«Tirpitz» i Åsenfjorden
«Tirpitz» lå i Åsenfjorden, en arm av Trondheimsfjorden, fra 16. januar til 29. oktober 1942. Oppankringen inne i det trange fjordsystemet skapte hodebry, ikke bare for allierte flyvere, men også for lokalbefolkningen og den lokale motstandsbevegelsen i Åsen og Skatval.[1][2]
Militære installasjoner[rediger | rediger kilde]
«Tirpitz» lå for det meste ankret opp i fjordarmen Fættenfjorden, med bratte berg på begge sider, men skal flere ganger ha vært på ommaling og reparasjoner i Lofjorden.
Tyskerne begynte raskt å bygge militære installasjoner i og rundt Fættenfjorden, deriblant Steinvik lager (et ammunisjonslager), utkikksposter, ubåt-nett (for å hindre ubåter i å komme inn i fjorden), flynett (for å hindre lavtflyende bombefly i å komme seg gjennom dalene ved Vuddudalen og Langstein og inn til Fætten). Stengene hvor disse nettene hang ned fra på begge sidene av dalene er intakt flere steder. Tyskerne bygde også flere betonginstallasjoner på stedet hvor skipet skulle ligge. Flere skyteskår ble bygd langs Åsenfjorden, særlig på Skatval, og tyskerne anla et kanonfeste (med et tilhørende ammunisjonslager) ved Fløan.
Flyraidene[rediger | rediger kilde]
At «Tirpitz» lå i Åsenfjorden, ble avslørt etter få dager av den britiske etterretningstjenesten, Secret Intelligence Service (SIS). Den 23. januar 1942 fikk SIS en melding fra spionen «Theta» på Bryggen i Bergen:[3]
Admiral von Tirpitz, seks destroyere og flere ubåter lå i en arm av Åsenfjorden den 20. januar. Flere destroyere har dratt. Det er hundre fly stasjonert på Værnes. 100 tonn bensin kommer hver dag til Trondheim via Storlien sammen med andre forsyninger [...]
Så snart britene fikk høre om at «Tirpitz» lå i Fættenfjorden, startet flyangrepene. Det var risikable oppdrag utført av vervede, unge menn fra Nord-England og Skottland. Med den store bombelasten hadde ikke flyene mulighet til å ta ombord mer drivstoff enn at de kunne lette fra basen på Shetland, bombe «Tirpitz», og deretter dra direkte tilbake til basen.
De første luftangrepene ble foretatt av ni Halifax bombefly, og fem Short Stirling. Disse tok av fra basen i Lossiemouth i Skottland, og rundt midnatt 30. januar 1942 prøvde de å bombe «Tirpitz» – uten hell. Flyene kom ut for tåke, som gjorde det svært vanskelig å gjennomføre presisjonsbombingen. Flyene dro tilbake til basen, uten å ha vært i nærheten av den tyske Kriegsmarines stolthet. En av Halifaxene gikk tom for bensin på tilbaketuren, og måtte nødlande i havet utenfor Aberdeen. Alle ombord overlevde.[4]
Det andre angrepet ble foretatt sent på kvelden den 30. mars, men disse kom også ut for tåke, og da måtte 34 Halifaxer så si slippe bombene sine i blinde. Det gikk som det måtte, og «Tirpitz» var uten en skramme. Tilbaketuren ble et mareritt, særlig på grunn av at flere at flyene var truffet av tysk luftvernild, samt det iskalde været som forårsaket ising. Seks Halifaxer og 42 mann ble drept av forskjellige grunner; noen ble skutt ned av luftvernet, og noen måtte nødlande i åpent hav. De som kom seg inn over land hadde selv bare noen få liter bensin igjen. For disse kunne det ha stått om minutter.[5]
27. april kom et nytt forsøk, og 43 bombefly lettet fra Kinloss og Lossiemouth (mange av dem ombygget for å kunne ta med anti-ubåtminer). Det skal ha vært tilsammen 58,2 tonn bomber og miner med.[6] Det ble fullstendig panikk på Skatval da flyene slapp bombene fra 8000 fots høyde. Forfatteren og historikeren Egil Christophersen beskriver kaoset som fulgte i bygda slik:
Fem fly ble skutt ned under angrepet. Ett fly nødlandet på mirakuløst vis på innsjøen Hoklingen, og alle ombord overlevde. Andre fly nødlandet, men tok av igjen, og kom seg med nød og neppe tilbake til Skottland med fly som var som sveitseroster – altså ganske gjennomhullede.
28. april foretok britene en fotorekognosering, og denne viste at «Tirpitz» var, fortsatt, fullstendig uskadd. Samme natt skulle man atter en gang bombe skipet, denne gang med 34 fly. Resultatet ble slik det pleide: To Halifaxer ble skutt ned, og «Tirpitz» var ikke nevneverdig skadet av angrepet. Fire fly styrtet, henholdsvis sørvest for Flornes stasjon, Kaldådammen, Borråsdammen og Borråsgårdene, alle i Hegra. Et Halifax landet i fjorden ved Malvik, og 4 overlevde av 6 i flymannskapet. Flyet ble funnet av studenter fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i 2014.[7][8]
Etter luftangrepene begynte både tyskerne og NS å se seg grundig lei av all motstanden blant befolkningen i fylket, men fylkesmann Torbjørn Eggen prøvde å unngå skyting slik som i Nordland og Sør-Trøndelag, og de som senere ble arresterte slapp med relativt korte straffer. Noen av de arresterte var mistenkte for å ha spionert på «Tirpitz», og dette var ikke helt grunnløst. For utenom «Theta» var det flere spioner i området som tok bilder av «Tirpitz».
Siste angrepsforsøk[rediger | rediger kilde]
De allierte flygerne hadde gitt opp håpet om å noensinne kunne senke «Tirpitz» fra luften, og operasjonslederne bestemte seg for å prøve å senke skipet med miniubåter (med to-manns besetning), kalt «Chariots». Disse miniubåtene var testet i England, og de var drevet av elektrisitet. Besetningen var ikledd dykkerdrakter slik at de kunne holde seg flere timer under vann.[9] Miniubåtene var utstyrt med tidsinnstilte sprengladninger som kunne bli festet til skipsskroget ved hjelp av magneter.
Leif Larsen («Shetlands-Larsen») ble utpekt som leder for transportoppdraget, og skulle smugle inn to slike ubåter med skøyten MK «Arthur». Skøyten stevnet ut fra Shetland den 29. oktober. De to miniubåtene ble oppbevart på dekk frem til man nærmet seg norskekysten, og ble så festet til skøyta under vann. Etter å ha kommet forbi en tysk kontroll ved innløpet til Trondheimsfjorden, slet miniubåtene seg på grunn av uvær. Forsøk på å dykke etter ubåtene var mislykkede, og hele operasjonen måtte avblåses.
Like etter forlot «Tirpitz» Fættenfjorden og fortsatte nordover. «Tirpitz» ble senket 12. november 1944 ved Håkøya utenfor Tromsø av britiske Avro Lancaster bombefly.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Christophersen, s. 301 og 319
- ^ NTNU: «D/S Hvalbåten» Arkivert 2. juni 2015 hos Wayback Machine.
- ^ Christophersen, s. 301
- ^ Hafsten, s. 136
- ^ Hafsten, s. 137
- ^ Christophersen, s. 304
- ^ «Studenter fant britisk bombefly på havets bunn». Adresseavisen. 24. oktober 2014. Besøkt 14. mars 2017.
- ^ «Arnfinn og Torbjørn så bombeflyet styrte i 1942». Adresseavisen. 25. desember 2014. Besøkt 14. mars 2017.
- ^ Christophersen, s. 318
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Christophersen, Egil (1993–1995). Okkupasjonsår i Stjørdalsbygdene 1940–45. bd. 1 og 2. Historielagene i Stjørdalsbygdene. ISBN 82-993028-0-3.
- Hafsten, Bjørn (1991). Flyalarm. Luftkrigen over Norge 1939–1945. Oslo: Sem & Stenersen. ISBN 82-7046-058-3.
- Vikan, Helge (1999). «Spredte minner fra krigstiden 1940–45. Utsiktspunktet er i det vesentligste Sve, Skatval». I Larsen, Bjørn Helge. Historisk årbok (8 utg.). Historielagene i Stjørdalsbygdene. s. 77–86. ISBN 82-993759-3-2.