Trekkpapir

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Trekkpapir på rull.

Trekkpapir eller sugepapir er et tykt papir som ikke inneholder lim eller fyllstoff og derfor har en større oppsugingsevne. Trekkpapir brukes vanligvis til å suge opp og tørke blekk når en skriver.

Bruken av trekkpapir[rediger | rediger kilde]

Den vanligste bruken av trekkpapir er å legge det over de setningene som en nettopp har formulert på arket for å få blekkskriften til å tørke raskere, f.eks. før en blar om. Tilsvarende også for dem som tegner med blekk eller tusjfarge og vil unngå å smitte eller dra blekket videre i det en ønsker å fortsette uttegningen. En risikerer ellers lett å «stemple» av vått blekk dersom en legger hånda over det skrevne/tegnede. Trekkpapiret kunne også være til god hjelp dersom en var uheldig og sølte en dam av blekk på arket mens en skrev, da det ellers raskt siver utover og kanskje også trenger videre gjennom papiret og papirlagene.

Historie[rediger | rediger kilde]

Trekkpapiret skal første gang være omtalt i et britisk håndskrift fra 1400-tallet. I en annen tidlig kilde, Vulgaria (1519), gis bruken av trekkpapir følgende presise forklaring: «Blottyng papyr serveth to drye weete wryttynge, lest there be made blottis or blurris» (= Trekkpapir tjener til å tørke våt skrift, så det ikke lages flekker og klin.)

Fra slutten av 1700-tallet var trekkpapir den vanligste måten å tørke blekkskrift på, men fremdeles var det også vanlig å strø sand over det skrevne. Etter at sanda hadde gjort sin virkning ved å tørke opp og suge til seg blekk ble sanda blåst av, feid opp og helt tilbake i beholderen, gjerne et sandhus. En oppnådde dermed noe av den samme effekt som med trekkpapir, men metoden førte naturligvis til mer søl og at det ble liggende igjen sandkorn på bordet eller falt på gulvet. Gjennom hele 1800-tallet var det vanlig at større skrivestell, foruten å inneholde blekkhus, og en fordypning eller en slags penalholder, hvor en kunne legge fra seg penner, pennetørkere av filt og pennesplitter, også hadde et sandhus. Blekkhuset og sandhuset fikk i slike tilfeller gjerne lik utforming og var plassert i hver sin ende av skrivestellet for å danne symetri – blekkhuset til høyre og sandhuset på venstre side, dersom personen ikke var kjeivhendt.

Trekkpapirets stilling i dag[rediger | rediger kilde]

Til tross for stadig mer jevntskrivende fyllepenner var det fremdeles, til langt opp i 1970-årene, vanlig å ha trekkpapiret liggende parat for å håndtere blekkskrift. I dag er det stort sett bare folk i ledende stillinger og strengt konservative mennesker, ofte eldre menn som bruker fyllepenn, og penn og blekkhus nyttes vel utelukkende av kunstnere som bruker blekk eller flytende tusjfarge til å tegne med. Blant folk som skriver mye er kulepenner og tusjpenner, og til en viss grad også blyanten, de vanligste skriveredskaper. Behovet for trekkpapiret er derfor blitt mindre, og i dag er det ikke vanlig å finne trekkpapir annet enn i de aller største bok- og papirhandlernes hyller.

Trivia[rediger | rediger kilde]

  • Betegnelsen trekkpapir ble tidligere også brukt om veggtapet.
  • Plottet med å finne signaturer og meldinger speilvendt på trekkpapir er ofte kommet til uttrykk i eldre kriminalromaner, men slike motiver kan ikke lenger bli anvendt i litteraturen. Det må vel nærmest kunne sammenstilles med det å logge seg på kodelåste datamaskiner, og gjenfinning av tilsynelatende slettede eller kopierte filer.
  • Enkelte psykoaktive substanser, og fremfor alt LSD, er blitt omsatt og spredd på trekkpapir. En løsning av stoffet blir da påført papiret, som vanligvis er perforert og oppdelt i passelige doser. Disse papirbitene ble etterhvert kunstferdig dekorert, og har under betegnelsen blotter art blitt et samlerobjekt.