Trompe-l'œil

Andrea Pozzos takmaleri i St. Ignazio-kirken i Roma viser et mylder av skikkelser og oppadstrebende søyler. Disse er formet som en anamorfose på et flatt tak, det vil si med et perspektiv som må sees fra et bestemt punkt for at betrakteren skal oppnå den riktige illusjonen. Særlig den malte arktitekturen er eksempler på trompe-l´oeil.

Trompe-l'œil, også skrevet trompe l'oeil, (dannet fra fransk trompe, «bedra», og l'œil, «øyet», uttales «tråmp-løy»), illusjonsmaling eller illusjonsmaleri er en malestil der noe er framstilt så naturtro at betrakteren skal tro det er virkelig. Stilen kjennetegnes av en realistisk tredimensjonal effekt og gjenstander eller figurer i naturlig størrelse. Tromp l'oeil kan også brukes om et maleri med en slik effekt. Teknikken er brukt i malerkunsten, dekor- og teatermaling i form av mindre staffelimalerier, store freskoarbeider, fasadekorasjoner og materialimitasjoner.

Historikk og bruk

Forsøket på å lage så virkelighetsnære bilder som mulig og lure øyet begynte allerede i antikken, kjent for eksempel gjennom historien om grekeren Timanthes og veggmalerier i Pompeii. Uttrykket ble særlig populært i Europa fra midten av 1400-tallet. Stilen og begrepet nådde høydepunktet i barokken, da malekunst, fargeteknikker og perspektivlære var utviklet slik at en kunne male slik at bildet ble til forveksling likt naturen eller tingen i seg selv. Teknikken egnet seg best til vegg- og takmaling, der en tilskuer under rette lysforhold kunne stå på et bestemt sted i rommet og være ute av stand til å si om søyler og dører var ekte eller bare malt på. Taket fortsatte ofte opp i en himmel som enten hadde «ekte» skyer, eller var befolket med engler og eroter.

Teknikkene er fortsatt i bruk. Noen steder i utlandet ser man fra gaten, par som står på hver sin balkong og snakker sammen, gjerne over to etasjer. Man må enten se dem på feil årstid eller se svært nøye etter før en ser at de er malt på.

Trompe l'oeil var den vanligste måten å ferdiggjøre kulisser og scenedekorasjoner på i klassisk teater. I nyere tid er dette ofte gjort på andre måter, der publikum selv må forestille seg hva scenografien eventuelt skal forestille.

Et eksempel fra nyere tid i Norge er fra Stavanger der moromannen Per Inge Torkildsen søkte bygningsrådet om lov til å sette et nytt vindu inn i huset sitt. Han fikk nei, og fikk deretter en lokal kunstner til å male på et vindu, komplett med ytre ramme, karm, glass og gardiner og litt gjenskinn av hva en så inne. Kunne ikke han få vindu, skulle i hvertfall naboene få.

Eksempler på trompe l'oeil-malerier

• 

  Også Stillebenmaleriet i barokken ble preget av trompe-l´oeil med bugnende blomster, råtnende frukt og surrende fluer i virkelig størrelse. Her et blomstermotiv fra 1735 av Jan van Huysum (1689-1749)

• 

  Trompe-l'oeil av Johann Heinrich Füssli 1750. Bildet er malt med oljemaling på lerret.

• 

  Oljemaleriet Escapando de la crítica («Flukt fra kritikken») av Pere Borrell del Caso i 1874 henger i Banco de España i Madrid

Trompe-l'oeil kunstnere

Gamle mestere

• Masaccio
• Luca Giordano
• Andrea Pozzo
• Charles Willson Peale

Kunstnere fra 1800- og 1900-tallet

• John Haberle
• William Harnett
• René Magritte
• John F. Peto

Samtidskunstnere

• Pascal Amblard
• Julian Beever som tegner trompe-l'œil-motiver med kritt på fortau
• István Orosz (Utisz)
• Susan Powers
• Anthony Waichulis
• Carolina von Humboldt
• Richard Shaw

Se også

• Anamorfose
• dekorasjonsmaling
• Kulisser
• Fotorealisme
• Optisk illusjon
• Sotto in su
• Teatermaling
• Tredimensjonal
• Ådring – marmorering

Eksterne lenker

Commons: Kategori:Trompe l'oeil – bilder, video eller lyd

• Bildeeksempeler og foklaringer (på engelsk)
• Om trompe l'oeil, anamorfoser og veggmalerier (på fransk og engelsk)
• Fasademalerier, trompe l'oeil m.m.
• Flere fasade- og effektmalerier