortuna Hjørring 5-0 i finalen.

1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003
Brit Sandaune
Gøril Kringen
Monica Enlid
Randi Leinan
Tone Haugen[2]
Ann Kristin Aarønes
Unni Lehn
Merete Myklebust
Ragnhild Gulbrandsen
Trine Rønning
Bente Kvitland
Oversikt over tiden de mest kjente landslagsspillerne spilte i Trondheims-Ørn[3]

At det gikk an å slå Ørn fikk vi ikke se tegn til før i 1998-sesongen, da Asker var de uslåelige – de vant alle kampene de spilte i serien og vant med 14 poeng på nummer to – Ørn. Ørn vant imidlertid cupen. Asker greide nesten å gjenta praktresultatet i 1999, men det ble fire kamper med poengtap, og Ørn knappet inn avstanden til fire poeng. Med Trine Rønning, Gunhild Følstad og Ragnhild Gulbrandsen med på laget vant imidlertid Ørn tilbake hegemoniet, og vant den serien i 2000 med ett poeng på Asker. Imidlertid ble det tap i cupen, der Trondheims-Ørn ble sendt ut i semifinalen mot Bjørnar, og var for første gang siden 1992 ikke i finalen.

I serien i 2001 var Ørn igjen suverene, og vant serien med klar margin. I Europacupen samme år vant Ørn lett i gruppespillet mot motstandere fra Island, Belgia og Hviterussland, men tapte overraskende kvartfinalen mot HJK Helsinki. Året etter gjentok det samme seg, Ørn vant serien, men tapte kvartfinalen i europacupen mot Fortuna Hjørring.

Toppserien 2002 markerte et lite skille for Ørn. Det ble en tredjeplass, den dårligste plasseringen siden 1992. Ørn vant imidlertid cupen i et spennende oppgjør mot Arna-Bjørnar som ble avgjort på ekstraomganger. Året etter virket Ørn sterke igjen, etter at de vant serien men de ble slått ut av Kolbotn på straffer i cupen. Serieseieren markerte Ørns gullrekke som avsluttet, med sju seriegull og åtte cupgull, en rekke som hittil ikke er slått.

Middelmådighet (2004-)[rediger | rediger kilde]

Ørn hadde mistet flere spillere etter hvert, og ingen virkelig store hadde kommet til. I 2004-sesongen var Ørn ikke den stormakten de var allerede året før, og Røa vant overraskende The Double. For Ørn betydde det at de opplevde sin første sesong uten triumfer. Et slags plaster på såret var at Ørn gjorde god figur i UEFA Women's Cup da de kom til semifinalen. Der møtte de imidlertid 1. FFC Turbine Potsdam, som rundspilte trondheimslaget.

Der Ørn i alle tilfelle hadde vunnet medalje i 2004, greide ikke laget det i 2005-sesongen. Det ble en fjerdeplass i serien og kvartfinale i cupen. Til tross for en fremgang i 2006-sesongen, da laget kjempet om seiren (og tapte på målstreken), ble det klart at det var en lang vei opp for Ørn. 2007-sesongen endte med en sjetteplass (av tolv lag), og 2008-sesongen ble en katastrofe med en niendeplass. Etter dette kom sjetteplassen fra 2009-sesongen som en fremgang. Riktignok ble det noen stygge resultater, med 0-7, borte mot Stabæk som det styggeste Trondheims-Ørn har tapt. Det skilte til slutt bare to poeng opp til femteplassen. Trondheims-Ørn var også i semifinalen i cupen for første gang siden 2006. Det så imidlertid mørkt ut for Ørn da de lå an til å miste lisensen på grunn av økonomiske problemer, men det gikk så vidt det var for Trondheims-Ørn, slik at de spiller i Toppserien også i 2010.[4]

2010-sesongen ble også en fremgang. Ørn startet med to tap, men holdt resten av sesongen godt, og hadde bare ett stygt tap, hjemme mot Stabæk, som endte 1-5. Ellers ble det framgang med to svært tette tap mot Røa og dobbeltseier mot Kolbotn. På tross av at alle stjernene fra tidligere med unntak av Kristin Lie var borte, lyktes Ørn å ta femteplassen. Det var fem poeng opp til fjerdeplassen og ni til medalje. Det ble medalje på Ørn denne sesongen da de noe overraskende kom til finalen på bekostning av Arna-Bjørnar. Finalen mot Røa endte riktignok langt styggere enn de to seriekampene, men Ørn hadde markant framgang, da de var i sin første finale siden 2002.

Ørn og landslaget[rediger | rediger kilde]

I 1995 hadde Ørn fire spillere på det norske landslaget som vant VM-gull i Sverige: Merete Myklebust, Ann Kristin Aarønes, Randi Leinan og Anita Waage. Ann Kristin Aarønes ble også toppscorer i VM. Ørn hadde med seks spillere i Norges OL-tropp som vant OL-gull i Sydney i 2000: Gøril Kringen, Gro Espeseth, Brit Sandaune, Bente Kvitland, Unni Lehn og Ragnhild Gulbrandsen.

Hjemmebaner[rediger | rediger kilde]

I 1987, det første året med en landsomfattende 1. divisjon i norsk kvinnefotball, spilte Ørn sine hjemmekamper på Lerkendal Stadion, den gang et kommunalt anlegg. Året etter flyttet Ørn til Rosenborgbanen, som var klubbens hjemmebane helt fram til 2005.

I 2006 ble klubben tvunget til å flytte fra Rosenborgbanen på grunn av nye lisenskrav fra Norges Fotballforbund (NFF). Ørn ble dermed nødt til å spille hjemmekampene på Lade i 2006-2007, Lerkendal Stadion i 2008, Dalgård (Byåsen Arena) i 2009-2010 og DnB NOR Arena på Ranheim i 2011-2012.

I 2012 fikk Ørn i stand en avtale om leie av Lade 5 av Trondheim kommune. I første omgang skal det legges kunstgress, og på sikt er det planlagt oppgraderinger av tribuner og garderober slik at denne banen kan bli godkjent for Toppseriespill.

Meritter[rediger | rediger kilde]

  • Cupmester 1993, 1994, 1996, 1997, 1998, 1999, 2001 og 2002
  • Seriemester 1994, 1995, 1996, 1997, 2000, 2001 og 2003
  • Semifinale UEFA Women's Cup 2004
  • Nordisk mester 1997
  • Tapende cupfinalist 1978, 1980, 1986, 1989, 1995, 2010

Hovedtrenere[rediger | rediger kilde]

  • Stein Erik Hegerberg, 1987
  • Svein Hugaas, 1988 – 1990
  • Rune Akersveen, 1991
  • Hans Petter Larsen, 1992 – 1993
  • Michael Hansen, 1994
  • Terje Berg, 1995 – 1996
  • Sturla Voll, 1997 – 1999
  • Trond Nordsteien, 2000 – 2005
  • Gøril Kringen, 2006 – 2011
  • Thomas Dahle, 2011 -

Spillerstall 2013[rediger | rediger kilde]

Keepere:

Forsvar:

Midtbane:

Angrep:

Støtteapparatet 2013[rediger | rediger kilde]

  • Kevin Ingebrigtsen, sportslig leder
  • Thomas Dahle, hovedtrener
  • Glenn Munkvold, assistenttrener
  • Steinar Sørlie, keepertrener
  • Solveig Haaland, spillerutvikler
  • Eirik Nordtveit, fysioterapeut

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hjalmar Andersen representerte Ørn som juniorløper. Oddvar Halvorsen (red): Sportsklubben "Ørn" 50 år. Trondheim 1967.
  2. ^ 1994-1996 spilte hun mesteparten av tiden i Japan
  3. ^ Gro Espeseth spilte mesteparten av karrieren i Sandviken, og bare én sesong (2000) i Trondheims-Ørn, og er derfor ikke inkludert
  4. ^ Ørn reddet på overtid adressa.no

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]