Trieste bispedømme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Trieste bispedømme
 
Diocesi di Trieste (italiensk)
Škofija Trst (slovensk)
Dioecesis Tergestinus (latin)
Den romanske San Giusto-katedralen
Den romanske San Giusto-katedralen
Kirke: romersk-katolsk
Land: Italia Italia
Kirkeregion: Triveneto
Kirkeprovins: Gorizia
Bispesete: Trieste
Katedral: San Giusto
Sogn: 60
Areal: 134 km²
Innbyggere: 244 000,
derav 90 % katolikker
Opprettet: 6. århundre?
Offisielt nettsted
Statistikk

Trieste bispedømme er et romersk-katolsk bispedømme med sete i den nordøst-italienske havnebyen Trieste. Det er erkebispedømmet Gorizias eneste suffraganbispedømme. Trieste er et av Italias minste bispedømmer (bare Ischia og Pozzuoli er mindre): Det omfatter ikke en gang hele provinsen Trieste (Italias minste provins), siden dennes nordligste kommune (Duino-Aurisina) sogner til Gorizia.

Triestes katedral er San Guisto-domkirka, som ble bygd tidlig på 1300-tallet. Bispedømmet ledes siden 2009 av Giampaolo Crepaldi, som innehar en personlig erkebiskoptittel.

Historie[rediger | rediger kilde]

Siden det 6. århundre er det dokumentert biskoper i Trieste, men sannsynligvis har byen vært bispesete mye tidligere. Trieste lå i kirkeprovinsen til patriarkatet Aquileia. Biskopen av Trieste var også på patriarkens side i striden med paven, som førte til at Aquileia og patriarkatets suffraganbispedømmer løsrev seg fra Roma i 567. 607 forsonet en del av patriarkatet seg med paven, deriblant biskopen av Trieste. Trieste ble dermed suffragan under «det nye Aquileia» (Aquileia nova) med sete i Grado. Først i 1180 – lenge etter at også «det gamle Aquileia» hadde forsonet seg med paven igjen – ble Trieste tilbakeført til Aquileias kirkeprovins.

948 hadde biskop Johan II fått tildelt den verdslige makten over byen og omegnet av kong Lothar II av Italia, og ble dermed fyrstbiskop. Byens befolkning krevde i tidens løp flere og flere rettigheter, og i 1295 ga biskop Brissa di Toppo avkall på sin verdslige makt, slik at Trieste ble en fristad. Fra 1459 falt retten til å velge biskopen til den tysk-romerske keiseren.

Da partriarkatet av Aquileia i 1751 ble delt i erkebispedømmene Udine og Gorizia, ble den habsburgske delen av kirkeprovinsen, som inkludert Trieste, lagt under Gorizia (tysk Görz). I tiårene som fulgte, ble bispestrukturene i Istria omstrukturert: Først ble Pedena bispedømme (kroatisk Pićan) opphevet og slått til Trieste i 1778. 1828 ble Capodistria bispedømme (slovensk Koper) fusjonert med Trieste til Trieste-Capodistria bispedømme i 1828 (slovensk Tŕst-Koper, kroatisk Trst-Kopar, tysk Triest-Gafers). Og til slutt ble Cittanova d'Istria bispedømme (kroatisk Novigrad) opphevet og slått til Trieste-Capodistria i 1831. Dermed hadde bispedømmet oppnådd sin største utstrekning og omfattet hele den nordlige istriske halvøy.

Etter første verdenskrig hadde Istria blitt avstått fra Østerrike-Ungarn til Italia, og på grunn av irredentismen ble den slovensk(språklig)e biskopen Andrej Karlin presset til å gå av i 1919. Bispedømmet har siden hatt italiensk(språklig)e biskoper. Etter andre verdenskrig kom Istria til Jugoslavia, mens Triestes omegn ble en fristat. 1947 ble det opprettet to apostoliske administrasjoner med sete i Koper og Pazin for den slovenske respektive kroatiske delen av bispedømmet. Disse delene ble i 1977, to år etter Osimotraktaten, definitivt løst fra Trieste-Capodistria bispedømme, som dermed fikk tilbake sitt opprinnelige navn, Trieste bispedømme. Den slovenske delen ble opphøyet til det gjenopprettede Koper bispedømme, og den kroatiske delen ble forent med Poreč-Pula bispedømme.