Tore Stubberud

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tore Stubberud
Født12. okt. 1947[1]Rediger på Wikidata (76 år)
Sarpsborg
BeskjeftigelseSkribent, lyriker, biograf
EktefelleMarit Hulaas Stubberud
NasjonalitetNorge

Tore Stubberud (født 1947) er en norsk forfatter, filosof, forlegger og økobonde. Han er bosatt sammen med sin kone Marit Hulaas Stubberud på gården Kullebund i Rakkestad, der han har drevet med fransk kjøttfe av rasen limousin. Ekteparet driver også forlaget Valdisholm sammen.

Stubberud vokste opp på Borgenhaugen. Han begynte tidlig å lese omfattende fransk litteratur av forfattere som Charles Baudelaire, Albert Camus og Jean-Paul Sartre.[2][3]

I 1970–1971 var Stubberud fransk statsstipendiat ved universitetet i Caen. Der skrev han ferdig sin magistergrad i litteraturvitenskap om filosofen Maurice Merleau-Ponty. Stubberuds veileder ved Universitetet i Caen var Claude Lefort, som tidligere hadde vært elev og venn av Merleau-Ponty. Gjennom studietiden ved Caen og perioder ved Sorbonne og Collège de France opparbeidet Stubberud seg etterhvert et nettverk i det franske intellektuelle miljøet.[4]

De nye filosofene og anti-marxismen[rediger | rediger kilde]

De nye filosofene i Morgenbladet[rediger | rediger kilde]

I 1977 ble Stubberud sendt til Frankrike på vegne av Morgenbladet, hvor han allerede hadde levert en rekke bidrag siden 1973, for å skrive om de nye franske filosofer.[5]

I november 1977 innledet Stubberud det som skulle bli en reportasjeserie i Morgenbladet med kronikken «De nye filosofer: Marx er død – men marxistene lever».[6] Den formidlet hvem noen av de nye filosofene var, hva deres marxisme-kritikk gikk ut på og hva som lå bak deres plutselige popularitet i Frankrike. Spesielt ble André Glucksmann trukket frem i kronikken som en sentral ny-filosof. Som de fleste andre ny-filosofer var Glucksmann inspirert av Aleksandr Solzjenitsyns verk Gulag-arkipelet. På bakgrunn av dette utforsket Glucksmann i sin bok Les Maîtres penseurs (1977), ideen om at det går en direkte linje fra de store tyske filosofene Fichte, Hegel, Nietzsche og Marx til tankesett som preget flere av de totalitære statene på 1900-tallet. Boken ble oversatt og utgitt som "Herretenkerne" på Gyldendal Forlag i 1978.[7]

Stubberuds intervjuserie i Morgenbladet inneholdt blant annet samtaler med henholdsvis Jean-Marie Benoist, Jean-Paul Dollé, Marcel Gauchet og Raymond Aron.[8][9][10][11] Stubberuds intervjuer vekket innledningsvis oppsikt, men vekket likevel lite debatt i de store mediene.[12]

Anti-Marx (1978)[rediger | rediger kilde]

Forside: Anti-Marx (1978)

Dreyers Forlag inngikk en avtale med Stubberud om å skrive en bok om "de nye filosofene" i Frankrike, og deres anti-marxisme. Resultatet ble boken Anti-Marx (1978) som ble gitt ut på «Perspektiv-serien».[13] I motsetning til intervjuene i Morgenbladet vekket denne boken større debatt og flere skriverier.

Anti-Marx var en sammenfatning av det de nye filosofene i Frankrike mente, samtidig som Stubberud selv formidlet og anvendte den anti-marxistiske kritikken i en norsk sammenheng.[14] Dette er en forholdsvis kort bok med sine 155 sider, og den har en polemisk natur.[14][15] Boken består av Stubberuds tidligere avisartikler, inkludert de fire intervjuene som ble trykket i Morgenbladet. I tillegg har den et forord av Arbeiderpartiets Reiulf Steen, et intervju med filosofen Claude Lefort fra 1975, samt tre andre avisartikler fra Sarpsborg Arbeiderblad, Frisprog og Aftenposten. Ellers inneholder boken en introduksjon av de fire ny-filosofene som Stubberud anså som viktigst, en oppsummering av deres skrifter, og en fremstilling av de nye filosofenes forgjengere. Ifølge Stubberud selv var boken rettet mot dem som følte ubehag ved en økende kulturradikalisme i kjølvannet av 1968.[16] Dette kommer frem av bokens innledning:

Det er mennesker som ikke har det så lett for øyeblikket: De tror ikke at vi snart skal oppleve historiens slutt. De tror ikke at marxismen er vår tids uomgjengelige filosofi. De tror ikke at de bør legitimere seg politisk fordi de har noe på hjertet. Det kan være mennesker som er oppriktig forbannet over at noen få Oslo-intellektuelle med hjemmefølelse på venstre-siden sitter i forlag, aviser, universitetsstillinger eller tidsskrifter og forlanger politisk budskap om noen vil male et bilde, skrive en avhandling, en diktsamling ...

Anti-Marx, side 7[17]

I Dagbladet ble Anti-Marx møtt med kritikk, blant annet fra Harald Frithjof Seiersted Ofstad og Anfinn Stigen. Stigen stod for første anmeldelse av boken i Dagbladet. Han omtalte den som et «Åndsliv i fjerde potens».[18] Ofstad skrev et åpent brev til Reiulf Steen, hvor han spurte hvordan han kunne støtte en bok som denne, som ifølge Ofstad var «totalt blottet for politisk analyse og argumentasjon», og «et bidrag til en alt mer utbredt kvasipolitisk underholdningsvirksomhet.»[19]

Samtidig fikk boken støtte av flere andre. I Dagbladet tok både Hans Skjervheim og Bernt Vestre Anti-Marx og Stubberud i forsvar.[20][21][22]

Debatten om marxismen som fulgte fikk en rekke forgreininger.[23] Den fortsatte i Dagbladet med en rekke innlegg fra ulike skribenter.[24][25][26][27] Samtidig fortsatte Stubberud å skrive artikler for Morgenbladet om den anti-marxistiske utviklingen internasjonalt.[28][29][30]

8. juni 1978 ble det holdt en samtale mellom John Sannes og Reidar T. Larsen i NRK radio, der diskusjonstemaet var "Går det en rak linje fra Marx til Gulag?[31]

19. juli 1978 arrangerte NRK en samtale mellom Tore Stubberud og Per Øyvind Heradstveit om temaene "Anti-Marx", "de nye filosofene" og "1968" på TV.[32]

Tidsskriftet Kontrast dedikerte utgave nummer 74 - med tittel: «De ‘nye filosofene’ og marxismen: Filosofiens elendighet» - til de nye filosofene og den anti-marxistiske kritikken.[33][34] En av artiklene i dette nummeret hadde tittelen «Håpets stemme fra Rakkestad», og var en kritikk rettet mot Stubberud og hans tolkning av de nye filosofenes tanker i en norsk kontekst.[35]

Litterært virke[rediger | rediger kilde]

Forlegger[rediger | rediger kilde]

Fra 1979 til 1982 utga Stubberud tidsskriftet Kontinent Skandinavia: Anti-totalitært tidsskrift, som var en avlegger av Kontinent, en publikasjon som ble grunnlagt av sovjetiske dissidenter i 1974 og fortsatt blir utgitt på tysk og russisk. Med seg i redaksjonen fikk han Kåre Verpe, Bård Berge og Jørgen Gaare, samt Dreyer Forlags Andresen, sammen med Victor Sparre og Bernt Vestre. I KS fortsatte Tore Stubberud sitt anti-marxistiske prosjekt med blant annet fem faste spaltister i form av Eugène Ionesco, Leszek Kołakowski, Claude Lefort, Carlos Semprun Maura og Hans Skjervheim.[36]

I 1982 gikk Kontinent Skandinavia inn på grunn av økonomiske forhold.[37] I den umiddelbare tiden etter KS, samarbeidet Stubberud videre med Anton Fredrik Andresen i forlaget Aventura. Det var sprunget ut av Perspektivserien til Dreyer Forlag. Her var Stubberud redaktør, og senere forlagssjef frem til 1990, da det ble overtatt og drevet videre av Cappelen, og oppløst i 1999. Aventura trykte verkene til en rekke kjente forfattere, som Milan Kundera, Henrik Stangerup og Leszek Kołakowski.[38]

Etter at Aventura gikk opp i Cappelen, har Stubberud drevet for seg selv. Fra Kullebund gård har han de siste årene skrevet enkelte artikler for ulike aviser om en rekke forskjellige tema, samtidig som han og hans kone, Marit Hulaas Stubberud, har drevet Valdisholm Forlag, hvor han selv også har utgitt både skjønnlitteratur og sakprosa.

Forfatter[rediger | rediger kilde]

Stubberud debuterte skjønnlitterært med diktsamlingen Innsikter i farver i 1977. Hans forfatterskap inneholder foruten diktsamlinger, romaner, biografier, bøker om filosofiske emner og lokalhistorie. Noen tema som går igjen i Stubberuds forfatterskap er hans forhold til arbeiderklassen på Borgenhaugen, hans forhold til Frankrike, den franske kulturen og hans erfaringer med den.[39]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 1972: Det litterære uttrykk. En studie i Merleau-Pontys fenomenologi
  • 1975: Charles Baudelaire: Dagbøker. Gjendiktet av Tore Stubberud.
  • 1977: Innsikter i farver
  • 1978: Anti-Marx: om de nye «filosofer» og oss selv
  • 1979: Marx er død, men marxisterne lever
  • 1982: Vedfyringens gleder og andre folkelige fortellinger
  • 1984: Et værelse i natten
  • 1984: Victor Sparre
  • 1986: «Krabben»: båtliv på Glomma i eldre tider – fra Gleng til Valdisholm
  • 1990: Walther Aas
  • 1991: Sarpsborg i gamle dager: fotobok 1860–1920
  • 1993: Den lille gåseboka
  • 1997: Ammeku for praktikere
  • 1998: Selvbiografi ved seks års alder
  • 2001: Kjærlighetssang
  • 2003: Kjøtt i mørke
  • 2004: Herregårdsmat - Sammen med Eyvind Hellstrøm.
  • 2006: Portrett av en kvinne fra det 21. århundre
  • 2007: Duevennen
  • 2008: Råtten sol
  • 2014: Reiseklar
  • 2016: Jacob Nicolai Wilse (1735-1801). En opplysningsmann
  • 2019: Klamydiakroken
  • 2020: Berikelsen

Priser og hedersbevisninger[rediger | rediger kilde]

I 2001 ble Stubberud tildelt Wilsemedaljen, som utdeles årlig til en person som på en «uegennyttig og idealistisk måte har arbeidet for vernet av den lokale kulturarv og fremmet interessen for denne, har drevet forskning innen Østfolds kulturhistorie, eller ytet det lokale kulturhistoriske arbeid særlig avgjørende støtte».[40]

I 2010 ble Stubberud tildelt På Kanten-prisen på den årlige, norske filosofifestivalen med samme navn.[41]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Autorités BnF, BNF-ID 12207948z, catalogue.bnf.fr, besøkt 31. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Stubberud, Tore (2020). Berikelsen. Rakkestad: Valdisholm. s. 112. 
  3. ^ Helgesen, Tom (1. august 2020). «Tore Stubberud gir ut selvbiografisk roman, hvor mye plass er viet oppveksten på Borgenhaugen: - Jeg har alltid vært en brobygger mellom Østfold og Frankrike». Sarpsborg Arbeiderblad (norsk). Besøkt 29. januar 2024. «Da han kom til Paris våren 1968, var Tore blitt en belest filosofistudent med innsikt i franske filosofer som Jean-Paul Sartre, Albert Camus og dikter og essayist Charles Baudelaire.» 
  4. ^ Nordal, Lasse (2023). Keiserens Nye Klær og Arbeidersønnen: Historien om Tore Stubberud og hans bidrag til oppgjøret med marxismens posisjon i norsk kulturliv og akademia, 1977 – 1982 (PDF). Bergen: Universitet i Bergen. 
  5. ^ Rudeng, Erik (2021). Morgenbladet. Pax Forlag. s. 598–601. 
  6. ^ «De nye filosofer: Marx er død – men marxistene lever». www.nb.no. Morgenbladet. 03.11.1977. Besøkt 26. januar 2024. 
  7. ^ André Glucksmann (1978). «Herretenkerne». www.nb.no. Oversatt av Soleim, Kjell R. Gyldendal Norsk Forlag. Besøkt 26. januar 2024. 
  8. ^ «Gulag – marxismens logiske konsekvens». www.nb.no. Morgenbladet. 01.12.1977. Besøkt 26. januar 2024. 
  9. ^ «Filosofien er død. Politikken er død. Ideologiene lever». www.nb.no. Morgenbladet. 06.12.1977. Besøkt 26. januar 2024. 
  10. ^ «Marxismen har overtatt gudenes rolle». www.nb.no. Morgenbladet. 08.12.1977. Besøkt 26. januar 2024. 
  11. ^ «Skolen må forstås som en parisermote». www.nb.no. Morgenbladet. 16.12.1977. Besøkt 26. januar 2024. 
  12. ^ Nordal, Lasse (2023). «De nye filosofene til Norge». Keiserens Nye Klær og Arbeidersønnen (PDF). Bergen: Universitet i Bergen. s. 54 – 55. 
  13. ^ Tore Stubberud (1978). «Anti-Marx: Om "de nye filosofer" og oss selv». www.nb.no. Perspektivbøkene - Dreyer. Besøkt 26. januar 2024. 
  14. ^ a b Nordal, Lasse (2023). «Kapittel 5: Anti-Marx (1978)». Keiserens Nye Klær og Arbeidersønnen (PDF). Bergen: Universitet i Bergen. s. 59–64. 
  15. ^ Sørbø, Jan Inge (2002). Hans Skjervheim : ein intellektuell biografi. Oslo: Det Norske Samlaget. s. 235. «Skjervheim hadde nok visse reservasjonar til Stubberuds polemikk - mellom anna skreiv han til Stubberud at "det kan ikkje vera tale om å erstatta ein mistankes hermeneutikk med ein annan mistankens hermeneutikk, på lang sikt" (...) Men han støtta Stubberud der han kunne koma til» 
  16. ^ Stubberud, Tore (1978). Anti-Marx. Oslo: Perspektivbøkene - Dreyer. s. 7–13. 
  17. ^ Tore Stubberud. «Anti-Marx : om "de nye filosofer" og oss selv». www.nb.no. s. 7. Besøkt 21. januar 2024. 
  18. ^ Anfinn Stigen (4. april 1978). «Mestertenkerne og lærlingen». Dagbladet. 
  19. ^ Harald Frithjof Seiersted Ofstad (21. mars 1978). «Åpent brev til Reiulf Steen». Dagbladet. 
  20. ^ Hans Skjervheim (29.04.1978). «Om dei nye filosofane». Dagbladet. 
  21. ^ Bernt Vestre (4. oktober 1978). «Harald Ofstad og de nye filosofene». Dagbladet. 
  22. ^ Jan Inge Sørbø. «Hans Skjervheim : ein intellektuell biografi». www.nb.no. s. 205. Besøkt 26. januar 2024. 
  23. ^ Nordal, Lasse (2023). «5.3: Bokens resepsjon i norsk kulturliv og akademia». Keiserens Nye Klær og Arbeidersønnen (PDF). Bergen: Universitet i Bergen. s. 64–90. 
  24. ^ Tore Stubberud (18.04.1978). «Stigens småsnuskede forfalskninger». www.nb.no. Dagbladet. Besøkt 28. januar 2024. 
  25. ^ Harald Ofstad (24.04.1978). «Marx lever – som gjødning». www.nb.no. Dagbladet. Besøkt 28. januar 2024. 
  26. ^ Bernt Vestre (05.05.1978). «Galt om ny-filosofene». www.nb.no. Dagbladet. Besøkt 28. januar 2024. 
  27. ^ Dag Østerberg (08.05.1978). «Marxismen og dagens samfunnsforhold». www.nb.no. Dagbladet. Besøkt 28. januar 2024. 
  28. ^ Tore Stubberud (21.07.1978). «Hvorfor Vietnam-aktivistene nu holder kjeft». www.nb.no. Morgenbladet. Besøkt 28. januar 2024. 
  29. ^ Tore Stubberud (07.08.1977). «Jeg opplevde 68-massakrene i Mexico». www.nb.no. Morgenbladet. Besøkt 28. januar 2024. 
  30. ^ Tore Stubberud (06.09.1978). «Den euro-kommunistiske utfordring». www.nb.no. Morgenbladet. Besøkt 28. januar 2024. 
  31. ^ Samtale mellom John Sannes og Reidar T. Larsen (08.06.1978). «Går det en rak linje fra Marx til Gulag?». www.nb.no. NRK Radio. Besøkt 28. januar 2024. 
  32. ^ Per Øyvind Heradstveit (19. juli 2016). «Møte med Tore Stubberud». NRK TV. Besøkt 28. januar 2024. 
  33. ^ «Forside: Kontrast nr. 74». commons.wikimedia.org (engelsk). Besøkt 28. januar 2024. 
  34. ^ Nordal, Lasse (2023). Keiserens Nye Klær og Arbeidersønnen (PDF). Bergen: Universitet i Bergen. s. 78. 
  35. ^ Nordal, Lasse (2023). Keiserens Nye Klær og Arbeidersønnen. Bergen: Universitet i Bergen. s. 84–87. 
  36. ^ «Kontinent Skandinavia (siste nummer)». Dreyer Forlag. 1982. 
  37. ^ Nordal, Lasse (2023). Keiserens Nye Klær og Arbeidersønnen (PDF). Bergen: Universitet i Bergen. s. 101–102. 
  38. ^ Andresen, Anton Fredrik (2022). Et annet sted. Oslo: Press. s. 276–290. 
  39. ^ Helgesen, Tom (1. august 2020). «Tore Stubberud gir ut selvbiografisk roman, hvor mye plass er viet oppveksten på Borgenhaugen: - Jeg har alltid vært en brobygger mellom Østfold og Frankrike». Sarpsborg Arbeiderblad (norsk). Besøkt 26. januar 2024. «... Tore Stubberuds livsreise spenner fra oppveksten i industrisamfunnet på Borgenhaugen til å spise gåselever med den kulturelle eliten i Frankrike (...) Mye av Tores forfatterskap ser han på som brobygging mellom Østfold og Frankrike, ikke minst gjennom bøker som «Herregårdsmat» sammen med Eyvind Hellstrøm og romanene «Kjøtt i mørke», «Duevennen» og «Portrett av en kvinne». Jeg har alltid hatt mine røtter med meg i alt jeg har gjort. Om det er noe jeg skulle ha misjonert for, ville jeg vært apostel for Østfold.» 
  40. ^ Sloreby, Beate (20. august 2019). «(+) Vil ha forslag til kandidater til Wilsemedaljen». Rakkestad Avis (norsk). Besøkt 16. juni 2022. «Flere rakstinger har mottatt Wilsemedaljen opp gjennom årene, i 1970 gikk den til Svein Haugse, i 1993 til Ivar Filtvedt og i 2001 til Tore Stubberud.» 
  41. ^ «Filosofipris til Tore Stubberud». Smaalenenes Avis (norsk). 2. juni 2010. Besøkt 28. januar 2024. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tore_Stubberud&oldid=24231299»