Tjenestedirektivet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
EU EU-direktiv
2006/123/EC
Tjenestedirektivet
Laget av Europaparlamentet og Det europeiske råd
Laget under Artikkel 47(2) og 55
Tidsskrift-referanse L376, 27. desember 2008, s. 36–68
Bakgrunn
Laget 12. desember 2006
Trådte i kraft 28. desember 2006
Implementert 28. desember 2009
Annen lovgivning
Status: Gjeldende lovgivning

Tjenestedirektivet er et EU-direktiv (Direktiv 2006/123/EF[1]) som skal sikre det felles marked for tjenester innenfor Den europeiske union, lignende det felles markedet som finnes for handel med varer. Direktivet blir sett på som en viktig del av Lisboa-strategien, som har som mål å gjøre «EU til den mest konkurransedyktige kunnskapsbaserte økonomien i verden før 2010 innenfor rammene av bærekraftig utvikling[2] Det felles marked for tjenester er forankret i EU-traktaten artikkel 14(2), 43 og 49. Tjenestedirektivet legger i fortalen til grunn at det likevel er nødvendig med ytterligere lovgivning for å oppnå et effektivt indre tjenestemarked.[3] Direktivet skal øke forutberegneligheten i dette markedet, dels gjennom presiserende bestemmelser og dels gjennom nye forpliktelser for statene.[4] Direktivet legger opp til en prosess for videre harmonisering av nasjonale regelverk om tjenestytelser[5]

Førsteutkastet til direktivet ble også kjent som Bolkesteindirektivet,fordi det var ført i pennen av daværende EU-kommissær for det indre marked Frits Bolkestein i 2004. 15. november 2006 ble det etter store endringer endelig vedtatt av Europaparlamentet.

Direktivet skal i henhold til artikkel 44 gjennomføres i medlemslandene innen 28. desember 2009.[trenger oppdatering]

Innhold[rediger | rediger kilde]

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Direktivets virkeområde er fastsatt i artikkel 2, jf. fortalen avsnitt 16-29. Sentrale definisjoner fremgår av artikkel 4. Del II og del VI gjelder medlemsstatenes administrative plikter (artikkel 5 til 8 om den enkelte stat, artikkel 28 til 36 om samarbeidet mellom statene). Del III og IV gjelder tjenesteyterne – etableringsfriheten og retten til å tilby tjenester i andre medlemsstater. Kapittel V gjelder forbrukerrettigheter.

Gjensidig godkjenning[rediger | rediger kilde]

Direktivet krever også at et selskap som er godkjent i et land også skal bli godkjent i alle andre EU-land. Dette prinsippet gjelder allerede for varer og det er en naturlig utvikling i fohold til de fire friheter som EUs indre marked baserer seg på.

Artikkel 16 begrenser muligheten til å stille nasjonale krav til tjenesteytere fra andre medlemsland. Bestemmelsen gjelder ikke tjenester og områder nevnt i artikkel 17.

Som hovedregel skal etableringsstaten føre tilsyn med tjenesteyterne, også når de tilbyr tjenester i andre medlemsstater, jf. artikkel 31.

Tjenestedirektivet i Norge[rediger | rediger kilde]

Stortinget vedtok å innlemme tjenestedirektivet i EØS-avtalen 23. april 2009, med 84 mot 14 stemmer.[6]

13. september, etter at Arbeiderpartiet hadde gått inn for direktivet, gjorde LO det samme. Dette skjedde på bakgrunn av at statsminister Jens Stoltenberg hadde godtatt fire krav fra LO. Kravene gikk ut på å beholde nasjonal kontroll over arbeidrettsspørsmål, at direktivet ikke skulle hindre tiltak mot sosial dumping, allmengjøring av tariffavtaler, og at den nasjonale styringsretten ble beholdt. [1] Flere av LOs distriktsorganisasjoner var likevel misfornøyde med garantiene fra regjeringen, og måten saken ble behandlet innad i LO.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tjenestedirektivet (2006/123/EF), (PDF) i dansk versjon hos Eurlex
  2. ^ Direktivets fortale, avsnitt 4.
  3. ^ Direktivets fortale, avsnitt 6
  4. ^ Sammendrag av direktivet, hos Europaparlamentet
  5. ^ Direktivets fortale, avsnitt 8
  6. ^ Stortingets nettsted, sak: Tjenester i det indre marked (tjenestedirektivet)