Trefningen ved Lindesnes

Trefningen ved Lindesnes
Konflikt: Elleveårskrigen som del av den store nordiske krig
Dato 26. til 27. juli 1714 Sted Farvannet mellom Lindesnes og Skagen Resultat Uavgjort
Stridende parter
Sverige	Danmark-Norge
Kommandanter og ledere
kaptein Bactman	kapteinløytnant Peter Wessel
Styrker
Fregatten De Olbing Galley med 28 kanoner og 90 til 150 mann	Fregatten Løvendals Galley med 18 kanoner og 100 mann
Tap
4 døde og 6 sårede eller over 20 døde og sårede, kanskje mer.	7 drepte og 21 sårede etter ulike kilder

Trefningen ved Lindesnes i juli 1714 har blitt en av de legendariske kamper i norgeshistorien hvor sjøhelten Peter Wessel ikke bare hadde slåss sin lengste og hardeste sjøkamp, men også gjort den berømt i ettertiden gjennom sin usedvanlige gest i slutten. Det var også et vendepunkt i den unge offiserens militære karriere siden det skulle bringer ham i kontakt med de høytstående sjøoffiserne i orlogsflåten.

Bakgrunnen

Etter trefningen den 13. august 1713 skulle Peter Wessel slå følge med en konvoi fra Haag i Nederland, der han hadde sett seg tvunget til å måtte ta et privat lån på vegne av staten som ikke nøt tillit hos bankene i Haag. Dermed fikk han rekruttert 49 matroser. Deretter krysset han for resten av året ute i Skagerrak fra Flekkerøy ved Kristiansand hvor han ikke bare lette etter svenske kaperskip, men også praiet skip under nøytralt flagg for undersøkelse. Under en slik episode lot han et nederlandsk skip dra til Göteborg med et brev til guvernøren som igjen blir fortørnet. Denne gang besluttet kongen, Frederik IV, å instruere general Hausmann i Norge om å gi Wessel en reprimande for den grove tonen i brevet.

Tiden etter nyttår 1714 tilbrakte Wessel i Christiania før han på nytt for ut på krysstokt i både Skagerrak og Kattegat. På grunn av sine ferdigheter som speider var han utkalt til Øresund for nærliggende rekognosering på den svenske vestkysten. Dette ledet til episoden ved Torekov der Wessel skulle ha kommet på land i Skåne og blitt jaget til sjøs igjen av flere svenske dragoner. Dette er så myteomspunnet at sannhetsgehalten er tvilsom, men det var flere sammenstøt i mars og april. Ett av disse fant sted den 22. april ved Båstad, ikke langt fra Torekov der folk fra snauerne Svenske Packan, Ræven og Bon Esperance kom ut for en ryttertropp. Wessel fra sitt skip var innblandet i dette. Den episoden hvor Wessel skulle ha hogd etter en dragon som ville få ham til å overgi seg, viste seg å være basert på en annen episode med andre aktører.

Etter dette seilte Løvendals Galley ut langs Båhuskysten, og den 22. mai 1714 kom han inn i en diplomatisk forvikling da han tok en svensk kapers prise, den nederlandske Johanna Elisabeth, som ble ført under svensk flagg med svensk prisemannskap. Wessel måtte frigi sin prise, som han kunne ha blitt belønnet for til slutt, etter at eierne hadde lagt fram klage. I mellomtiden snappet han opp fire jakter med proviant som rug og malt fra en kavaleritropp i Borrestad rett for nesen på disse.

I begynnelsen av juli 1714 stevnet en fregatt ut fra London for et koffarditokt til Vest-India. Først da man var ute i sjøen tok kaptein Bactman fram de forseglede ordrer som viste seg å være et svensk kaperbrev. På det tidspunktet var det nemlig ikke noen uvanlig foreteelse å utstede kaperbrev til fremmede skip. Et slikt brev var en statlig tillatelse til å kapre skip under fiendtlig flagg for å kunne føre det til en vennlig havn, og deretter få utbetalt en del av skipets og lastens verdi til egen fortjeneste. Fregatten var hovedsakelig engelsk bemannet. Den var en stor galei-fregatt eller en demi-batterie fregatt, en betegnelse som kan ha ment en fregatt med ett helt kanondekk og et halvt, åpent kanondekk. Etter Wessels rapport er det mest sannsynlig at det var en demi-batterie fregatt med to dekk, med høy skanse på akterskipet og ganske høybordet, noe denne typen var kjent for. Mellom kanonportene var det skåret ut årehull, og dermed oppstår tilleggsnavnet «galley».

Sjøtrefningen

På ettermiddagen den 26. juli 1714 mellom Lindesnes og Skagen førte Wessel nederlandsk flagg for å unngå å varsle sine tiltenkte bytter da han så en stor fregatt under engelsk flagg nærme seg. Etter å ha passert Wessels skip, la den plutselig om kursen og skjøt to skudd idet man heiste det svenske flagg. Wessel heiste da det danske flagget og vendte skipet sitt om fra dets utsatte posisjon, for så å rette en voldsom beskytning mot det større krigsskipet. Han hadde besluttet seg for å ta opp striden, til tross for at hans motstander var større med flere kanoner og flere menn.

I over tre timer lå de to fregattene side om side mens kanonene skjøt salve på salve med voldsomme brak helt til ved ti-tiden om aftenen. Da mente kaptein Bactman på De Olbing Galley at nok var nok og satte alle seil til for å kom seg unna i ly av mørket. Wessel tok ikke opp forfølgelsen før han hadde fått de verste skadene reparert, men kunne da lett ta igjen den andre fregatten, som var blitt sterkt skadet etter den lange trefningen. Så kom det til et nytt sammenstøt som varte i nesten to timer til like over midnatt. Bactman mistet storråen på stormasten, men Wessel måtte likevel bryte av fordi det var forvoldt store skader som måtte repareres på hans eget skip. Uansett kunne ikke Bactman gjøre bruk av sine seil for å komme seg vekk, og Wessel kunne ta ham igjen på nytt.

Ved seks-tiden om morgenen den 27. juli 1714 braket de løs enda en gang i et tredje sammenstøt. Dette varte i tre timer. Begge skip fikk omfattende skader. De Olbing Galley fikk flere av rærne i riggen skutt sønder og sammen, mens Løvendals Galley fikk tre grunnskudd under vannlinjen og skade på rær, master og seil. Skadene var så store at begge måtte stoppe ildgivningen en stund for å unngå at skipene skulle synke under dem. Men ingen ville gi seg. Etter flere nye timer med nødreparasjoner kom det til et fjerde sammenstøt ut på ettermiddagen.

Etter en times ny strid var endelig De Olbing Galley i ferd med å overgi seg. Akkurat i dette øyeblikket, da Wessel hadde seieren innen rekkevidde, kom sjokket da en underoffiser kom til og forklarte at de ikke hadde mer krutt, bare nok til tre-fire skudd på hver kanon. Wessel ville først entre fienden, men i vest-nordvest vind med ustadig sjø og høye dønninger lot det ikke seg gjøre. Han måtte la den svenske fregatten få dra vekk.

Gesten

Med typisk frekkhet ville ikke Wessel la svenskene tro at han flyktet, så han satte sin trompetér i en småbåt som kom fram til den svenske fregatten. Trompeteren forsøkte å få Bactman til å akseptere en innbydelse om å drikke et glass vin hos Wessel, men Bactman, som i virkeligheten hadde tenkt å overgi seg om Wessel hadde gjort tegn til å entre, avslo. Trompeteren observerte en blodig scene med store ødeleggelser om bord i fregatten hans, med mange døde og sårede i et hovedsakelig engelsk mannskap med innslag av svensker og nordmenn. Etter at trompeteren hadde kommet tilbake til Wessels skip og rapportert, tok Wessel roperten og spurte om Bactman kunne låne ham litt krutt. Bactman svarte både fortørnet og overrasket at han ikke hadde mer enn han hadde bruk for selv.

Etter det kom han fram med et glass og skålte for Wessel, og bad ham om å hilse gode venner i København. Wessel kunne ikke overse det, og skålte med sitt eget glass. Akkurat som Bactman kastet Wessel så glasset på sjøen, og hans besetning hedret deretter sin motstander med tre hurrarop. Bactmans besetning ropte hurra fem ganger. Det var et uttrykk for den respekt som likeverdige motstandere i ridderskapets ånd følte for hverandre etter en av samtidens kanskje hardeste trefninger på havet.

Tapene

Ødeleggelsene på begge fregattene var mildt sagt massive. Det tok Wessel fire dager å komme seg inn til Flekkerøy ved Kristiansand med riggen nesten ubrukelig, med store struktuelle skader og flere grunnskudd samt et tap på 7 døde og 21 sårede etter ni timers strid i fire sammenstøt over to dager. Bactman seilte østover, og ved hjelp av kun et lommekompass kom fregatten De Olbing Galley seg fram til Marstrand uten både stormast og mesanmast. Hvor mange som falt, er ikke kjent, men antallet var meget betydelig. Svenskene var alt annet enn fornøyd da de så tilstanden til fregatten som de hadde utsendt kaperbrev for. Etter reparasjonen ble den engelskbygde fregatten omdøpt til Princess Ulrica Eleonora. Senere ble fregatten gitt til kaperen Lars Gathe og omdøpt til Svenska Islandsfareren, et navn som ble tatt i mai 1717.

Krigsretten

Om høsten besluttet kongen å stille Wessel for krigsrett, etter at saken hadde blitt forberedt av flere høytstående offiserer innen orlogsflåten. Krigsretten fant sted ombord på Løvendals Galley den 28. november 1714. Der deltok flere betydelige, høytstående herrer i orlogsflåten, slike som Ulrik C. Gyldenløve, admiralene Raben og Barfoed og viseadmiralene Just Juel, Judichær og Trojel. De fikk innsikt i saken ved at anklager Friise forhørte Wessel, som forsvarte seg utmerket. Da Friise spurte hvorfor han ikke ville vente på vindstille så han kunne entre, svarte Wessel at hans skip var i dårlig forfatning om det skulle komme storm, og at sårede ville ha omkommet om de ikke fikk pleie. Dette svaret var blant annet med på å forsterke det inntrykket admiralene og viseadmiralene hadde av at det var en ganske utmerket sjøoffiser de hadde foran seg.

I desember 1714 ble Wessel frikjent, og kort etterpå forfremmet til kaptein. Rettssaken var et gjennombrudd for Wessel, som ikke bare fikk sitt navn kjent i de høyere ledd, men han fikk også staket ut den videre veien i sin karriere etter at flåtens høyeste sjefer kom i kontakt med ham. Ikke alle var enig om kun å fordrive fiender, man hadde også andre hensyn å ta. Gyldenløve og Judichær skulle pleie tett kontakt med den lovende, men også ambisiøse sjøoffiseren. Men rettssaken var også en indikasjon på tilstandene innenfor sjøoffiserkorpset. For å vinne kongens gunst og oppnå personlige fordeler var misunnelse, intern konkurranse og inngrep fra utenforstående med på å overstyre profesjonelle vurderinger, og disse forholdene gjorde offiserkorpsets arbeid vanskeligere. De høyeste offiserene var på Wessels side, i kontrast til dem av de lavere grader.

Før krigsretten ble satt, skal Wessel enda en gang ha demonstrert sin dumdristighet ved å ha seilt foran baugen til kaptein Sjöblads flaggskip i en svensk eskadre av flere orlogsskip. Dette gjorde han i Nordsjøen under falsk flagg, som dessuten var engelsk. Deretter stakk han av, men ikke før Sjöblad nesten gikk fra konseptene da Wessel ropte: «Jeg kiender Eder vel, I Lurendreiere!».

Kilder

• Jørgen H. Barfod, Den Danske Flådes Historie 1660-1720 Niels Juels flåde 1997 ISBN 978-87-00-30226-6
• Guthorm Kavli, I Tordenskiolds Kjølvann 1990 ISBN 82-516-1352-3
• Per Eilstrup, Tordenskiold -Peter Wessel og hans tid årstall ukjent.
• Dag Reidar Frognes, Tordenskiold Admiral & rebell 2000 ISBN 82-530-2197-6
• Dan H. Andersen, Tordenskjold En biografi om eventyreren og sjøhelten 2006 ISBN 82-430-0373-8