Toftes Gave

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Toftes Gave
LandNorge
Kart
Kart
Toftes Gave
60°45′12″N 10°57′02″Ø
Utenfor hovedbygningen i 1903
Foto: Albert Steen/Domkirkeodden

Toftes Gave var et barnehjem etablert midt på 1800-tallet i Oslo, og flyttet til Ullensaker og dernest ca. 1880 til Helgøya på Ringsaker.[1]

1800-tallet[rediger | rediger kilde]

Toftes Gave var opprinnelig i Munkedamsveien i Christiania.

Institusjonen ble etablert som et skolehjem for «feiltilpassede barn» i en bygning i Munkedamsveien i daværende Christiania.[2] Midlene til opprettelsen ble gitt som et legat til Christiania kommune av forretningsmannen Andreas Tofte midt på 1800-tallet. Ved opprettelsen var Toftes Gave det eneste barnehjemmet i landet.

I 1858 ble barnehjemmet flyttet til Risebro på Ullensaker i Akershus.[3] Teologen Hans A. Larsen var bestyrer fra 1863 til 1875. Toftes Gave var inntil 1877 en såkalt «redningsanstalt» for både piker og gutter, med en intensjon om å drive veldedighet overfor barna som et grunnlag for driften. Institusjonen hadde fått økonomisk støtte fra det offentlige på dette grunnlaget. Men utover på 1870-tallet ble den økonomiske situasjonen stadig vanskeligere. Samtidig hadde en straffereform åpnet muligheten til å bedre økonomien ved å legge om driften, og styret for Toftes Gave besluttet å gripe muligheten.

I 1874 hadde det trådt i kraft en ny bestemmelse i kriminalloven, som ga dommere adgang til å dømme barn til opphold i «oppdragelsesanstalt» i stedet for i fengsel. Den kriminelle lavalderen var den gangen ti år, og barn over ti år kunne derfor idømmes fengselsstraff. Da Toftes Gave i 1877 ble omgjort til en «oppdragelsesanstalt», ble institusjonen den eneste i landet som kunne ta imot barn som fikk en dom på opphold i oppdragelsesanstalt. Dermed tok Toftes Gave form av å være en straffeanstalt, og den ble samtidig utelukkende en institusjon for gutter.[4] For å realisere omleggingen kjøpte Toftes Gave gården Nedre Sund på Helgøya i Ringsaker. Gården ble bygget om, og 1877 flyttet institusjonen inn på Nedre Sund gård.

Den økonomiske konsekvensen av omleggingen til oppdragelsesanstalt var at Toftes Gave fra 1878 mottok et fast, statlig tilskudd til gjengjeld for å reservere 40 av institusjonens 120 plasser til barn idømt opphold på oppdragelsesanstalt. Selve ombyggingen av Nedre Sund gård hadde Stortinget også bevilget penger til; halvparten av utgiftene til ombyggingen ble dekket av Staten.[3]

Fra 1896 ble institusjonen drevet som skolehjem av statlige myndigheter.[2]

Elevene ved skolehjem for «vanskelige barn» ble underlagt et strengt regime, som omfattet utstrakt bruk av fysisk avstraffelse.[5]

Samfunnslivet ved hjemmet var organisert i tråd med militære prinsipper, med kompanier, sovesaler og parader. «...gutterne har faaet nye Gymnastikdragter. Exercits, hvortil man gjennem de militære Autoriteter har faaet udlaant en del gamle Geværer, er blevet indført.»[6]

1900-tallet[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av 1900-tallet var «skolehjem» betegnelsen som ble brukt om både Toftes Gave og institusjoner som Bastø, Falstad og Lindøy, som var blitt opprettet mot slutten av 1800-tallet.[5]

I 1901 rapporterer stortingsdokumenter om overbelegg ved anstaltene for barn. Særlig ved Toftes Gave var overbelegg typisk på denne tiden. Budsjettert belegg var 140 gutter, mens det reelle belegget gjerne var på 150–160 gutter.[7]

Rundt 1907–1908 var det et faktum at Toftes Gave «beholdt barna meget lenge, gjennomsnittlig opp til 4 år». Fra flere hold ble dette anført som et samfunnsmessig problem, fordi det ble svært dyrt for barnas hjemkommuner å betale for så lange opphold. Men samtidig hørtes stadig flere kritiske røster som hevdet at skolehjemmene hadde utviklet seg til «rene Torturanstalter». En anonym forfatter utga en bok der han beskrev skandaløse forhold ved Toftes Gave og Bastø, der han hadde vært lærer og husfar. Det ble en opphisset debatt i pressen og på Stortinget. I 1908 ble det innledet rettslige forundersøkelser, og etter seks måneder ble det nedsatt en offentlig «skolehjemkomité» som skulle granske forholdene videre. Lokale myndigheter (vergeråd) ble tilbakeholdne med å sende barn på skolehjem, og det tok ti år før disse institusjonene igjen var fullt belagt.[8]

Budsjettmessig stod Toftes Gave i en særstilling på begynnelsen av 1900-tallet. Denne institusjonen hadde fra starten av slitt økonomisk. Flyttingen fra Christiania ut på landet hadde gjort det mulig å drive gårdsbruk, og dette bidro til å holde utgiftene til mat nede, i tillegg til at gårdsdriften også ga noe inntekter. Men samtidige kilder viser at forholdene på Toftes Gave var verre enn på de andre skolehjemmene, og ledelsen ved andre institusjoner protesterte da myndighetene påla dem å drive innen samme budsjettrammer som Toftes Gave. Guttene på Toftes Gave fikk blant annet mindre mat og mer ensidig kost enn barn på andre skolehjem:

«hestekjød i stedet for oksekjød, ertekaffe i stedet for bønnekaffe, lakesild i stedet for almindelig spegesild, ertebrød i stedet for havremelsbrød»

lyder det i en rapport til Stortinget i 1905/1906.[9]

Pedagogen og forfatteren Bernhard Stokke arbeidet som vikarlærer ved Toftes Gave tidlig på 1920-tallet. Stokke skrev senere fire guttebøker om elever ved et skolehjem. I disse bøkene fremstilles skolehjemmet som et sted med gårdsarbeid, verkstedslære og skolegang. Personalet er i all vesentlighet omsorgsfulle og støttende oppdragere, og guttene har det stort sett bra, selv om de også opplever mistenkeliggjøring og andre problemer som motiverer til fluktforsøk.[10][11][12][13] Realiteten var at både ved Toftes Gave og andre steder ble barna både prylt og satt på enecelle i 14 dager når de ansatte hadde noe å utsette på dem.[5][14]

Barnevernsinstitusjonen Toftes Gave ble nedlagt i 1949.

I 1951 ble det åpnet en institusjon for psykisk utviklingshemmede på Sund gård. De første tiårene var det Oslo kommune som var ansvarlig for driften av denne institusjonen, men fra 1991 overtok Ringsaker kommune driften.[2]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ familiedepartementet, Barne-og (19. november 2004). «NOU 2004: 23». 004001-020003 (norsk). Besøkt 6. august 2021. 
  2. ^ a b c «Toftes gave – Store norske leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 1. mars 2017. 
  3. ^ a b Dahl, Tove Stang (1938-1993) (1978). Barnevern og samfunnsvern: om stat, vitenskap og profesjoner under barnevernets oppkomst i Norge. Oslo: Pax forlag. s. 26. ISBN 8253008937. 
  4. ^ Dahl, Tove Stang (1938-1993) (1978). Barnevern og samfunnsvern: om stat, vitenskap og profesjoner under barnevernets oppkomst i Norge. Oslo: Pax forlag. s. 85. ISBN 8253008937. 
  5. ^ a b c Nanna Baldersheim (25. mars 2021). «Barn kunne bli straffet med bestialske metoder». www.aftenposten.no. Besøkt 13. mai 2021. «Toftes gave skulle bli en slags mal for de senere skolehjemmene, som Bastøy. Både et alternativ til fengsel for unge lovbrytere mellom 10 og 14 år og en oppdragelsesanstalt for forsømte barn. | Uten andre former for sikkerhetsnett i samfunnet var det så mange ulydige barn å ta av at anstalten enda en gang måtte utvide og flytte. Denne gangen til Helgøya i Mjøsa. (---) På Bastøy og de andre skolehjemmene var pisken aldri langt unna. På Toftes gave innrømmet bestyreren selv at han oftere og oftere hadde gitt guttene slag med en stokk når de var ute på jordene og arbeidet. Men aldri mer enn ti slag av gangen, bedyret han i en offentlig høring om forholdene ved skolehjemmene i 1908. (---) På Toftes gave var straffer som ti piskeslag mot naken rumpe og 14 dager på enecelle en del av regelverket frem til 1948. | Toftes gave ble nedlagt året etter, Bastøys tid som skolehjem var over i 1953.» 
  6. ^ Dahl, Tove Stang (1938-1993) (1978). Barnevern og samfunnsvern: om stat, vitenskap og profesjoner under barnevernets oppkomst i Norge. Oslo: Pax forlag. s. 43. ISBN 8253008937. 
  7. ^ Dahl, Tove Stang (1938-1993) (1978). Barnevern og samfunnsvern: om stat, vitenskap og profesjoner under barnevernets oppkomst i Norge. Oslo: Pax forlag. s. 179–180. ISBN 8253008937. 
  8. ^ Dahl, Tove Stang (1938-1993) (1978). Barnevern og samfunnsvern: om stat, vitenskap og profesjoner under barnevernets oppkomst i Norge. Oslo: Pax forlag. s. 180. ISBN 8253008937. 
  9. ^ Dahl, Tove Stang (1938-1993) (1978). Barnevern og samfunnsvern: om stat, vitenskap og profesjoner under barnevernets oppkomst i Norge. Oslo: Pax forlag. s. 181. ISBN 8253008937. 
  10. ^ Stokke, Bernhard (1971). I natt rømmer vi. Oslo: Barnebladet Magne. ISBN 8270140015. 
  11. ^ Stokke, Bernhard; Michaelsen, Ottar M. (omslagsillustratør 1979-utgaven) (1979). På livet løs. Oslo: Fabritius. ISBN 8207004525. 
  12. ^ Stokke, Bernhard; Michaelsen, M. Ottar. (illustratør) (1980). Hvor er Willy?. Oslo: Fabritius. ISBN 8207006862. 
  13. ^ «Bernhard Stokke – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 1. mars 2017. 
  14. ^ Utredning fra et utvalg oppnevnt av Barne- og familiedepartementet 19. desember 2003 (19. november 2004). «NOU 2004: 23 Barnehjem og spesialskoler under lupen — Nasjonal kartlegging av omsorgssvikt og overgrep i barnevernsinstitusjoner 1945–1980». 004001-020003 (norsk). Barne- og familiedepartementet. Besøkt 13. mai 2021. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Toftes_Gave&oldid=24109081»