Tony Benn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tony Benn
Tony Benn
Tony Benn rett før en demonstrasjon mot Irak-krigen i mars 2005
Født 3. april 1925
London, Storbritannia
Død 14. mars 2014 (88 år)
Parti Labour Party
Energiminister
1975 - 1979
Industriminister
1974 - 1975
Teknologiminister
1966 - 1970
Postmaster General
1964 - 1966

Anthony Neil Wedgwood Benn (født 3. april 1925, død[1] 14. mars 2014), kjent som Tony Benn, var en kjent politiker fra det britiske arbeiderpartiet. Han tilhørte først den moderate fløyen i partiet, men beveget seg på 70-tallet klart til venstre. Han var sønn av William Wedgwood Benn, som var parlamentsmedlem for de liberale, men som senere gikk over til Labour og etter hvert endte i overhuset (House of Lords). Begge hans bestefedre, John Williams Benn og Daniel Holmes var også parlamentsmedlemmer for de liberale.

Hans sønn Hilary, som har vært medlem av parlamentet siden 1999, var minister for internasjonal utvikling i Tony Blairs regjering fra 2003 til 2007, og miljøminister i Gordon Browns regjering fra 2007 til 2010.

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

I 1950 ble Tony Benn valgt som parlamentsmedlem for Bristol South-East, kun 25 år gammel. Benn måtte kjempe for sin politiske karriere da hans far, som hadde arvet et adelskap fra sin eldre bror, døde i 1960. Som adelig kunne ikke Tony Benn lenger sitte i underhuset, og han kjempet derfor for retten til å frasi seg det påtvungne adelskapet. På tross av at han var diskvalifisert ble han gjenvalgt i suppleringsvalget samme år, men en domstol, som fastslo at velgerne var klar over at han ikke var kvalifisert, ga parlamentsplassen til hans konservative rival, Malcolm St. Clair. Benn fortsatte imidlertid sin kampanje, og til slutt innså den konservative regjeringen at man måtte få til en lovendring. Den 23. juli 1963 ble den såkalte Peerage Act vedtatt, som anerkjente retten til å frasi seg et adelskap. Tony Benn var den første som benyttet seg av denne retten, mindre en en halv time etter at loven var vedtatt.

Regjeringsmedlem[rediger | rediger kilde]

På 60-tallet deltok han i flere av Harold Wilsons regjeringer, blant annet som teknologiminister, på 70-tallet var han først industriminister, senere energiminister. Benn hadde fram til nå tilhørt den mer moderate, sentrumsorienterte delen av partiet, men på slutten av 70-tallet var han nært knyttet til partiets venstrefløy.

Nestlederkandidat[rediger | rediger kilde]

I 1981 stilte Benn til valg som nestleder mot høyresidens kandidat, Denis Healey, på tross av at partiets nye leder, Michael Foot forsøkte å overtale ham til å la være, for å unngå splittelse av partiet. Benn insisterte imidlertid på at det dreide seg om politikk, ikke om personer. Benn tapte valget med liten margin.

Ideologisk strid i Labour[rediger | rediger kilde]

På tross av at Benn tapte kampen om å bli en del av partiets ledelse, ble han likevel en dominerende person i de neste årene. Venstresida fikk blant annet gjennom forslag om mer sosialisering, fornyet makt til fagbevegelsen og ensidig atomnedrustning. Kampen toppet seg i de to årene mellom 1979 og 1981. I tillegg til de rent politiske målene nevnt ovenfor, fikk venstresida også gjennom krav om endrede regler for valg av partiledelse, og strengere regler for gjenvalg av parlamentarikere. Som en reaksjon på denne venstredreiningen forlot deler av partiets sosialdemokratiske fløy partiet, og dannet det kortvarige Sosialdemokratiske partiet, som senere gikk sammen med Det liberale partiet og dannet liberaldemokratene.

Benn tapte setet i parlamentet som følge av Labours katastrofale valgnederlag i 1983, men han vant et suppleringsvalg for en annen valgkrets året etter. I 1988 gjorde han et forsøk på å bli valgt til partileder, men tapte valget. Under den første gulfkrigen var han aktiv i antikrigsbevegelsen, og han besøkte Bagdad for å forsøke å overtale Saddam Hussein til å frigi gisler som var fanget av irakerne.

Avgang som parlamentsmedlem[rediger | rediger kilde]

I 2001 trakk Benn seg fra Underhuset for å “bruke mer tid på politikk”. Han ble igjen sentral i antikrigsbevegelsen under den nye Irak-krigen, og i februar 2003 dro han igjen til Bagdad for å møte (og intervjue) Saddam Hussein, et intervju som ble vist på britisk fjernsyn. I en demonstrasjon I London talte han foran mer enn en million mennesker.

Tony Benn har flittig skrevet dagbøker, hvorav flere er publisert.

Referanser[rediger | rediger kilde]