Tribhuvan Bir Bikram Shah

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tribhuvan Bir Bikram Shah

Tribhuvan Bir Bikram Shah (født 30. juni 1906 – død 13. mars 1955 i Sveits) var konge i Nepal fra 1911 til sin død i 1955. Han blei i 1951 den første kongen på 104 år som hadde politisk makt, og huskes for sin rolle i kampen mot Rana-autokratiet.

Kong Tribhuvan under Rana-diktaturet[rediger | rediger kilde]

Etter at Rana-familien tok makta i Nepal i 1847 og innførte sitt arvelige statsminister-diktatur, var kongehuset uten politisk makt. Kong Tribhuvan var derfor nærmest en fange i slottet i Kathmandu i mesteparten av de åra da han var konge.

Han blei konge i 1911 i en alder av 5 år, da hans far, kong Prithvi, døde. Hans mor var derfor regent de første åra han satt på tronen.

Ei historie som skal beskrive Tribhuvans maktesløshet handler om hvordan Nepal blei med i første verdenskrig i 1914.

For Rana-statsministrene var alliansen med Storbritannia viktig, og den blei opprettholdt ved å sende soldater som sloss for det britiske imperiet. For statsminister Chandra Shamsher Rana var det derfor av svært stor betydning at Nepal kom med i krigen.

Men dronningmoren skal angivelig ha støtta hæren, som ønska å være nøytral.

Det blei påstått at statsministeren derfor satte en pistol mot dronningmorens hode for å presse den 8 år gamle kongen til å erklære krig.

Enten dette er sant eller ikke, uttrykker historia et bilde av kongens maktesløshet under Rana-herredømmet som kongehuset ønska å spre.

Tribhuvan tar hemmelig kontakt med den demokratiske opposisjonen[rediger | rediger kilde]

Fra 1930-tallet begynte Tribhuvan å konspirere for å vinne makta tilbake for Shah-dynastiet.

Men kongemakta hadde ikke noe eget, sterkt sosialt grunnlag. Tribhuvan, som langt fra var noen demokrat, tok derfor kontakt med den gryende demokratiske opposisjonen.

Han sto i hemmelig kontakt med partiet Praja Parishad som planla et voldelig opprør mot Rana-diktaturet.

Han skal også ha drevet våpentrening sammen med ei gruppe i familien sin for å forberede et opprør.

Rana-diktaturet opppdaga hans forbindelse med opposisjonen og satte ham i husarrest.

Padma Shamsher, som kom til makta i 1945 og sto fram som mer liberal, ga Tribhuvan større frihet, og lot ham dra til India for å få behandling for hjertefeil i 1946. Her søkte han hemmelig kontakt med opposisjonelle som seinere kom til å lede Nepals Kongressparti.

Etter at India blei sjølstendig i 1947 blei situasjonen vanskeligere for Rana-herredømmet. England støtta Ranaene til siste slutt, men regjeringa i Delhi ønska et mer demokratisk og pro-indisk styre.

Nepals Kongressparti, som blei stifta i India på denne tida, var også en farligere motstander for Rana-styret enn Praja Parishad. Tribhuvan utvikla i denne perioden sine forbindelser både med India og det nepalske Kongresspartiet.

Flukten til India i 1950[rediger | rediger kilde]

I november 1950 rømte kong Tribhuvan sammen med flere andre i kongefamilien til den indiske ambassaden i Kathmandu, som åpenbart var forberedt på at de kom. Den indiske regjeringa pressa Rana-regjeringa til å la kongefamilien få dra i eksil til India.

Kongens 3 år gamle sønnesønn, Gyanendra, blei etterlatt i Kathmandu, og statsminister Mohan Shamsher Rana satte ham på tronen den 6. november 1950. Han regjerte formelt til Rana-regjeringa kapitulerte 8. februar 1951. (Dette interemessoet regnes ikke med i den offisielle lista over konger i Nepal, der Tribhuvan regnes som konge også i disse tre månedene.)

Kongresspartiet starter demokratirevolusjonen[rediger | rediger kilde]

11. november 1950 starta Nepals Kongressparti et væpna opprør mot Rana-styret som blei kjent som demokratirevolusjonen i Nepal.

Opprøret førte til at Rana-regjeringa kapitulerte, i praksis fra 8. februar 1951.

18. februar 1951 regnes som dagen da Shah-dynastiet vant den politiske makta tilbake, og en relativt demokratisk periode blei innleda.

Etter press fra England og India blei den første regjeringa et kompromiss med de gamle Rana-herskerne. Mohan Shamsher Rana fortsatte som statsminister i et problemfylt samliv med representanter fra Kongresspartiet.

Tribhuvans demokratiske løfter den 18. februar 1951[rediger | rediger kilde]

Fra denne tida begynte de mest aristokratiske og reaksjonære kreftene i landet, inklusive mange medlemmer av Rana-familien, å samle seg rundt kongehuset og kong Tribhuvan mot det de oppfatta som de mer radikale og demokratiske kreftene i Kongresspartiet.

Da han fikk igjen makta, lova Tribhuvan i en tale i Kathmandu den 18. februar å holde frie valg på ei grunnlovsgivende forsamling.

Dette løfte holdt han ikke, og ingen av Shah-kongene som kom etter ham holdt det heller.

Både Nepals Kongressparti og de fleste etterfølgerpartiene til Nepals Kommunistiske Parti hadde kravet om valg på ei grunnlovsgivende forsamling på programmet fram til og med demokratirevolusjonen i 1990.

Etter at de var med på å utarbeide en grunnlov der dette kravet ikke var innfridd, har både Kongresspartiet og det viktigste parlamentariske kommunistpartiet NKP(forente marxist-leninister) gått fra dette kravet, og det eneste store partiet som fortsatt hadde det på sitt program fra andre halvdel av 1990-tallet var NKP(Mabobadi). Først etter seieren i Jana Andolan 2006 kan det se ut som om Tribhuvans gamle løfte fra 1951 har mulighet til å bli virkelighet.

Tribhuvan regjerer ved å utpeke svake statsministre[rediger | rediger kilde]

Fra han kom til makta i februar 1950, fortsatte kong Tribhuvan å regjere ved å stadig utsette spørsmålet om frie valg.

Det fantes en viss ytringsfrihet og frihet for politiske partier. Men kongen utpekte sjøl statsministre etter sitt eget hode, og han sørga for å velge statsministre som ikke hadde for sterk støtte.

Hensikten var å unngå at Nepal blei et konstitusjonelt monarki der kongehuset ikke lenger hadde politisk makt. Derfor foretrakk Tribhuvan svake statsministre uten parlamentarisk og demokratisk basis som han sjøl utnevnte – en hersketeknikk som hans sønn Mahendra bir bikram Shah og sønnesønner Birendra og Gyanendra på tronen har fortsatt å bruke helt fram til år 2006.

De eneste valg i kong Tribhuvans regjeringstid var kommunevalg i september 1953. Alle forsøk på å få valgt nasjonalforsamling trenerte og avviste han til han døde.

Valget av M.P Koirala og ikke B.P. Koirala[rediger | rediger kilde]

Etter at Kongresspartiets leder Bishweshwar Prasad Koirala, som var innenriksminister i den første demokratiske regjeringa, hadde drevet en intens kampanje mot den siste Rana-statsministeren, måtte Mohan Shamsher Rana gå av i november 1951. Kong Tribuvan hadde nå som første konge på over 100 år mulighet til å velge en ny statsminister sjøl.

Overraskende valgte han ikke B.P. Koirala, den populære opprørslederen fra frigjøringskrigen som var Kongresspartiets suverene leder. Isteden utnevnte kongen hans rival og eldre halvbror Matrika Prasad Koirala, som var mindre populær og mer konservativ enn B. P. Kongen regna nok med at M.P. var lettere å styre, og dessuten frykta både de konservative og aristokratiske kreftene som nå hadde samla seg rundt kongehuset og Nehrus regjering i India at B. P. ville sette igang radikale reformer.

Kong Tribhuvan tar over statsministervervet sjøl i 11 måneder[rediger | rediger kilde]

M.P. Koirala fikk økende problemer og måtte gå av 14. august 1952. Kong Tribhuvan svarte med å personlig ta over ledelsen for regjeringa og sitte til den 15. juni 1953. I mellomtida hadde M.P. laga sitt eget, moderate pro-monarkistiske parti. Kongen satte ham inn som statsminister igjen og han satt til regjeringa hans gikk i oppløsning igjen den 14. april 1955.

Kong Tribhuvans grep med å sjøl ta over som regjeringssjef når «hans» statsminister ikke lenger kunne styre har også blitt en tradisjon i monarkiet i Nepal som har blitt holdt i live av alle hans etterfølgere på tronen.

Våren 1955 blei Tribhuvan sjuk og dro til Sveits for å få medisinsk behandling. Der døde han i april.

Arven etter Tribhuvan[rediger | rediger kilde]

Etter ham på tronen kom hans mer energiske sønn, kong Mahendra, som skulle avskaffe det ufullstendige demokratiet Tribuvan innførte og gjeninnføre monarkistisk absolutisme i desember 1960.

På tronen etter Mahendra fulgte Tribhuvans sønnesønner, Birendra, som skulle presidere over innføringa av parlamentarisk demokrati i 1990, og Gyrendra som gjeninnførte fullt kongelig diktatur 1. februar 2005.

Oppkalt etter Kong Tribhuvan er bl.a. Tribhuvan-universitetet i Kirtipur Kathmandudalen, Tribhuvan-hovedveien som går fra Kathmandu og ned til India, og Nepals internasjonale hovedflyplass nær hovedstaden.

Se også[rediger | rediger kilde]