Tonebokstaver

Diagram som viser tonestrukturen i mandarin kinesisk

Tonebokstaver er tegn i det skriftlige språket som brukes for å markere et språks toner, spesielt konturtoner. De ble utviklet av Yuen Ren Chao, og har siden blitt adaptert for bruk med det internasjonale fonetiske alfabetet. Tonebokstaver består av en loddrett strek (|) med et merke på seg, som markerer hvilket tonelag en stavelse skal ha.

Chao delte tonespekteret inn i fem felter (som på bildet), og en merke på den loddrette streken, viser hvilken tone det er snakk om, f.eks. ˥ for den høyeste tonen, eller ˨ for den nest laveste tonen. Fordelen med dette systemet, sammenlignet med f.eks. å markere toner med diakritiske tegn er at man kan kombinere flere tonebokstaver, og visuelt konturtoner. Den tredje tonen, som vi i bildet ser synker fra andre til første toneleie, og så stiger fra første til fjerde toneleie, kan med tonebokstaver skrives slik: ˨‌˩‌˦. En flat tone, som den første tonen i kinesisk (rød linje i bildet), vil skrives med to tonebokstaver: ˥˥. En enkelt tonebokstav brukes for å markere en glottal plosiv, som gjerne inngår i et tonem på flere språk.

Ettersom man ikke alltid har hatt mulighet til å skrive tonebokstaver i trykt tekst, har de noen ganger blitt erstattet av tall. Man kan da erstatte ˨ med 2 og ˥ med 5, osv. ˥˥ vil da skrives 55, og ˨‌˩‌˦ som 214. Den eneste ulempen ved å endre tonebokstaver om til tall er at en del språk allerede har en fastsatt transkripsjon, som inneholder tall, som avviker fra dette systemet. Dersom et språk ikke bruker fem toneleier, men bare tre, har man ikke behov for det fulle tonespekteret, men har i stedet valgt å bruker bare tre. Til svarende er det heller ikke selv-sagt at alle slike systemer for å skrive ned tonespråk, vil ha valgt 5 til å være det høyeste toneleiet, det kunne like godt vært det laveste. Sånn sett, er fordelen med tonebokstaver at man slipper å forvirring når man fra å være vant til å bruke et transkripsjonssystem for et språk, skal begynne å lese et annet.