Thorbjørn Jagland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Torbjørn Jagland)
Gå til: navigasjon, søk
Thorbjørn Jagland
Thorbjorn Jagland.jpg
Født 5. november 1950 (62 år)
Drammen, Norge
Parti Det norske Arbeiderparti
Stortingspresident
2005–2009
Forgjenger Jørgen Kosmo
Norges utenriksminister
2000–2001
Regjering Stoltenberg I
Forgjenger Knut Vollebæk
Etterfølger Jan Petersen
Norges statsminister
1996–1997
Regjering Jagland I
Forgjenger Gro Harlem Brundtland
Etterfølger Kjell Magne Bondevik
Leder for Arbeiderpartiet
1992–2002
Forgjenger Gro Harlem Brundtland
Etterfølger Jens Stoltenberg
Leder i AUF
1977–1981
Forgjenger Sissel Rønbeck
Etterfølger Egil Knudsen

Thorbjørn Jagland (født 5. november 1950 i Drammen som Thorbjørn Johansen) er en norsk politiker og medlem av Det norske Arbeiderparti. Han er fra 1. oktober 2009 Europarådets generalsekretær. Han var leder for Arbeiderpartiet fra 1992 til 2002, statsminister fra 1996 til 1997, utenriksminister fra 2000 til 2001 og stortingspresident fra 2005 til 2009.

Innhold

Biografi [rediger]

Thorbjørn Jagland er oppvokst i en arbeiderklassefamilie i Lier i Buskerud. Faren Helge Johansen var sveiser og moren Ingrid, født Bjerknes, var kokk. Da familien flyttet til Lier på 1950-tallet tok de navneforandring fra Johansen til Jagland.

Jagland påbegynte det sosialøkonomiske embedsstudiet ved Universitetet i Oslo, men avbrøt studiet etter å ha avlagt andre avdeling, og fikk graden exam. oecon.

Han ble gift med Hanne Grotjord i 1975 og har to sønner.

Forfatter [rediger]

Jagland er en aktiv forfatter og har utgitt flere bøker, deriblant bøkene Min europeiske drøm i 1990, Brev i 1995, Vår sårbare verden i 2001 og Ti teser om EU og Norge i 2003.[1]

Karriere i norsk politikk [rediger]

Jagland begynte sin politiske karrière i AUF i Buskerud, hvor han var leder i perioden 1973–1976. I perioden 1975–1983 var han dessuten medlem av fylkestinget i Buskerud. Han ble observatør ved FNs hovedforsamling høsten 1976, hvoretter han i 1977 ble leder for AUF sentralt. Senere ble han utredningssekretær i Det norske Arbeiderparti. Han var konstituert partisekretær i 1986–1987, og valgt partisekretær fra 28. mars 1987 til 8. november 1992. Han var sekretær i komitéarbeidet som la grunnen for partiets politikk i stortingsperioden 1986–1989. Deretter tok han over som leder i Arbeiderpartiet i 1992 etter Gro Harlem Brundtland, et verv han beholdt frem til 10. november 2002, da det ble overtatt av Jens Stoltenberg.

Stortinget har han vært Arbeiderpartiets førsterepresentant i tre stortingsperioder (1993–1997, 1997–2001 og 2001–2005), og han var parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1993–1996 og 1997–2000. Han har vært medlem av Lagtinget, Den utvidede utenrikskomité, Forsvarskomiteen og leder av Stortingets valgkomité.

Statsminister [rediger]

Etter at Gro Harlem Brundtland valgte å avslutte sin karrière som politiker 25. oktober 1996 ble Jagland hennes etterfølger som statsminister, ett år før stortingsvalget i 1997. Under valgkampen ga han velgerne et ultimatum som gikk ut på at han og Arbeiderpartiet ville gi fra seg regjeringsposisjonen dersom partiet ikke oppnådde 36,9 prosents oppslutning ved valget, som var den oppslutning partiet og Brundtland hadde fått ved valget i 1993. Arbeiderpartiet fikk kun 35 prosent av stemmene, og dermed gikk Jagland av som statsminister. Jaglands regjering ble etterfulgt av Kjell Magne Bondeviks første regjering.

Da Jagland leverte sin tiltredelseserklering 29. oktober 1996 ble uttrykket «Det norske hus» lansert som et bilde på verdifelleskapet i det norske samfunnet. Uttrykket fenget, men ble også gjenstand for harselas i mediene. Politikken som var blitt etablert av Brundtland ble ikke endret under perioden med Jagland. Året som statsminister ble allikevel preget av mye uro, særlig som følge av utskiftninger av statsråder. Terje Rød-Larsen valgte å gå av som planleggingsminister etter 35 dager, før Grete Faremo trakk seg som følge av Berge Furre-saken. Også Anne Holt valgte å gå av som justisminister etter kort tid.

Utenriksminister [rediger]

Han var utenriksminister i Jens Stoltenbergs første regjering fra 17. mars 2000 til 19. oktober 2001. Deretter ble han leder i Utenrikskomiteen på Stortinget.

I tv-programmet I kveld med Per Ståle, i februar 2001, fortalte Jagland at han og hans medarbeidere hadde hatt det morsomt med å kalle Gabons president Omar Bongo for «Bongo fra Kongo», noe som skapte reaksjoner.

Stortingspresident [rediger]

Etter stortingsvalget i 2005 ble Jagland valgt til stortingspresident, og ble dermed den fjerde (etter Jørgen Løvland, Johan Ludwig Mowinckel og Ivar Lykke) som har innehatt posisjonene som statsminister, utenriksminister og stortingspresident. I sin periode som stortingspresident spilte Jagland en aktiv rolle i samfunnsdebatten, men engasjerte seg ikke i den partipolitiske debatten.

Jagland har engasjert seg mye i norsk Europa-politikk, og er en varm tilhenger av norsk medlemskap i EU. I 2002 fikk han bl.a. prisen «Årets europeer» av Europeisk Ungdom.

Internasjonal politikk og andre verv [rediger]

Generalsekretær i Europarådet [rediger]

Jagland sammen med USAs president Barack Obama i forbindelse med Nobels fredspris 2009.

Jagland annonserte 23. september 2008 at han ikke stilte til gjenvalg som stortingsrepresentant høsten 2009, da han i stedet stilte som kandidat til generalsekretær i Europarådet da denne skulle velges i 2009. Den 29. september 2009 ble han valgt av Parlamentarikerforsamlingen, og han tiltrådte 1. oktober 2009. Han har satt i gang en omfattende prosess med sikte på å reformere Europarådet, og han har tatt til orde for å styrke organisasjonens samarbeid med EU.[2]

Leder for Den norske nobelkomité [rediger]

I perioden 2009-2015 er Jagland leder for Den Norske Nobelkomite. Den første prisen under hans lederskap ble gitt til USAs president Barack Obama, en avgjørelse som ble gjenstand for mye diskusjon, særlig fordi Obama på tidspunktet da han mottok prisen hadde sittet som president i mindre enn ett år.

Andre verv [rediger]

Siden 2006 har Thorbjørn Jagland vært styreleder i Oslosenteret for fred og menneskerettigheter.

Bibliografi [rediger]

  • Thorbjørn Jagland: «Hardtslående humanisme», i Menneskeverd. Festskrift til Inge Lønning, Oslo: Forlaget Press, 2008, s. 25–34.
  • Thorbjørn Jagland: Ti teser om EU og Norge, Oslo: Aschehoug, 2003.
  • Thorbjørn Jagland: Vår sårbare verden, Oslo: Aschehoug, 2002.
  • Thorbjørn Jagland: «Willy Brandt, die norwegische Arbeiterpartei und die Aussenpolitik Norwegens», i Thomas Sirges og Birgit Mühlhaus (red.): Willy Brandt: Ein deutsch-norwegisches Politikerleben im 20. Jahrhundert, Frankfurt am Main: Peter Lang, 2002, s. 49–58.
  • Thorbjørn Jagland: Brev, Oslo: Tiden, 1995.
  • Thorbjørn Jagland: Min europeiske drøm, Oslo: Tiden, 1990.
  • Thorbjørn Jagland og Sverre Bergh Johansen (red.): Før det blir for sent. Atomkrig eller nedrustning, Oslo: Tiden, 1982.
  • Thorbjørn Jagland (red.): Atomvåpen og usikkerhetspolitikk. Bidrag fra 27 forfattere, Oslo: Tiden, 1980.

Se også [rediger]

Referanser [rediger]

Eksterne lenker [rediger]

Wikiquote Wikiquote: Thorbjørn Jagland – sitater